Om å trene når man kan...

Et fantastisk månelys har i hvert fall
vært en fast følgesvenn i seine kvelds-
timer. Mobilkamera er jo ikke den beste
gjengiver... (foto: meg)

Ei lang uke går mot sin slutt. Det har vært jobbing, instruksjoner, kurs, et mesterskap i karate - og ikke minst barn, familie. Et godt tegn på at formen er i bedring, er at hybelkaninene har fått lov til å være i fred og vokse vilt. Gulvet er stedvis litt vel grusete og huset under ett kan karakteriseres som ei slagmark. Vi har tross alt reine klær, tallerkener, glass og bestikk.

Det er nemlig overskuddet som er i fokus her. Vi har overskuddet til å ta en sjau i morgen før vi drar i ishallen og deretter tar i mot gjester. Treninga har stått i fokus innimellom alle pliktoppgaver. Det har blitt tid til lavpulstur, karatetrening, intervalltrening og tre kettlebellstreninger siden sist søndag i tillegg til en halvtimes meditasjon hver kveld. Nesten alt pågår etter at ungene er vel i seng/har sovna.

I en såpass travel periode som vi nå er inne i, er jeg temmelig sikker på at vi (samboeren og jeg), neppe hadde klart annet enn å sitte i sofaen og se matt utover rotet på stua dersom vi hadde vært i dårligere form. Nå lukker vi bevisst øynene, og vet at vi klarer å gjennomføre ei god rydding i løpet av dagen i morgen.

Kun nok et bevis på at det hjelper å bedre formen, og ha det fint selv om det stormer litt rundt omkring.