Selvpisking - bare gjør det!

Kamptrening (foto: Sven Johnson)

Tirsdagen er det tid for karatetrening med en av de beste instruktørene i klubben. Da er det noe utrolig galt med motivasjonen når jeg bare har lyst å sitte hjemme i sofaen og surke (for jeg vet innerst inne at det er hva jeg gjør om jeg ikke drar på trening).

Da er det familien trår til. Minsten har lyst å være med og se på treninga, men gir seg når han blir lovet å få sovne i mamma og pappas seng sammen med storesøster. Når det er sagt, vil begge ungene ha meg ut av huset. Altså ingen nødvendighet å være hjemme for å stille mammabehov. Hm.

Samboeren blir sur når jeg ymter frampå om manglende motivasjon, og sier temmelig lite medfølende at vi (resten av familien) har lagt opp til karatetrening i kveld, og da er det bare å komme seg avgårde.

Jeg undres på om selvpiskerne føler det på samme måte som jeg, når jeg med (en imaginær) hale mellom beina lusker meg ut av døra. Sulten er jeg til og med, men det er bare å komme seg avgårde. Nå begynner treninga snart, og jeg har mer enn nok å gå på!

Selvpiskerfølelsen holdt seg ei stund inn i treninga, men selv om jeg følte meg svimmel mot slutten, kjente jeg verken for å tyne meg eller gi meg. Det er bare å ta de sjansene som serveres på gullfat og "hute seg ut". Motivasjonen kommer og tar deg når du minst venter det!