Follow by Email

onsdag 24. oktober 2012

Høst i yogaens tegn

I høst har jeg gått på yoga en gang i uka.

Skaden jeg fikk tidlig i høst frigjorde tid som vanligvis ville vært brukt til jogging, eller egentlig ingenting siden det var kjærestens frikveld. For en gangs skyld skulle jeg la ungene se på barne-tv, trosse ettermiddagstrøtthet og kose meg gjennom ei treningsøkt.

Ja, det var det jeg trodde i hvert fall. Ja, ungene har sett på barne-tv uten meg. Ja, jeg har trosset ettermiddagstrøttheta. Ja, jeg har kost meg også. Men jeg har gjort mer også: Jeg har svettet som bare det. Jeg har trent styrke. Jeg har dessuten utfordret egen stabilitet, fleksibilitet, utholdenhet(!), og jeg har møtt opp hver bidige gang. Like fornøyd over at det gikk bra denne uka også, tidvis mer og mer oppkavet for hver gang før start. Roen senker seg heldigvis raskt. Dette er de 75 minuttene hvor følelsen av at "kroppen er mitt tempel" kommer til sin hele og fulle rett. Og, ja, kjæresten har fått frikveld når han ville.

Jeg har vel sagt det før. Jeg er avhengig, og tidvis euforisk.

Øverst på mi ønskeliste til jul står yogakurs. Nærmere bestemt Torgunns viryayogakurs. Jeg vil fortsette!



søndag 21. oktober 2012

Kata

Etter å ha vært dommer under helgas NNM på Finnsnes, har jeg fått så utrolig lyst å gå kata igjen. Jaja, lysta har alltid vært der, men har slitt med teflonhjernen. Spørsmålet til meg selv er om jeg skal satse på å dra til EM i Tyskland i mai eller ei? Eller vente til 2014?

Sensei Sven vant årets NNM på Finnsnes
(foto: Karen Bjørndalen, Tromsø karateklubb)


Oppvisning NNM i Tromsø 2011
(foto: ?)


Bilde fra min forrige karriere innen kata, år 2000
(Foto: Ingunn Jonsdottir)

Karateunger i mesterskap


Møte med utøverne våre like før stevnet
(foto: Karen Bjørndalen/Tromsø karateklubb)

Lørdag 20. oktober var det duket for Åpent Nord-Norgesmesterskap eller "Arctic Challenge" i kyokushinkai karate på Finnsnes.

Hele 14 unger i alderen 8 - 12 år stilte for Tromsø karateklubb. Til sammen er det et sted mellom 30 og 40 unger som trener i klubben vår, så det er en god andel. Jeg må si at jeg er imponert over at ungene trener med mesterskap for øyet, får med seg foresatte, stiller opp - mange for første gang - og presterer så utrolig bra! Her var det til og med en av nybegynnerne som stilte som heiagjeng!

I hverdagen går det gjerne fort i svingene. Det er ikke alltid jeg får tid til å tenke på annet enn hva vi skal fokusere på fremover, og hva vi skal gjøre på treningene for å få dette til. Etter et stevne, er jeg gjerne så sliten selv, at jeg får tenkt litt. Det ryr på av inntrykk etter en dag med karate. Jeg tar meg i å tenke på at jeg er utrolig stolt over ungene, og hva de har fått til. Jeg er utrolig glad for å få lov til å trene alle de flotte barna, og jeg håper å få fortsette med det ei god stund til.


Når to utøvere fra Tromsø karateklubb møter hverandre på matta,
er det ingen kjære mor. Tøffinger!
(foto: Miriam Bjørndalen/Tromsø karateklubb)

Veldig stolt lagleder følger med fra mattekanten!
(foto: Vidar Vorland/bør absolutt være stolt forelder!)

lørdag 13. oktober 2012

Krasj i podens idrettsliv

Joda, det skjer at det blir krasj i alt det en skulle ønske seg å være med på. Prioritering og dennes vansker er kjent, men at alle gode ting skulle krasje for den lille på fem... Ja, det var uventet.

Småen har stått på venteliste på turn siden han var litt over året gammel. Altså i nærmere fire år. Jeg hadde helt gitt opp å høre noe fra dem nå, og da poden meldte seg lysten på å begynne på fotball, ga foreldrene etter. En ting måtte han da få lov til, siden storesøster sjonglerer med tre ulike aktiviteter (noe foreldrene ikke alltid er like glade for).

Joda, det ble heia Skarp og hurra-meg-tu ei stund og snurr i treningstider og alt mulig. Så ringte turnfolket nærmere klokka sju en lørdag kveld. Det var tid for poden å begynne på turntrening. Jippi! Vi la ild og sjel i at han skulle like seg på turn, og jada, han fikk fortsette med fotball. Fotballen hadde nemlig byttet dag fra mandag til tirsdag ei stund, og da klarte vi oss såvidt. Men, akk, poden var ikke lenge i paradis. Fotballen ble igjen flytta til mandager, på nøyaktig samme tid som turn. Foreldrene bestemte seg for at turn var tingen, og han hadde kun ei trening. Dette kunne vi leve med - foreldrene altså.

