Follow by Email

onsdag 29. februar 2012

Vindfulle februar

Det som er deilig med utetrening, er at det er så mye vær. Så også i februar. Måneden startet med iskulde og sluttet av med nullføre. Snøen kom lavende, og vinterføret gjorde onsdagsrenn og skiturer lettere å gjennomføre. Lyset har også kommet gradvis tilbake, og treningslysten er på topp. Iveren ble stagget noe da sykdom slo inn mot slutten av måneden. Likevel, en faktor har vært relativt stabil: Vinden.

To eventer skiller seg ut i februar: Styrkeseminaret med Steve Maxwell og kamptrening i kyokushin med Steffen Haukedalen. I tillegg kommer lykken jeg oppdaget i å løpe sammen med andre. Jippi!

Jeg gleder meg til mars, mer lys og forhåpentligvis frisk i sinn og skinn!


Torsdagsmila, første gang. 5km med Unn-Doris i vinden.

Torsdagsmila, andre gang. Nesten 6km med Katrine, nok en gang i vinden.

Lykkelig før og etter jogging!
 
Tung kos med kettlebells!

4x4 min med Northern Runners (foto: Thomas Føre, Northern Runners)

Northern Runnersjenter i nesten-storm (foto: Cathrine Emilie, Northern Runners)

Risgange, styrkeseminar med Steve Maxwell.

Karl Kristian Indregaard fra Oslo kettlebell gym, Steve Maxwell
og Bjørn Solberg fra Norges kampsportforund











mandag 27. februar 2012

4x4-intervall i vinden, en trofast følgesvenn

Ei stor gruppe løpeglade i kulingen (foto: Thomas Føre, Northern Runners)
I Tromsø er Balsfjordvinden et fenomen, og langs Kvaløyveien er den ekstra merkbar. Det vet jeg etter å ha bodd der i alle barne- og ungdomsår. I dag gikk løypa for Northern Runners-intervallen fra Telegrafbukta, forbi barndomshjemmet mitt og forbi alle barndommens kjente egner. Ei (relativt) flat og fin intervalløype.

Utrolig mange av bevegelsens medlemmer hadde trosset dørstokkmila. Noe som er utrolig bra for videre motivasjon og felles glede nå mens vi ennå er i vinterhalvåret.

Jeg kjenner på at jeg må trene på å jogge/løpe sammen med andre. Det jeg sliter med er en negativ tankebane, og, ja, jeg jobber med å endre på den! Jeg er så vant med å komme sist i alt som har med løping, sykling og annet å gjøre, at jeg tenker meg selv sist - alltid.

I dag gjennomførte vi to intervaller i god medvind og to i ditto motvind. Vinden har visst blitt en trofast følgesvenn, men det er fremdeles noe uvant kost å nesten bli blåst avgårde idet en prøver å komme seg fremover.

Fra oppvarminga (foto: Øyvind Sørensen, Northern Runners)

lørdag 25. februar 2012

Joggetest etter sykdom

Det er på dagen ei uke siden jeg sa meg for elendig i kroppen til å trene. Etter et lite skremmeskudd tirsdag som førte til utredning og oppstukne armer, har jeg kommet meg og blitt stadig bedre.

Allerede torsdag var det styrkeseminar med Steve Maxwell - en mulighet jeg ikke kunne la løpe fra meg uansett. Jeg har derimot ikke prøvd meg på kondisjonstrening før i dag. Jeg har valgt å vente litt lenger, enn å starte for tidlig. For en gangs skyld.

Fem kilometer ble det i dag. Jeg kjente at det hadde vært et opphold som involverte sykdom, men det var ei deilig gjennomføring. Etter store joggeabstinenser er man endelig fornøyd!



fredag 24. februar 2012

"I feel good...."

Karl Kristian fra Oslo Kettlebell gym, Steve Maxwell og Bjørn Solberg
fra Norges kampsportforbund.
Torsdag 23. februar har vært en magisk dato for meg etter at jeg fikk høre at guruen Steve Maxwell skulle komme til byen. Jeg har vært litt plaget med helsa de siste dagene, men satset på det beste og dro for å overvære de fire, fine timene.

Dette seminaret var ei god investering med mye god lærdom. Personlig er jeg opptatt av å lære meg ordentlige armhevinger. Jeg fikk en del innspill og hjelp på seminaret som jeg ellers ikke ville fått.

Maxwell gikk gjennom øvelser for hele kroppen, og han snakket både om utfordringer for kampsportutøvere og for eksempel for løpere. For sistnevnte kategori, ble trenden med barfotløping hyllet. Det kan være noe å prøve seg på, ja!

Etter seminaret klarte jeg kun å tenke på den ene strofen i James Brown-låta "I feel good, and I knew that I would...". Resten av teksten var borte, men det var ikke så nøye. Den ene linja beskrev hele tilværelsen.



Risgangen, framført av Oscar og Marleen i Tromsø karateklubb.

Sak på Tromsø karateklubbs sider: http://www.tromso-karateklubb.net/2012/02/styrkeseminar-med-steve-maxwell?fb_ref=addtoany&fb_source=tickerdialog_oneline

onsdag 22. februar 2012

En liten oppvekker

"Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar...".

Jeg har hatt en infeksjon i kroppen ei stund. Den ble ignorert helt til lørdag - fem dager siden nå. Fra lørdag til mandag tenkte jeg at det var noe som kom til å gå over, eller utvikle seg til en kraftig forkjølelse/influensa. 

Et lokk over- og litt stikking i brystet samt pusting og pesing bare jeg gikk opp ei trapp hjemme gjorde at jeg mistenkte bronkitt, lungebetennelse eller noe i den gata, og tuslet til legen. Bokstavelig talt.

Legen, derimot, fryktet for hjertet. Særlig siden familien min har hatt sine hjertehistorier. Det er veldig flott å bli tatt på alvor, men jeg hadde jo aldri trodd at det skulle være så alvorlig. Jeg ble nå derfor litt skremt.

Det gode med å bli tatt såpass på alvor, er at man blir skikkelig utredet, og at det er verdier på det meste. Noen av de verdiene kan tas med videre i treningssammenheng med en større visshet om hvor man ligger i løypa. Jeg synes det er betryggende å vite at blodsukkeret er normalt, blodprosenten er perfekt og at blodtrykket er helt fint. Videre er det litt morsomt å være sikker på at hvilepulsen er under 60, men jeg hadde jo syntes om å få målt en makspuls også - i en annen sammenheng.

Engstelsen er selvsagt et sterkt element idet alle disse prøvene blir tatt, men hjertet mitt ble i hvert fall friskmeldt denne gangen. Jeg skal være glad når dette gir seg, og håper det blir snart. Veiene og dojoen lokker.

En oppvekker var det: Man eldes.


søndag 19. februar 2012

"Hardt og langt. Fra sofagris til Ironman"

Overskrifta denne gang er tittelen på boka til Fred Arthur Asdal som kom ut i år, 2012. Egentlig er dette ei bok som kunne ha ligget under manges juletre. Hvordan den hadde gjort seg på oversikta over årets mest bytta bok etter jul, er en helt annen historie.

Asdal skriver ei bok til inspirasjon, glede og fortrøstning. Boka handler, slik tittelen insinuerer, i all enkelhet om omstillinga hans fra å være sofagris til å bli en triatlet med deltakelse i flere ironman-konkurranser.

Det er ei bok som er ment å gi inspirasjon, og i de rette hender, oppfyller boka alle gode kriterier. Først og fremst er boka rettet mot menn i alderen 35+. Kvinner har selvsagt all mulig glede av å lese den, de også. Her finnes en mengde gode råd, ned til detaljnivå, om hvordan en skal innrette seg i en triatlonkonkurranse (ikke bare ironman). Det er ei bok til inspirasjon for å trene mye til tross for at man har passert middagshøyden. Det er ei bok for de som ser for seg de lange distansene, enten innenfor en gren eller alle tre. Dette er også boka som gir alle (oss) mellom 35 og 55(60) et alibi for vår higen etter å bryte våre egne barrierer. Den gir en støtte for oss som kritikerne mener er inne i en eller annen form for (eksistensiell?) krise.

Samtidig er ikke dette boka for de som vil lese høyverdig litteratur samtidig som de ønsker ei bok om trening. Der anbefales Haruki Murakamis bok "Det jeg snakker om når jeg snakker om løping". Denne boka er skrevet i et språk fylt av overskrifter, raske (til tider gode) replikker, et bloggerspråk. Dette er kanskje boka for den som ikke leser altfor mye. Den er spedt med mange bilder, mange innlegg i den jevne teksten - faktabokser, huskelister og lignende.

Jeg tar meg i å lure på hvor mye kona til Fred A. Asdal får tid til å trene om hun skulle være interessert i det, men for all del...

"Hardt og langt. Fra sofagris til Ironman" er skrevet i et ungdommelig språk med et godt innebygd tempo til de spreke 40-åringene (de som er i bedre form, eller skulle ønske de var det, enn dagens tyveåringer).

