Follow by Email

onsdag 30. november 2011

Novemberkuling

November avsluttes med liten kuling. Det er utrolig godt å kunne trekke ned i kjelleren, mens vinden drar med seg alt den kan finne av løsøre rundt veggene på yttersida.

I dag stod kettlebells på programmet. Jeg vil anbefale alle som synes styrketrening er kjedelig å prøve disse kulene. Styrketrening har i alle fall fått en ny dimensjon for min del, og det er første gang jeg synes det er gøy å trene styrke ved hjelp av å løfte jern. Nå når jeg har kommet meg over de innledende lave kiloene på de fleste øvelsene, synes jeg bare det er mer og mer givende. Det er utrolig tungt også. Jeg sitter her nå med fryktelig tunge armer. Ei jeg kjenner, tok litt hardt i første gangen hun trente med kulene. Hun kunne knapt skjære seg ei brødskive påfølgende dag.

I morgen står desember for døra. Jeg har fått skissert ei tung oppladning til Mørketidsløpet hos min personlige løpetrener. Det gjenstår å se om jeg kan klare tre økter i uka med det programmet. I desember. Måneden for juleavslutninger, juleverksted, julebakst, julehandel, julegaver - og alt som starter på jul. Min favoritthøytid!

tirsdag 29. november 2011

Mørke, lykkelige november

Et gjennombrudd i styrketreninga.
Endelig klar for 12 kilo på en arm!
November har vært en kontrastrik måned. Det har vært mye vær: regn, vind, snø og fint, kaldt/varmt, stille. Jeg har i gjennomsnitt fått trent fire ganger hver uke, vekselsvis styrke, intervall/jogging/lavpulsturer og kyokushin. I tillegg har jeg fått videreutviklet meg som dommer og lagleder for karateungene i tillegg til den ukentlige instruksjonen av de samme ungene.

En måned som tradisjonelt har vært preget av julestress, trøtthet og den evige følelsen av å være sliten, har denne gang vært preget av optimisme, lykke og pågangsmot. Det kan jeg takke noen få måneder med trening, noen flotte treningspartnere og instruktører, meditasjon - og ikke minst, ja, faktisk meg selv - for. Klapper meg herved på skulderen og ønsker meg - og alle dere andre - lykke til med desember måned! Husk å prioritere trening. Jula blir ikke bare bra dersom du bare er utslitt.





Klar for en tur ut!


Fast følgesvenn på skyfrie dager og kvelder.


Flotte NR-ere klar for intervalltrening!


En av min karateunger smeller til!


Kettlebells gjør det inspirerende å trene styrke.

søndag 27. november 2011

Sammen er en mindre alene - del II



Reklameplakat fra 90-tallet.

Jeg er i siget, og tar på meg enda en sosial forpliktelse: Som høyt gradert utøver av hunkjønn, skal jeg stille på karatetrening jevnt over en gang i uka. Kanskje mer etterhvert.

Det spirer i Tromsø karateklubb, og det er et behov for personer av hunkjønn i klubben - om ikke annet for å vise de nye jentene som begynner at det går an å nå langt.

Det å være den eneste jenta på trening kan føre til at man må måle seg mot gutta, og det er tidsvis svært slitsomt. På ei annen side kan det bli ei hvilepute; jeg er jente, og man kan ikke forvente at jeg skal være like flink / sterk / rask osv. som guttene.

Jeg vil understreke at jeg synes det er helt greit å trene sammen med menn. Samtidig er det tidvis fint å få brynt seg på kvinner også. Derfor skal jeg være der.

Sosiale jenter på helgetur, men også det på 90-tallet.



På kyokushinbesøk i København år 2000, mener jeg.

fredag 25. november 2011

Å drømme om å strekke seg litt lenger

Tidligere i høst hadde jeg en nedtur i treninga der mye gikk i svart. Ei maratonløpervenninne sa da til meg, i en helt annen anledning, at det handler om å drømme og å ville strekke seg. For egen del må jeg innrømme at det også handler om å våge. Våge å sette seg mål som kan virke uoppnåelige.

Jeg kom til å tenke på dette da samboeren min fortalte om en blogg han hadde lest på - Geoff Neuperts "Chasing Strength". En av Neuperts læresetningerer er at man skal sette seg store mål for hva en vil oppnå. Temmelig amerikansk å tenke slik kanskje, men bakteppet for denne tanken var at en ved å sette seg lett oppnåelige mål kun lurer seg selv. Ved å sette lave mål for hva en vil oppnå, gjør en enda mindre utav det og faller til slutt inn i den gamle rytmen hvor intet blir gjort igjen.

Det er for så vidt enkelt å sette seg et mer eller mindre langsiktig mål. Det er også fint å kunne sette seg noen større delmål. Det å bli i bedre form blir sånn sett en type prosjektledelse der du styrer mot målsettingen. Utfordringen er trolig å sette en strek for prosjektet, for deretter å sette seg et nytt, stort mål. Den utfordringen kommer jo når du først er i god form, noe det bør settes kvantitative mål for siden "god form" ellers kan jo målsettingen kun forskyves uten at du noen gang kommer i mål. Se gjerne på Geoff Neuperts "oppskrift" her: http://geoffneupert.com/

Andre utfordringer kommer på veien, og alle ønsker de å lokke deg til å fravike din endelig målsetting. Det er kanskje da det er fint å ha lagt trening inn i sin mentale timeplan.

"You are in control of only two things in your life:
  1. Your Attitude.
  2. Your Behavior.
And the reality is, your Attitude determines and controls your Behavior." -Geoff Neupert

Lykke til med treningsprosjektet ditt!

onsdag 23. november 2011

Hjelp! Jeg er påmeldt!

Pulsen økte. Kinnene brant. Nervøsiteten var til å ta og føle på. Fingrene skalv. Jeg meldte meg på Mørketidsløpet - Troms Kraft Mila på 10 kilometer.

Per i dag aner jeg ikke om jeg klarer å jogge ti kilometer. Ei mil. Kjære vene! Jeg har da ingenting der å gjøre.

Det er bare det at jeg har så utrolig lyst å gjennomføre!

Kan jeg, kan du! Gå inn og meld deg på her: http://www.msm.no/polar-night-half-marathon.9702.no.html

Grugleder meg!

mandag 21. november 2011

Utfordringenes time igjen - motbakkeintervall med Northern Runners

Ja, da hadde man bestemt seg for å prøve ei intervalltrening med Northern Runners etter vel en times karateinstruksjon. Jeg kjente at det var om å gjøre å bare bestemme seg for å gjøre det. Ikke tenke på hvor ille jeg egentlig synes er å legge avgårde sammen med flere andre. Det får så være at jeg alltid er sist. Gøy er det jo å se hva andre holder på med.

Jeg prøvde å utfordre tre andre damer til å bli med på eventen. To har nok med å overleve for tida, mens ei av dem stilte. Det må jeg si er HELT TOPP!! Hun er i bedre løpeform enn hva jeg er, men det har jeg all mulig forståelse for.

De første utfordringene ble dermed et tilbakelagt stadium. Nå var det en isete og slapsete vei og egenmotivasjon/vilje som gjenstod. Det skorter dessverre litt på viljen og trua på meg selv. Jeg klarer ikke helt å presse meg. Det var derfor veldig artig å bli framløpt et lite stykke på slutten, for da fant jeg ut av nettopp det.

Alt i alt en strålende fin økt. Utrolig flott gjeng. Skulle ønske jeg kunne gjort dette hver uke!

Foto: Stian Saur, NR

søndag 20. november 2011

Beinskjørhet - det kvinnelige livsstilsspøkelset

Når sant skal sies, har jeg egentlig utrolig dårlig peiling på sykdommer. I de siste årene har jeg derimot fått enkelte slike nærmere inn på livet. Nå er det oppdaget beinskjørhet i familien. Beinskjørhet kan være arvelig og skyldes i de fleste tilfeller mangel på østrogen eller et plutselig fall i østrogentilførselen. Menn har gjerne et sterkere skjelett (større beintetthet) enn kvinner, og derfor er det flest kvinner som er berørt av dette.

Røyking (og kanskje også snusing) er en betydelig faktor i utviklinga av beinskjørhet. Foreldrene mine var storrøykere. Selv har jeg bare blitt utledd i mine få forsøk på å utforske fenomenet. Jeg har rett og slett aldri forstått hvordan en klarer å inhalere røyk. Det har vært noen festlattere i det røyken har, etter sigende, sevet ut fra nese, ører og etterhvert munn. Kanskje burde jeg latt skuldrene falle allerede på dette punktet, men trolig har massiv passiv røyking gjort at også jeg har hatt mengder av nikotin i blodet. I dag får jeg allergiske reaksjoner bare jeg må gjennom en stim av røyk på yttersida.

Heldigvis er ikke beinmasse et dødt materiale. Det er høyst levende, og beinskjørhet kan forebygges med - ja, selvsagt - TRENING. For kvinner før overgangsalderen og for menn anbefales all type trening som har med elementer av løping / jogging, hopping og styrketrening med vekting. En kombinasjon vil trolig gi best resultater (hentet fra http://www.nof-norge.org/info/temaark.htm#alle ). På samme sted sies det følgende om trening:
"Trening er ”ferskvare”, og den må holdes ved like hele tiden hvis den skal ha effekt. De offisielle anbefalingene varierer fra å trene tre kvarter til en time tre ganger i uken, til heller å trene noe kortere tid (30 min), men hver dag. Antagelig vil effekten være noenlunde lik, så velg det som passer best for deg. Det man er helt enige om er at det er bedre med litt trening enn ingen trening! Og det er enighet om at effekten blir borte hvis du slutter med aktiviteten. Derfor er det så viktig å finne noe du trives med, slik at du ikke går lei!"

Med andre ord et godt argument for meg, og mange andre, til å jogge videre, til å svinge kettlebells'ene eller løfte andre vekter, til å gå på fjellet, sykle seg svett og også til å trene kyokushinkai.

For dem som ønsker å lese mer om beinskjørhet anbefaler jeg Norsk osteoporoseforenings nettside: http://www.nof-norge.org/ .

Ønsker dere ei skikkelig god treningsuke nå i mørketida!

lørdag 19. november 2011

Lavkarbo - jeg vil ha smør!

NEINEINEI!!!! Jeg følger ingen diett. Heller ikke lavkarbo. Det sagnomsuste lavkarbo. Spis ekte smør, spis bacon, spis rødt kjøtt, spis ditt og spis datt. Pass deg for poteter, ris, pasta og brød - også litt ditt og datt her også. Blant annet så jeg et sted at man ikke skal spise for mye frukt og grønnsaker.

Herregud, for et mas! Har folk glemt helt av slike gammeldagse ord som måteholdenhet eller taleformer som "den gyldne middelvei", velkjent siden Sokrates tid?

I det omfang jeg bruker smør, har jeg alltid brukt ekte smør. Margarin og slikt liker jeg faktisk ikke. Nå om dagen må jeg tråle butikk etter butikk for å lete etter smør. Uten å finne det. En viss forståelse hvordan det var å leve i østblokklandene i min ungdom brer seg. Ikke kan jeg skylde på butikkene. De ønsker jo å tjene penger, og ville sikkert stilt med tonnevis av smør slik etterspørselen er nå. Ikke kan jeg skylde på bondestanden. De gjør nok også sitt beste for å tjene penger, men i denne situasjonen er det vel for få av dem? Skal jeg da skylde på politikerne? Frem for et bedre system for bøndene! Mer smør nå! - Og særlig NÅ siden jeg skal i gang med julebakst og må ta til takke med margarin. Kanskje jeg kan skylde på slankerne? De som ser frem til å se ut som vakre uten pondus i julestasen på julebordene? Huff, jeg forstår jo dem også. Det er ikke gøy å prøve finklærne fra i fjor og konstatere at de er minst et nummer for små.

Jaja, det er bare å håpe på at de lykkelige eierne av ekte smør vet å glede seg, og at de blir skikkelige slanke og fine til jul. Jeg tar det smøret jeg får tak i, spiser min julebakst, og trener til Mørketidsløpet 7. januar. Like greit å leve uten ekte smør til da?

Trening i travle tider!

Juhu! Nesten klar til tur! (foto: Sigurd Leithe)
Jeg trodde ærlig talt oktober skulle bli en maratonmåned på alle de gale måtene med stress og mas fra alle kanter. Nå har plutselig over halve november gått, og den siste uka har forsvunnet i jobb og ungeaktiviteter. To kettlebellstreninger og en langtur på lav puls i tillegg til en halvtimes meditasjon hver kveld er resultatet. Jeg har kanskje fått seks timer søvn hver natt, men det har ikke vært sammenhengende da poden har hatt stort behov for å komme opp i mamma og pappas seng hver kveld denne uka.

Likevel, det har gått utrolig bra! Jeg gleder meg over hver treningsøkt som blir gjennomført, og ser frem til bedre tider. Mandag har jeg forpliktet meg til intervalltrening med Northern Runners etter å ha instruert karateungene, og tirsdag er det karatetrening igjen (ingen barneaktivitet den tirsdagskvelden i hvert fall). Jeg håper inderlig på snø så snart som mulig. Da får jeg kanskje sjansen til å lære meg noen teknikker innenfor skiverdenen.

Livet er herlig, og nå kommer den mørkeste tida! Snø, snø, når kommer du?

søndag 13. november 2011

Helt med fra sidelinja - NNM kyokushinkai karate


Fra de yngstes klasse (foto: Sven Jonsson)
 Lørdag var jeg helt med igjen.... på sidelinja. Nord-Norgesmesterskapet i kyokushinkai karate gikk av stabelen i Tromsø. En del av barna "våre" var med på festen. Selv stilte jeg som laglederen deres og hjørnedommer da den noe eldre garde tok over mattene.

Det var en av de dagene der jeg erfarte at livet mitt knapt tar høyde for hverdagene, mens spesielle evenementer som krever noe planlegging kan være vanskelig å få til. For min del ble det travelt fra første minutt. Det roet seg heldigvis noe til slutt.

Når det er sagt, er jeg veldig stolt av ungene. De viste god vilje, og fikk til en del på matta - også de minste som kanskje ikke var så forberedt på at dette var en del større enn et klubbmesterskap. Et mylder av sommerfugler var fast inventar i mange mager så lenge mesterskapet pågikk for deres del. De ble utrolig slitne etter to runder i kata (mønster) og tre kamper hver. Likevel gjorde de en bra figur.


Fra en kamp i den nest yngste klassen (foto:  Ronald Johansen )
Når barnedelen av mesterskapet var ferdig, fikk de en velfortjent pokal og diplom hver. Det var godt å se fornøyde barnefjes, og enda bedre å se dem alle dukke opp smilende på trening to dager etterpå! Dette var bare gøy. Som ei mor sa det: "Jeg spurte ham hvordan han syntes det gikk. Han så gledesstrålende på meg, og sa at det gikk kjempebra, og at han hadde tapt alle kampene!"

Etter at ungene var ferdige, var det tid for de eldre juniorene og de voksne. Fra nå av var det på med beskyttere og beinhard (bokstavelig talt) kamp på matta. Artig å se på for en gammel sirkushest, og jammen hadde det vært artig å trene seg opp til å bli med en gang også.


Fra den eldste juniorklassen (foto: Sven Jonsson)

De gamle er nå fortsatt eldst, og de viste seg frem i oppvisningsdelen, både med høyere gradert kata og med knusing. Reint ut pent og tøft å se på. Igjen skulle jeg ønske jeg kunne vært med, men det gikk ikke denne gangen i hvert fall.

Avansert kata (mønster) (foto: Tobias Kvile Erstad)


Fra oppvisningskata (foto: Tobias Kvile Erstad)



Knusing (foto: Tobias Kvile Erstad)

Kom og se på neste gang da vel?


lørdag 12. november 2011

Om å trene når man kan...

Et fantastisk månelys har i hvert fall
vært en fast følgesvenn i seine kvelds-
timer. Mobilkamera er jo ikke den beste
gjengiver... (foto: meg)
Ei lang uke går mot sin slutt. Det har vært jobbing, instruksjoner, kurs, et mesterskap i karate - og ikke minst barn, familie. Et godt tegn på at formen er i bedring, er at hybelkaninene har fått lov til å være i fred og vokse vilt. Gulvet er stedvis litt vel grusete og huset under ett kan karakteriseres som ei slagmark. Vi har tross alt reine klær, tallerkener, glass og bestikk.

