Follow by Email

tirsdag 27. mars 2012

Kyokushinkai!

Tirsdag. Endelig klart for karatetrening igjen. Sykdom, reise, gradering og årsmøte i klubben førte til at det faktisk ble seks hele uker siden sist jeg trente siden jeg kun trener tirsdagene. Grøss og gru! Fra å ha kjent meg temmelig oppegående, følte jeg meg temmelig blank i dag.

Det ble ei hard trening for min del, men jeg synes jo slikt er bra. Jeg klarer jo å huske det som tross alt er innprentet i kroppen, men teflonhjernen tar over på katasiden igjen. Dessverre.

I kampsituasjon var jeg helt på bærtur i dag, men det er jo faktisk morsomt likevel. I dag hadde jeg flaks, og kom mot sølvmedaljevinneren vår fra Norgesmesterskapet som gikk 17. mars. Det er veldig fint å få gå mot gode jenter. Det skjerper sansene, og får meg til å få lyst å trene mer kamp. Dette er noe jeg har hatt lyst til lenge, men det har vært ei utfordring å få tida til å strekke til. I tillegg kan det være demotiverende å gå mot gutta. Der kan det vanke mye bank, og det er ei helt annen utfordring. Heldigvis er det et moment som jeg tror er i ferd med å endre seg fra da jeg gikk mye på kamptreningene.

Nå får jeg sjekke joggeformen litt utover i uka, så får vi se hvordan ukene frem mot sommerleira i karate og Midnight Sun Marathon (adidasmila) skal disponeres. Jeg er i alle fall bitt av treningsbasillen - igjen!

søndag 25. mars 2012

"Født til å løpe"

Boka "Født til å løpe. Jakten på løpingens hemmelighet" av Christopher McDougall rommer 326 sider. Disse ble tilbakelagt på litt over to dager: Litt hjulpet av forkjølelse, som tilsa at jeg hadde mer tid til overs enn jeg vanligvis ville ha hatt.

Christopher McDougall er en tidligere basketballspiller som ruver i terrenget. En mann som har lyst til å løpe, men som sliter med evige skadeproblemer. Han viser en imponerende standhaftighet i sitt ønske om å kunne løpe uten smerter. Der de aller fleste hadde sagt seg fornøyd med å få meningen til en ekspert, oppsøker han flere og nekter egentlig å ta deres mening for god fisk. Det virker som om han spør ut all mulig ekspertise han kan komme over, og han finner vel også svar på sine spørsmål.

Det er ingen hemmelighet, ettersom boka heter "Født til å løpe", at dette er ei bok som postulerer og fører beviser for denne hypotesen. Selv om boka er sagt å skulle promotere barfotløping, noe den også gjør, synes jeg den til tider viser større forståelse for å løpe slik en gjorde tidligere - uten oppbygging av løpeskoene. Det å løpe barfot synes heller å være noe en bør gjøre i "trygt" terreng, og at det i større sammenhenger (kanskje) kun passer for de enkelte.

"Født til å løpe" er skrevet i et journalistisk språk. Historien er fantastisk, således er også de lange digresjonene. Med arkeologutdannelse, må jeg innrømme at jeg leste veldig raskt gjennom evolusjonsteoriene som ble skrevet med en type amerikansk journalistisk selvsikkerhet som jeg ikke helt vet om jeg setter pris på eller ei. Det problematiske og utfordrende ble med ett svært enkelt. Boka er uhyre lettlest, og budskapet blir prentet inn i leseren.

For å få et mer balansert syn på fenomenet barfotløping/forfotløping, kan det være vel verdt å lese kapittelet i "Den ultimate løpeguiden" (Edwards, Foster og Wallack). Jeg må likevel si at "Den ultimate løpeguiden" virker veldig traurig i forhold til den entusiasmen og gleden som legges til grunn i "Født til å løpe". Kanskje farges det av at jeg selv, i den grad jeg har løpt på karatetrening, har løpt barfot. Denne erfaringen har jeg tatt med meg ut. I starten jogget jeg med oppbygde sko, og fikk fort en slitasjeskade i foten som forplantet seg til låret. Etter å ha kjøpt meg sko uten oppbygging, har jeg merket lite eller ingenting til denne skaden. Jeg har i alle fall lyst og tanker om å prøve meg barfot, og etterhvert i sko tilpasset forfotløping.