Så skjedde en sak jeg ikke hadde regnet med. Jeg hadde hørt at man kunne stå lenge og vel i kø for å komme på svømmekurs, og hadde satt begge ungene opp på slike nå i vår. Jeg hadde jo beregnet at de minst kom til å stå i kø et år, og vi har derfor vært flinke til å oppsøke svømmehall. De er fryktelig glade i bassengaktiviteter! Søndag for ei uke siden ble jeg oppringt. Der var det jammen meg plass til begge ungene - på et og samme kurs. To ganger i uka var det snakk om. Og joda, sikkert som banken, den ene dagen kolliderte svømmetreninga både med turn og fotball.

Poden fikk valget. Han valgte svømming. Turntreninga er betalt. Jeg har tryglet på mine knær om å finne ei løsning. Hittil har jeg ikke hørt noe, men håpet er der fremdeles. I mellomtida er poden fast bestemt på at svømminga er helt topp. Sukk. Tre aktiviteter han gjerne ville vært med på (minst en for mange). Alle mellom halv fem og halv seks mandager.


Tromsø turnforenings logo er skikkelig stilig.
Dette er jo også trening som hadde passet poden veldig bra.
Håper pausen blir kortvarig!



Så langt har svømmeklubben vunnet kampen om småens gunst.

Min medisin er fysisk aktivitet

I en periode etter mine trimmarsjer på ei mil i gangen langsetter Tigerstadens veinett, har foten min gjort så vondt at tårene står i øynene hver gang jeg må ned ei trapp.

Først trodde jeg det ville gå over, men når det bare ble verre gikk turen til fastlegen. Betennelse, konstaterte han. Tablettkur.Vanligvis hjelper jo en slik kur temmelig raskt, men denne gangen ei. Foten, nærmere bestemt foran på innsiden av høyre legg, var fortsatt like vond.

Jeg hadde jo en plan B med vakre tanker om alternativ trening. Nå er det slik at hjernen ikke alltid er like oppsatt på alternativ trening, som på den treninga den opprinnelig hadde satt opp. Yoga og styrketrening hadde jeg på blokka fra tidligere, så den treninga gikk greit. Kondisjonstreninga derimot... Veien både til sykkel og svømmehall var ulidelig - og uforståelig - lang.

Så gikk det som det måtte gå, for hver dag foten var vond, sank humøret mitt mange hakk. Til slutt var jeg så grinete at lakmuspapiret hadde løpt avgårde om det hadde vært nødt til å teste meg.

Hva hjelper på en slik tilstand? Jeg forstod jo at dette var treningsabstinenser, og at behovet for kombinasjonen frisk luft og slit var gedigent. En strengere kontroll med styrketreningen bedret situasjonen. I tillegg til yoga og meditasjon fikk jeg noenlunde kontroll over abstinensene, men veien til svømmehallen var fortsatt lang.

Så var det det forløsende grepet: Fysioterapeuten i mitt liv tok tak. Han undersøkte leggen, og mener at det hele er muskulært. Ingen betennelse, hvilket jo er noe å juble over.

Min medisin er fysisk aktivitet, står det på ei fysioterapiskjorte. Dette mottoet lever min kjære etter, og slik er det også for meg. Jeg får riktignok ikke jogge før foten er bedre, men jeg har fått dra på karatetrening, fortsetter med yoga og trener nå også mye styrke med vondleggen. I tillegg får foten massasje etter styrketreningene.

Fysisk aktivitet hjelper, tror jeg. Jeg har lang vei igjen før skaden er borte, men jeg tror den bedres smått om senn. Kanskje er det innbildning?

mandag 1. oktober 2012

Humør og trening

Trening gjør noe med humøret. Det ser ut til at de fleste er enige om at trening, i tillegg til fysiske fordeler, også gir psykiske opptur. Det blir snakket mindre om hvor elendig humøret kan bli etter et par dager med vakkert høstvær og ufrivillig opphold i treninga.

Slik var det for meg i helga. Søndag kveld surnet jeg, og eddik ville smakt søtt ved synet av min syrlige åsyn. En lakmustest hadde vel nærmest vist minusverdier. Et godt stenk av god, gammeldags, utslitt trøtthet gjorde selvsagt sitt til å forsterke bildet av at ei helg uten trening, er ei helg uten mening. Kort sagt: Jeg slet kraftig!

Joda, jeg har snakket pent om alternativ trening og slikt, men i helga ble det rett og slett for mye å gjøre. Det var ei sånn helg som normalt sett ville ha åpnet for å stikke en tur gatelangs med joggesko på beina i titida på kvelden. Med joggeforbud går jo det ekstremt dårlig.

Jeg våkna opp til en ny dag. Til og med ei ny uke i dag, og fant ut at det ikke kan fortsette slik. Basta. Nå har jeg prøvd å lage program med timeplan. Det første som skjedde var selvsagt at timeplanen gikk i vasken siden det ble styrke, ikke svømming i dag. Timeplaner er til for å omrokkeres, bare den kan gjennomføres.

Og hva skjer? Sur, jeg? Nekjda, her skinn sola (selv etter mørkets frembrudd)!!




Type høstvakkervær i Tromsø.