Det er nemlig overskuddet som er i fokus her. Vi har overskuddet til å ta en sjau i morgen før vi drar i ishallen og deretter tar i mot gjester. Treninga har stått i fokus innimellom alle pliktoppgaver. Det har blitt tid til lavpulstur, karatetrening, intervalltrening og tre kettlebellstreninger siden sist søndag i tillegg til en halvtimes meditasjon hver kveld. Nesten alt pågår etter at ungene er vel i seng/har sovna.

I en såpass travel periode som vi nå er inne i, er jeg temmelig sikker på at vi (samboeren og jeg), neppe hadde klart annet enn å sitte i sofaen og se matt utover rotet på stua dersom vi hadde vært i dårligere form. Nå lukker vi bevisst øynene, og vet at vi klarer å gjennomføre ei god rydding i løpet av dagen i morgen.

Kun nok et bevis på at det hjelper å bedre formen, og ha det fint selv om det stormer litt rundt omkring.

onsdag 9. november 2011

Fysisk og psykisk trening = LYKKE!

Det har gått opp for meg at det nærmer seg jul. For (småbarns)foreldre som arrangerer jul, førjul og romjul, og som har obligatoriske juleavslutninger å stille opp på, er det ei tid for strenge prioriteringer og å tyne mest mulig ut av tilmålt tid. Jeg fant derfor ut at det er på tide med en liten oppsummering for meg selv for å sikre meg at de rette prioriteringene gjøres også fram mot høytiden.

Siden juli har jeg opprettholdt et relativt strengt treningsregime, om jeg kan kalle det så. Det er enkelte uker jeg ikke har fått til mer enn 2-3 økter i uka. I en periode var det også en kjempenedtur med sykdom og skade, og formen ble veldig preget av det. Jevnt over har jeg derimot fått til å trene mellom 4 og 8 økter per uke. Ikke hardt hele tiden, ikke langøkter hele tiden heller, men det har blitt bra.

Det har gått opp for meg at jeg har hatt fremgang. Jeg selv merker fremgangen dårligst på jogginga, selv om basillen har bitt seg fast. I fortsettelsen er det bare å håpe på bedring. Grunnformen må ha bedret seg. Jeg går mye raskere nå uten å bli fort sliten og andpusten, og jeg svettet ikke småstein i går etter å ha trillet minsten opp alle bakkene til barnehagen... Det er tungt det!

Jobber med 12 kg - endelig!
Når det gjelder styrke, ser jeg fremgangen med selvsyn. Kontorskuldrene er nesten borte. Jeg krøker meg ikke like mye over tastaturet som tidligere, og det er ikke vond nakke og skuldre på samme måte som tidligere. Ja, jeg kan være veldig stiv og støl i stressete perioder, men bruken av hodepinetabletter på jobb har gått drastisk ned. I tillegg klarer jeg nå å presse opp en tolv kilos kettlebell med en arm. Det er en helt fabelaktig følelse, jeg har slitt lenge med det!

Best kjenner jeg likevel bedret form på karatetrening. Jeg kan gi mye mer enn tidligere. Jeg gleder meg til å trene, og til og med til å gå kamp. Det er rett og slett en fantastisk følelse av å få til og yte mye mer enn det jeg klarte i vår.

I tillegg har jeg begynt å meditere. Det er rein psykisk trening for meg, og det har hjulpet. Meditasjonen sorterer tankene, hjelper til med å finne løsninger, jager vekk eventuelle spøkelser og gir velvære, avslapning og ro.

Prioriteringene frem mot juletider sier seg selv: Ungene og ungeaktivitetene samt trening vil komme først. Julebord? Neppe. Jeg vil ikke bli syk om jeg kan unngå det!

Med mann og barn i ryggen, er følelsen av lykke i hverdagen er komplett.

fredag 4. november 2011

Meditasjon i tidsklemma

Tiden flyr, sier vi gjerne. Dagene fylles opp av gjøremål. Tidsklemma er et ord i tida. Press og stress.

Jeg lar meg relativt lett stresse. Det er godt mulig jeg griper utfordringene an på feil måte, men jeg stresses i alle fall lett. For eksempel det å komme seg seint av gårde på jobb dag etter dag, å måtte gå tidlig fra jobb, minustid. Noe jeg må ta igjen. Æsj! Det kan stresse meg at ungene er slitne, og at jeg kjenner på at de burde hentes tidligere fra barnehage eller SFO. Minustid igjen. Arbeidsoppgaver som hoper seg opp, alle i og for seg spennende. Samlet omgjøres de til høye skyskrapere i hodet mitt. Himmelen der oppe er blå, men enkelte ganger skyer det rett og slett over fordi skyskraperne har blitt så høye som fjell.

Samboeren min har bedt meg ta et kurs i Acem-meditasjon i noen år nå: http://no.wikipedia.org/wiki/Acem-meditasjon. I mitt hode har det ikke vært tid til sånt. Når det ble tid i hodet mitt, ble den heller brukt til fysisk trening enn mental. Det var fullstendig nødvendig for meg. Når nybegynnerkurset ble omgjort til et helgekurs, tenkte jeg på meditasjonen om igjen. I høst bestemte jeg meg for å prøve.

Det er nå akkurat to uker siden jeg begynte på kurset. Acem-meditasjon er ikke noe hokus pokus. Den mediterende skal sitte stille med øynene lukket og gjenta en lyd om og om igjen inni seg. Minimum en halv time hver dag (men sjeldnere hjelper også), optimalt to x en halv time hver dag. Hvordan en reagerer, er veldig ulikt. Flere sovnet, andre så farger, enkelte løste problemer, administrerte dagen eller fremtiden. Den første gangen jeg mediterte, så jeg bokstaver, brokker av- eller hele setninger. Tankene kom som skrevne ord og setninger. Når jeg oppfattet hva som skjedde, gikk jeg tilbake til å gjenta metodelyden.

Etter kurset har jeg meditert minimum en halv time hver kveld før leggetid. Når jeg var i Oslo, mediterte jeg to halvtimer hver dag.

Meditasjonen gjør ikke at jeg har endret personlighet, men jeg har faktisk klart å opparbeide mer overskudd. Det er fabelaktig, selv om det faktisk sjelden er behagelig for meg å meditere. Bare det å sitte en halv time i ro i mørket, la tankene komme og gå uten å konsentrere seg om å følge opp noen av dem... Det gir en ro i en dag fylt av lyder, farger og andre sanseinntrykk. Jeg tror jeg kommer til å få kontakt med meg selv igjen. Det er lenge siden sist. Jeg har hatt det for travelt!

onsdag 2. november 2011

Joggetur i mykt yr


Ikke like uanfektet etter femmer'n i dag...

For et par dager siden fant jeg ut at det ikke er noe poeng i å prøve seg på mila ennå. I dag følte jeg meg så lett og fin i kroppen, at jeg tenkte på fem kilometer løping som en lek.

Tanken varte helt frem til jeg oppdaget at regntøyet måtte på. For å perse på femmer'n ville jeg nok hatt behov for absolutt alle hjelpemidler. Særlig siden jeg ikke har jogget såpass langt på veldig lenge. Rekorden er fra slutten av august, og lyder på 31.12. Ikke imponerende nok, tenkte jeg.

Etter noe famling med spotify og musikkvalg, startet jeg (etter god oppvarming selvsagt) med nedoverbakker for å psyke meg selv opp. Joda, målsetninga holdt i 2,5 km med kilometertid på 5.50. Etter 3 km var jeg fremdeles under 6 minutter, men så var det nok. Jeg tynte meg gjennom den siste kilometeren, og sluttida ble 31.19. Jeg surka faktisk litt, men fant ut at det var et godt forsøk. Nå skal jeg holde meg til intervaller (i mitt tempo) og lavpulsturer, og så får vi se om det blir tre turer i uka. Da skal jeg prøve meg på en femmer til om tre-fire uker. Ønsker meg selv bedre lykke neste gang! Og et ps til dem som sliter med dørstokkmila: Det var herlig å være ute i yret og mørket, men bruk refleks! Bilder? Det var mørkt, dere!

tirsdag 1. november 2011

Et rasende nidankiai mot overfallsvoldtekter!