Jeg har en idé om at menn vil falle mer for språket og fortellerstilen i "Født til å løpe" enn kvinner, men en passasje mot slutten av boka fikk meg nærmest til å gå/løpe bort fra den konklusjonen. Passasjen mellom forfatteren og Scott Jurek, en ultraløper av rang, snakket rett til meg:

" "Utrolig bra løpt", sa Scott.
"Ja visst", sa jeg. "Utrolig sakte."
"Det er det jeg mener", fastholdt Scott.
"Jeg har vært der, mann. Jeg har
vært der mye. Det krever langt mer
mot enn å løpe raskt." "

onsdag 21. mars 2012

Nesehorn - når forkjølelsen gjør deg desperat

Nesehorn
Er du klar til et blogginnlegg om nesehorn? Nei, ikke dyret neshorn, men nesehorn som er nært forbundet med yoga der det igjen er forbundet med renselsesprosesser.

Nesehornet er en artig sak som er designet av Per Peo Olsen, en kjent person innenfor norske yogamiljøer vil jeg tro. Det er rett og slett en sak i hardplast formet som et horn. Oppi denne skal man ha koksalt og vann som er nært opptil kroppstemperatur. Vannet skal man la renne gjennom nesen, og ut gjennom det andre neseboret. Les mer om dette her: http://www.yogaprosess.com/norsk/nesehorn/nesehorn.html

Selve prosessen ser temmelig komisk ut. Det er derfor fare for å bryte ut i latter med andre tilstede i rommet, hvilket betyr at du helst skal være alene idet du holder på med neseskyllingen: Ubehaget med å le mens du holder på er for stort. Tro meg!

Selvsagt bør du gjøre denne prosessen daglig, men dersom jeg skulle ha gjort alt som bør gjøres daglig, hadde jeg neppe fått tid til å sove. Et argument for å gjøre noe, er ofte at det tar så utrolig kort tid. Jeg har utviklet en særdeles hissig allergi mot alt som "bare tar et par minutter/sekunder". Ergo utfører jeg neseskyllingsprosessen altfor sjelden. Siden jeg for tiden er hyppig oppsøkt av neseforkjølelse og seinere i vår/sommer vil forfølges av pollen, er ellers bruk av nesehornet noe som kunne ha vært til stor hjelp for meg.

Jeg erkjenner det nå. Etter to døgn med kontinuerlig rennende nese, erindret jeg noe om nesehornets såkalte fantastiske egenskaper. Det stod der i all sin blåfargete prakt, stille og forlatt på toppen av badeskapet. Det ble tørket og vasket støv av, brukt, og herlighet... Papirlommetørklene ble liggende stille i nesten ett kvarter etterpå! Hyppigheten av bruken sank også drastisk.

Derav dette blogginnlegget: Et tips til dere og meg selv om hvordan en (kanskje) kan komme lettere til hektene siden selv en liten infeksjon kan sette en ut, og treninger må skippes.

Berg- og dalbaner; en liten situasjonsrapport

Det nærmer seg påske. Appelsinene er på sitt søteste. Lyset har kommet til Tromsø, i tillegg til en prøvesmak på seinvinter med glitrende sol og skinnende hvit snø.

Været endrer seg fort her, og psyken min er visst like lite adstadig. Sist jeg blogget (på søndag) var jeg ikke særlig høy i hatten. Etter ei middels god kettlebellstrening søndag og ei super intervalltrening på mandag, var derimot smilet og treningslysten tilbake så det sang.

Dessverre kan det virke som om intervalltrening langs Kvaløyveien har blitt mitt nemesis. For andre gang på rad har jeg blitt helt nedsylta etter intervall der. Jeg er egentlig like glad, for det var en veldig god opplevelse. Intervall er jo ikke akkurat noen forse, og som den trege kjerringa over førti, er jeg bare glad for å holde fire runder x fire minutter.