Lesbar, javisst, for den rette årsklassen. For dem som befinner seg i tyveårene, kan vel denne boka vise seg å være relativt irriterende. Noen som kunne tenke seg en triatlon? Dette er kanskje boka som kan inspirere deg!

lørdag 18. februar 2012

Å vinne over tanken på å få vondt

Skikkelig bananspark. Dvs. dårlig teknikk.
Denne helga hadde Tromsø karateklubb invitert senpai Steffen Haukedalen fra Ringerrike karateklubb for å lede kamptreninger - hele fem økter fra fredag til søndag. Det var bare tidlig å innse at man ikke kunne få med seg alt da det krasjet med familiære aktiviteter.

En annen sak er at jeg ikke har gått på ei eneste ren kamptrening etter comebacket mitt. Det vil sannelig si at jeg ikke har deltatt på ei slik trening på i hvert fall ti år. Grøss og gru! Det er nok heldig at vi går en del kamp på treningene tirsdager slik at jeg gradvis har vent meg til det igjen. Jeg har i hvert fall klart å tenke på at jeg skal gå på ei kamptrening igjen.

Kamp har vel aldri vært helt min greie. Jeg har prøvd. På vei opp til de grønne, brune og svarte beltene jeg har karret til meg, har jeg vært på en god del kamptreninger. Ofte var jeg den eneste jenta på disse treningene. Det kan både være inspirerende, demotiverende og ei sovepute.

Inspirerende har det vært de gangene jeg klarte å "fyre meg opp". Jeg ville bli like god som gutta. Det skjedde gjerne når de fikk inn en treffer som gjorde vondt, eller at jeg følte at jeg mestret kampsituasjonen. Det kunne jo faktisk hende jeg fikk inn en teknikk. Som oftest fikk jeg ikke den gleden.


Alt blir bedre av å smile!
 Det var demotiverende å trene kamp med gutta når jeg bare ble truffet, bare fikk vondt når jeg traff dem med en teknikk eller blokket en av deres teknikker. Demotivasjonen kunne også komme de gangene jeg unskyldte meg selv med å være jente, og derav dårligere enn dem. Joda, det er jammen meg mange negative tanker som kan tre inn i et slitent hode. Det å være eneste jente blant gutta ble ei sovepute. Jeg klarte ikke å få fram mitt ytterste, og det var vanskelig å tro på ros.

Etter comebacket mitt har det blitt mye morsommere å gå kamp. Det trenes mye mer teknisk, og det er få som går for å vinne en kamp på trening. Nå anses jeg nok også for en gammel dame som gjør comeback, så det er kanskje noe med det også.

Jeg måtte veie lenge for og imot for å entre ei kamptrening igjen, og endatil med en landslagstrener innen fullkontakt. Jeg bestemte meg for å prøve. To eller tre treninger kunne jeg få til med velsignelse hjemmefra denne helga.

Fredag kveld var jeg der. Trente. Fullførte. Hadde det kjempefint! Ei flott teknisk trening. Noen blåflekker blir det jo når man har det gøy uten beskyttere. Likevel - inspirerende! Jeg hadde gått på treninga, skjøvet tankene om en eventuell skade, å bli utslitt eller annet i bakgrunnen. Jeg vant over tanken på å få vondt.

Lørdag hadde en virus tatt bolig i kroppen. Halsen var sår og vond. Kroppen sliten. Ja, jeg hadde kanskje klart ei trening til, ei rolig trening, men da hadde jeg nok blitt temmelig sjuk etterpå. Med en bitter resignasjon valgte jeg å la være.

Seieren er der likevel. Klarte det! Denne gangen.


Senpai Steffen. Plutselig lå en fot inntil kinnet til den han demonstrerte på.
Voi-voi, og han har avslutta karrieren sin! (foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb)


fredag 17. februar 2012

Steve Maxwell til Tromsø!!!!

En gavepakke fra Norges kampsportforbund, og lykken er den flotte dojoen til klubben i mitt hjerte - Tromsø karateklubb! Her kommer altså Steve Maxwell til Tromsø! JIPPI! Det er mulig for alle interesserte å melde seg på. Her er lenken:
http://www.tromso-karateklubb.net/2012/02/effektiv-styrke-med-steve-maxwell-workshop#more-6598

Jeg må dessverre legge joggeturen til en annen dag, men dette her vil jeg ha med meg. Maxwell har jobbet mye med kettlebells også, og det er nok derfor jeg synes han er ekstra interessant. På dette seminaret blir det mer vekt på styrketrening med egen kroppsvekt.

Oppdatering får følge etter den magiske datoen 23. februar! GLEDER MEG!!!!

Har du ikke muligheten til å være med på dette seminaret? Det er det mulig å kontakte Oslo Kettlebell Gym: http://www.kettlebellgym.no/ for mer informasjon om andre seminarer.

tirsdag 14. februar 2012

Styrkeskjerping nå!