Dette blogginnlegget er skrevet i raseri. Det er godt mulig jeg burde ha satt meg mer inn i forskning på området, lovverket og annet som kunne ha opplyst min verden og bleket raseriet. Beklager, det gidder jeg ikke nå. Mitt karatehjerte er yderst forbannet, mitt kvinner i kamp-hjerte likeså.

Jeg har, såvidt meg bekjent, ikke vært i nærheten av å bli voldtatt eller forsøkt seksuelt misbrukt. Jeg har ingen idé om hvordan det er å ha blitt offer for ei slik lavmåls handling. 12. september skrev jeg om redselen jeg, som mange andre kvinner, har for å bli overfalt.

Jeg har nylig vært i Tigerstaden. Det store samtaleemnet der / i hovedstadsavisene er de mange overfallsvoldtektene og forsøk på sådanne. Trolig er det noen få menn som står bak disse, og det er av ulike årsaker vanskelig å få en beskrivelse av dem.

Direkte pinlig blir det når politiet etterlyser vitner de tror (les: vet?) kan ha sett noe der ingen melder seg, og (om det medfører riktighet) oppslag som for eksempel Dagbladet kommer med om overgrep foran flere mennesker på en t-banestasjon der folk ikke griper inn. Hvor redd er vi egentlig for å involvere oss i en annens smerte?

I Oslo, ble jeg pent bedt om å holde meg inne etter mørkets frembrudd. I respekt for den som ytret ønsket, gjorde jeg selvsagt det. Ved inngangen til mørketida (også i Oslo), må det være temmelig vanskelig å unngå å være ute i mørket. Nå er det ikke alle som er like engstelige som den jeg bodde hos, men jeg forstår at alle medieoppslag - og ikke minst det faktum at noen voldtektsmenn lusker i gatene - skaper frykt.

Selv liker jeg å være ute, når som helst på døgnet ikledt hva det skulle være, hvor det skulle være. Ingen har rett til å plage meg. Jeg vil ikke bli hemmet i mine bevegelser av noen som helst grunn. Aller minst fordi en eller annen ikke klarer å styre sine drifter.

Det enkleste er jo å legge skyld på offeret, og oftest er det en kvinne. Det er sjelden overfallsvoldtekter av menn omtales i media i hvert fall. Vi kvinner er fulle, rusa, lettkledt, går alene, tar ikke alle / de rette forholdsregler og så videre. Jepp, greit nok. Lette offer, men likeså fullt, nettopp offer. Offer som ikke skulle ha vært offer.

Jeg begynner å bli utrolig lei av at den som blir utsatt for ulike utagerende handlinger skal ha skylden for å ha blitt skadelidende av massiv vold. Når uslingene som utfører disse handlingene blir tatt, skal de gi svar på hvorfor de har gjort andre til objekt for sin vold. Hvorfor tar det forresten så lang tid før gjerningsmennen tas? Disse svarene skal forskes på. Det skal gis et eller flere svar på hva som gjør at enkelte elementer tror at svaret på de utfordringer de har i hverdagen kan legitimere å utøve grusomme handlinger mot lette offer. Har det blitt gjort allerede, sier du? Kanskje, men forskningen må tørre å gi noen svar eller i alle fall forslag til hva som kan gjøres for å motvirke slik vold. Eller er det bare noe som må tåles av kvinner i vårt frie verdensbilde?

Hevn, nei, det er ikke det jeg snakker om. Jeg vil ha svar på hvem, hvorfor og hva som virker preventivt uten at det siste skal gå på bekostning av (kvinners) bevegelsesfrihet.

Da skal jeg, med et nidan-kiai som ville ha skremt de aller fleste, rolig gå tilbake til å skrive om gleden og fordelene ved fysisk aktivitet - inne og ute. Oppfordringen går til dere alle - TA NATTA TILBAKE!