Nå er det kun 5,5 uker igjen til Ulfstindmila (8,6 km). Den har jeg veldig lyst å være med på, og håper derfor på et milløp i morgen. Helsa får bestemme.

Det er i alle fall mye morsomt å være med på fremover!

søndag 18. mars 2012

Tankens kraft og svarte hull

Et innfall av å være mentalt og fysisk sliten er over meg. Kall det utilstrekkelighet eller tidsklemme. Negativitet og mørke hull der intet lys er velkommen. Det skulle ikke vært lov!

I går var en slik dag. Jeg hadde hatt en restitusjonsdag fredag da jeg var psykisk utslitt etter ei lang jobbuke. Lørdagen var det tidlig opp, og fullt styr med unger, bursdagsfeiring og så videre. Likevel følte jeg meg ikke så ille når jeg tuslet ut for å jogge godt utpå kveldingen. Der sviktet både GPS/runkeeper OG pulsklokka meg! For første gang i mitt noe korte joggeliv snudde jeg etter mindre enn 200 meter og lusket hjem med (den imaginære) halen mellom beina. Så inn i hampen sur og surkete det går an å bli etter noe slikt.

Enda verre: Den dårlige karmaen fra gårdagen holdt seg jammen gjennom dagen i dag. Jeg kunne jo godt kommet meg ut på joggetur, men nei. Kroppen ville ikke, kunne jeg ha sagt. Det var derimot ikke kroppen. Det var den negative tanken.

Enden på visa var å marsjere ned i kjelleren, både fysisk og mentalt, for å trene kettlebells. Takk og pris for ei god trening der med en positiv samboer som instruktør. Nå er jeg mest forbanna på meg selv for at det går an. Dessverre er tankens kraft ufattelig sterk, særlig når negativiteten får råde. Det skal så utrolig lite til. Husk det, og hal deg selv opp. Gi deg selv et klapp på skulderen på dårlige dager. Pass på at de ikke kommer igjen. Det viktigste av alt er kanskje å ikke være alene. Få hjelp til å komme deg opp. De tunge dagene er de reelle svarte hullene.

torsdag 15. mars 2012

Terskelleting og lavere puls

I dag var jeg utrolig slapp og trøtt fra morgenen av, og utover kontordagen var jeg sikker på at jeg kom til å bli syk - igjen. Jeg var temmelig surkete og lei når jeg taslet meg oppover mot barnehagen fra jobb, men litt frisk luft gjorde susen. Formen kom seg. Når jeg i tillegg fikk middag og en halvtimes meditasjon da vi var vel hjemme, var det bare å finne frem regntøyet for en tur ut i slafseføret.

Meditasjon og en rolig tur gjorde susen i dag!
Jeg bestemte meg på forhånd for at dette skulle bli en rolig tur. Det var det som stod på programmet mitt, og det var det jeg var i form til. Inspirert av "Den ultimate løpeguiden" (som jeg skrev om i går), prøvde jeg å finne terskel 1. Jeg gjorde nok ikke jobben like bra som den skal gjøres, men jeg mener terskel 1 ligger på ca 155 i puls hos meg. Jeg bestemte meg derfor for 7 km der jeg ikke skulle over 155 i puls. Det gikk veldig greit, selv om tempoet nok ikke skremte noen. Verre var det at GPS-en på mobilen ikke liker for mange skyer. Den ville absolutt ikke måle noe som helst, så jeg gikk etter mage(kilometer)-følelsen og lusket meg hjem etter omtrent 6,5 km.

I dag var det ikke noe som fristet til å løpe raskt. Verken dagsform eller været var på topp. Det har snødd mye i Tromsø siden søndag. I dag, torsdag, var det mildvær og øse-pøse-regnvær. Fortauet der jeg tuslejogget avgårde var såvidt fremkommelig, og jeg kan takke piggskoene mine for at jeg kom meg på tur i det hele tatt. De var også så våte når jeg kom hjem at jeg like gjerne kunne hatt dem på i dusjen.

