Et innfall av å være mentalt og fysisk sliten er over meg. Kall det utilstrekkelighet eller tidsklemme. Negativitet og mørke hull der intet lys er velkommen. Det skulle ikke vært lov!
I går var en slik dag. Jeg hadde hatt en restitusjonsdag fredag da jeg var psykisk utslitt etter ei lang jobbuke. Lørdagen var det tidlig opp, og fullt styr med unger, bursdagsfeiring og så videre. Likevel følte jeg meg ikke så ille når jeg tuslet ut for å jogge godt utpå kveldingen. Der sviktet både GPS/runkeeper OG pulsklokka meg! For første gang i mitt noe korte joggeliv snudde jeg etter mindre enn 200 meter og lusket hjem med (den imaginære) halen mellom beina. Så inn i hampen sur og surkete det går an å bli etter noe slikt.
Enda verre: Den dårlige karmaen fra gårdagen holdt seg jammen gjennom dagen i dag. Jeg kunne jo godt kommet meg ut på joggetur, men nei. Kroppen ville ikke, kunne jeg ha sagt. Det var derimot ikke kroppen. Det var den negative tanken.
Enden på visa var å marsjere ned i kjelleren, både fysisk og mentalt, for å trene kettlebells. Takk og pris for ei god trening der med en positiv samboer som instruktør. Nå er jeg mest forbanna på meg selv for at det går an. Dessverre er tankens kraft ufattelig sterk, særlig når negativiteten får råde. Det skal så utrolig lite til. Husk det, og hal deg selv opp. Gi deg selv et klapp på skulderen på dårlige dager. Pass på at de ikke kommer igjen. Det viktigste av alt er kanskje å ikke være alene. Få hjelp til å komme deg opp. De tunge dagene er de reelle svarte hullene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar