Meditasjon i tidsklemma

Tiden flyr, sier vi gjerne. Dagene fylles opp av gjøremål. Tidsklemma er et ord i tida. Press og stress.

Jeg lar meg relativt lett stresse. Det er godt mulig jeg griper utfordringene an på feil måte, men jeg stresses i alle fall lett. For eksempel det å komme seg seint av gårde på jobb dag etter dag, å måtte gå tidlig fra jobb, minustid. Noe jeg må ta igjen. Æsj! Det kan stresse meg at ungene er slitne, og at jeg kjenner på at de burde hentes tidligere fra barnehage eller SFO. Minustid igjen. Arbeidsoppgaver som hoper seg opp, alle i og for seg spennende. Samlet omgjøres de til høye skyskrapere i hodet mitt. Himmelen der oppe er blå, men enkelte ganger skyer det rett og slett over fordi skyskraperne har blitt så høye som fjell.

Samboeren min har bedt meg ta et kurs i Acem-meditasjon i noen år nå: http://no.wikipedia.org/wiki/Acem-meditasjon. I mitt hode har det ikke vært tid til sånt. Når det ble tid i hodet mitt, ble den heller brukt til fysisk trening enn mental. Det var fullstendig nødvendig for meg. Når nybegynnerkurset ble omgjort til et helgekurs, tenkte jeg på meditasjonen om igjen. I høst bestemte jeg meg for å prøve.

Det er nå akkurat to uker siden jeg begynte på kurset. Acem-meditasjon er ikke noe hokus pokus. Den mediterende skal sitte stille med øynene lukket og gjenta en lyd om og om igjen inni seg. Minimum en halv time hver dag (men sjeldnere hjelper også), optimalt to x en halv time hver dag. Hvordan en reagerer, er veldig ulikt. Flere sovnet, andre så farger, enkelte løste problemer, administrerte dagen eller fremtiden. Den første gangen jeg mediterte, så jeg bokstaver, brokker av- eller hele setninger. Tankene kom som skrevne ord og setninger. Når jeg oppfattet hva som skjedde, gikk jeg tilbake til å gjenta metodelyden.

Etter kurset har jeg meditert minimum en halv time hver kveld før leggetid. Når jeg var i Oslo, mediterte jeg to halvtimer hver dag.

Meditasjonen gjør ikke at jeg har endret personlighet, men jeg har faktisk klart å opparbeide mer overskudd. Det er fabelaktig, selv om det faktisk sjelden er behagelig for meg å meditere. Bare det å sitte en halv time i ro i mørket, la tankene komme og gå uten å konsentrere seg om å følge opp noen av dem... Det gir en ro i en dag fylt av lyder, farger og andre sanseinntrykk. Jeg tror jeg kommer til å få kontakt med meg selv igjen. Det er lenge siden sist. Jeg har hatt det for travelt!