På ei annen side kan en ikke være i dårlig humør etter å ha vært ute, selv på en plaskedag. Det var jo nesten varmt her i (den sikkert svært så midlertidige) vårløsninga. Hurra for kosejogging på våte dager!

onsdag 14. mars 2012

"Den ultimate løpeguiden"

Jeg har nesten lest ut ei bok om løping som heter "Den ultimate løpeguiden", skrevet av Sally Edwards, Carl Foster og Roy M. Wallack.

Boka omhandler det meste innenfor løping, det vil si mest distanser på fra 5 til over 100 km. Mange vil nok hevde at det er ei skikkelig nerdebok. Selv må jeg si meg glad for å ha lest den. "Den ultimate løpeguiden" er for det meste lettlest, i alle fall når Sally Edwards styrer pennen. Den er til tider svært amerikansk der de mener å ha den ultimate oppskriften på hvordan en skal drive løpetrening, men den har også en hel del interessante aspekter som kan brukes innenfor idrett generelt - ikke bare løping.

De sentrale begrepene introduseres allerede i første kapittel: hard/lett, terskel og Det svarte hullet. Noe av det mest interessante for egen del er hvordan hard/lett-prinsippet gjør at en kan inkorporere alternativ eller variert trening. For egen del tilsier dette styrketrening og ikke minst karatetrening i vinterhalvåret, mens sykling og fjell blir interessant som trening når snøen begynner å lette på seg. Svømming anbefales løpere, bare det ikke blir to harde økter etter hverandre.

Det svarte hullet er pulsområdet der en løper ikke klarer å snakke sammenhengende (terskel 1 = T1), men likevel kan oppholde seg i lengre tid uten at det blir direkte ukomfortabelt (terskel 2 = T2). Hvordan en skal finne sitt Svarte hull blir beskrevet i boka. Lette økter, som det skal være flest av gjennom ei uke, skal være under T1. De harde øktene skal være over T2. I mellomrommet mellom tersklene skal man befinne seg så lite som mulig. Slik er det i hvert fall jeg har forstått denne teorien.

Alle disse sentrale begrepene klarer en å iverksette ved hjelp av pulssonetrening. Løping er en hel vitenskap, og jeg skjønner at jeg har gjort en del feil i forhold til dette. Likevel blir jeg også litt glad for at jeg kan være en lykkelig mosjonist, og ikke er nødt til å sette all trening inn i like organiserte rammer. Jeg trekkes mot det, ja, men det går jo aldri etter planen (noe som også understrekes i boka).

I tillegg til det å trene variert, vektlegges også uttøying og fleksibilitet med et eget kapittel. Tidligere var uttøyinga det jeg satte mest pris på, men etter comeback og joggestart, har jeg slurvet fælt med det. Jeg har fått piffen litt tilbake etter Steve Maxwells mobility-øvelser, og nå ser jeg frem til å trene mer av det.

Dette er ei bok jeg vil anbefale løpere å lese. Kanskje ikke alle ønsker å lese den fra perm til perm, men det kan finnes nyttige tips for både nybegynnere og erfarne her. Det meste er omtalt.

mandag 12. mars 2012

Motbakkeintervall i snøbyger

Tromsø, Nordens Paris ynder vi å kalle det. Været er og blir en viktig faktor i tromsøfolks liv. I dag snødde det tett, og det var snø type våt.

Destod artigere er det at vel 30 av bevegelsen Northern Runners likevel stilte opp til motbakkeintervall. Har en forpliktet seg, er det tydeligvis ikke tale om å backe ut. Til slutt liker man det faktisk. I dag jogget jeg opp bakken med en tydelig lykkefølelse. Nei, det gikk ikke fort: Jeg er fremdeles dronning og sjef over baktroppene. Likevel... Jeg likte det. Det vil si, jeg likte å komme meg opp bakken. Jeg likte å drive framløping av en som trengte det. Tenk at jeg kunne gjøre det!

Det var tidsvis tett snødrev og vind. Når jeg kom hjem så jeg ut som en snømann. Da er det ekstra godt med en varm dusj og masse drikke.

Mandager er med ett en super dag, for jeg gleder meg sånn til kvelden! Takk til alle Northern Runners som lar begynnelsen av uka bli så god!

Ikke lov å være annet enn blid! (foto: Stian Saur/Northern Runners)
Vi starta i to puljer i dag. Greit nok når fortauene er smale og deltakerne mange.
(foto: Thomas K. Føre/Northern Runners)

søndag 11. mars 2012

Vårlig visitt i Oslo

En, ikke så veldig liten, pike (hm, dame?)
i nye sko... Gode sko!
Oslobesøk i vinterferien er vel ikke hva enhver ville kalt optimalt, men det trenger da slettes ikke å være så aller verst!

Familie må alltid prioriteres, men denne gangen klarte vi å skvise inn litt trening også. Samboeren fikk prioritet siden jeg som regel har faste tider på hjemmebane. Tips til bursdagsgave: Steve Maxwell kommer til Oslo igjen i september. Et av hans styrkeseminarer bør gjøre susen til at din kjære eller du selv får (styrke)treningslysten tilbake igjen!

Jeg selv fikk også lufte mine nye joggesko. De uten pigger. Dessverre var det piggføre et par av dagene, men da var det annet som måtte prioriteres uansett. Det føltes i alle fall veldig godt å jogge uten pigger igjen.

Nå er jo ikke Oslo det perfekte åstedet for jogging, med alle sine trafikklys, spinnville sjåfører og annen hemsko. Botanisk hage er flott å jogge i, men denne gang var det vel mye islagte veier også der. Ikke var det bare å holde seg fast i nærmeste busk heller... Mange av dem har torner... au!

Uansett - svett ble jeg. Til og med andpusten. Herlig!

Litt mer fornøyd enn uttrykket tilsier!

Oslo kettlebell gym


Kettlebells oppmarsjert i OKGs lokaler

Oslotur… Et par uker etter Steve Maxwells besøk i Tromsø. Etter å ha skjønt at denne mannen kan sine saker, og har lav “bullshit”terskel, er tiden inne for å besøke et av hans barn – nemlig Oslo kettlebell gym.
Oslo kettlebell gyms hovedinstruktør er Karl Kristian Indreeide, som er direkte opplært av Steve Maxwell. Lokalet er ikke lett å finne, men da vi prøver å lete gjennom en bakgård for tredje gang, finner vi et lite skilt samtidig som Karl Kristian kommer vandrende. Bingo! Storøyde Tromsøværinger følger med inn i funksjonelle lokaler som deles mellom ulike artige nisjeidretter. Blant annet grappling, som har trening når vi ankommer.
Det er mange hyggelige folk som driver med kettlebells i Oslo. Vi ble umiddelbart tatt godt i mot av 17 smilende og treningsvillige sjeler. Til min lettelse var tre av disse kvinner. Ei av dem var til og med på si første trening slik som jeg, mens de to andre var relativt garvede i gamet.
Karl Kristian kjørte i gang med trening. I tillegg til litt kettlebells, ble det blant annet plass til pull-ups/chin-ups (kroppshevinger) og ei tøff sirkeltrening. Det var ei trening der svetten gjorde seg godt gjeldende, og det kjentes i hele kroppen. Mange muskelgrupper var aktivert i løpet av treninga. Noe som til sammen kan sies å være kjennetegn på gode treninger.
To oppløftede Tromsøværinger takket pent for muligheten etter endt økt. Den ene fikk til og med muligheten av å delta på kurs på lørdag med selveste Steve Maxwell. Jeg tok meg av familien.

søndag 4. mars 2012

Hjertemat

Jeg er forkjølt - ennå. Siden jeg tidligere har erfart at det ikke virker med jogging mot forkjølelse, har jeg forsøkt med enda en dag ro. Ro gir rom for å gjøre mer enn å tenke på - og gjøre noe av alt en skulle ha gjort utenom trening, jobb og unger. I dag har jeg altså sjauet i vårt kaotiske hjem OG tenkt ut at det absolutt ikke kan skade å endre litt på kostholdet.

Min tanke har vært (og er egentlig ennå) at trening automatisk fører til et bedre kosthold. Det er på mange vis riktig dersom jeg ser på meg selv som den ultimate testperson. Om trening og kosthold hadde vært de eneste variablene jeg kunne ha konsentrert meg om i livet, hadde kanskje alt vært rosenrødt på begge fronter. Jo mer jeg trener, jo mer lyst har jeg på sunn mat.

Trening og kosthold er det jo ikke de to eneste variablene i livet, selv for toppidrettsutøvere - og slettes ikke for en mosjonist som sliter for å få tida til å strekke til. Nettopp tid er essensielt. Tid til barn og annen familie, jobb, hvile/restitusjon, sosiale aktiviteter, andre hobbyer. Variabler som, om enn hyggelige, stikker kjepper i hjulene for synkroniseringen mellom trening og kosthold.

Likevel er det jo slik at ikke alle prioriteringer trenger å gå på tvers av alle prioriteringer man vil gjøre plass til i hverdagslivet. Dette med kosthold er også et spørsmål om å skape seg mer tid til alle variabler i livets gang. En kan vel rett og slett ikke tenke på all den tida man skal være sprek pensjonist dersom en hiver i seg allskens ufornuftig mat, eller..? Det er ikke alltid bare positivt å leve i nuet.

Ettersom jeg fikk meg en liten vekker for vel ei uke siden med tanke på svake hjerter innen familien, har det surret noen tanker om riktig mat for hjertet. I dag googlet jeg rett og slett "hjertemat". Blant artiklene, fant jeg noe enkelt å forholde seg til. 20 ingredienser som er bra for hjertet:

1. Laks: Jepp, den er god. Laks/fiskemiddag minimum én gang i uka. Til tross for at samboeren er tilnærmet allergisk for fiskemat.
2. Linfrø: Jaha, greit.
3. Havregrøt: Jeg er søkklei havregrøt, men mumser havre med melk og bær (evt. syltetøy når bær ikke lenger kan oppdrives)
4. Rødvin: Jeg har blitt skeptisk til alkohol. I alle fall i barns selskap, og da er det bare å hamstre rød eplejuice.
5. Mandler: Den er god! Gleder meg!
6. Valnøtter: Nam! Håper jeg aldri blir allergisk!
7. Tunfisk: OK, liker ikke tunfisk, og da er det det samme hvor sunn den er...
8. Te: Joda, men en kopp kaffe (latte) om dagen må jeg vel få unne meg... Eller?
9. Brun ris: Isj! Det må vel gå ei stund før jeg skal klare å venne meg til den smaken.
10. Blåbær: Ja takk, bjørnen i meg elsker blåbær!
11. Gulrøtter: Om gulrøttene er økologiske eller små og knaskende, er de gode også!
12. Spinat: Noen gang smakt spinatpannekaker? Det er sjelden jeg har drøvtygd mer.
13. Brokkoli: Jaja, den er grei!
14: Søtpoteter: Må smakes!
15. Paprika: Jaha, ja. Sprayes ikke paprikaen med allskens gifter?
16. Asparges: Blir fort lei av dem...
17. Appelsiner: Jepp, spiser, gjerne alltid!
18. Tomater: Har lovt dattera at vi skal prøve å dyrke tomater og agurker i vinduet. Kan bli et morsomt eksperiment!
19. Melon: Mmmm, nam!
20. Mørk sjokolade: Ja, bare den er uten laktose så er det greit. Klarer ikke mye av den uansett.

Joda, det er viktig å se på den lyse siden først. Her finner man jo masse mat det er mulig å like. Jeg blir vel nødt å se på hva jeg bør skjære ned på også i hverdagen. Ferdigmat eller halvfabrikata med mye salt, for eksempel. Ikke alltid like lett. Det viktigste er i alle fall å finne mat det går an å kjøpe i en vanlig butikk, og ikke være nødt til å bruke mange timer på å finne den (dvs. lese gjennom ingrediensene på hver eneste matvare).

En av tre kvinner dør av hjerte-karsykdommer. Det er kanskje vel verdt å merke seg hva man kan gjøre for å forebygge slike (og det gjelder begge kjønn). Her er to artikler som kan være fin å lese som en start:

http://overgang.no/tema/271/article/item/null?gclid=CNfNptvvy64CFe4tmAodZmod_Q

http://www.lhl.no/no/hjertelig-hilsen/