Jeg ser at jeg har vært for dårlig på å svinge kettlebells'ene i de siste ukene. Det bekymrer meg en del siden jeg har mye å hente på å bli sterkere. Denne uka har jeg derfor satt opp et treningsprogram som er til dels svært ambisiøst fram til 30. juni. Det hadde vært utrolig flott å få det til.

Uka inneholder kun sju døgn, og de sju døgnene har kun 24 timer hver. Likevel skal jeg prøve å få organisert inn seks treningsøkter + en instruksjon. Ikke alle øktene er lange, men de skal være effektive. To av disse øktene skal bestå av kettlebellstrening - ei lengre og ei kort. Ei økt skal være karatetrening. Disse øktene består tradisjonelt også av en del styrke. Tre økter skal være jogging fram mot MSM. Jeg må jo prøve å nå målet mitt dette semesteret  - så langt ned mot en time som mulig på mila.

Så var det denne styrken da. Til nå i år har jeg bare trent slik at jeg har klart å holde på den styrken jeg har opparbeidet meg gjennom høstens trening. Det blir bare slitsomt. Det er morsomt å trene med kettlebells, men ikke når det kun blir sporadisk. Gleder meg til å prøve å være mer organisert!


Enhånds swings med skifte fra hånd til hånd i ett minutt.
Prøvde med 20 kilo først, men måtte gå ned
til 16 på andrerunden. Grmpf!

fredag 10. februar 2012

Midnight Sun-mila. Påmeldt til det store målet!

I fjor var ungene med i Labb og Line-løpet under Midnight Sun-arrangementet. Jeg fikk utrolig lyst å være med selv i ett av de kortere løpene i 2012. I løpet av sommeren bestemte jeg meg for å ha Adidasmila 2012 som det store målet.

En fredagskveld i februar, med vind og regn som slår mot ruta på stua, benytter jeg sjansen: Jeg melder meg på. Ikke nok med det - jeg meldte likeså godt på hele kjernefamilien. Jeg meldte oss på, kaldt og rolig. Ingen gysninger, grøsninger, kaldsvette eller noe som helst slik som ved påmelding til Mørketidsløpet.

Den eneste utfordringen så langt er hvem som skal ta vare på ungene, mens foreldrene deres jogger seg gjennom ei mil til fots. Vi har rundt fire og en halv måned på å finne barnevakt. Det burde vel la seg gjøre.

Anbefaler dere alle til å melde dere på så tidlig som mulig. Her er lenken: http://www.msm.no/midnight-sun-marathon.9866.no.html



torsdag 9. februar 2012

Samjogging og framløping - hvilken kombinasjon!

Nok en vindfull torsdagskveld, nok ei samling for ivrige entusiaster - og det er en del av oss! De fleste var der for å løpe ei mil. Jeg var der for å jogge fem kilometer i pratetempo.

Denne gang må jeg si meg heldig. Her dukker det opp ei dame som gjerne kunne tenke seg en rolig femkilometer, mens jeg lenge så for meg at jeg måtte danne baktroppen alene. Vi prater oss bortover, møter på enda ei som følger oss et par-tre kilometer, og jammen meg tar vi nærmere seks kilometer i ei kosefart som jeg tidligere ikke har benevnt som kos - litt over sju minutter per kilometer. Ikke nok med det, nok en torsdag har jeg virkelig hatt det topp mens jeg jogga.

Det må sies at Northern Runners er et suksesskonsept både sosialt og helsemessig. Tommelen opp for en flott gjeng! Etter å ha jogget alene siden jeg startet opp dette prosjektet, har jeg for alvor fått opp øynene for hvor inspirerende det er å ha folk rundt seg.

Katrine er ei dame som løper mila godt under timen.
Denne gang jogget hun med meg på kosetur i nærmere 6 kilometer.
Jeg hadde en super tur! Tusen takk til henne og Hilde som
løp sammen med oss halve distansen! (Det altfor mørke bildet er tatt av meg)

onsdag 8. februar 2012

Kata - den vakre karaten



Kata under NM i kyokushinkai, Egersund 2000
(foto: Ingunn Jonsdottir)
 Mange begynner å trene kampsport for å lære seg selvforsvar. Det var ikke derfor jeg begynte. Jeg begynte fordi kampsport som trening tiltrakk meg. Teknikker og stillinger som kan settes sammen, enkeltvis eller flere sammen. De kan bli til en kata, et mønster som kan minne om en styrkedans: Det er vakkert å se på noen som kan gå kata.

Alt er likevel en forberedelse på det ultimate innen kyokushinkai - fullkontakt kamp.

Det er så mye med kyokushinkai karate. For å få fullt utbytte av treninga, må kondisjon og styrke trenes som et tillegg. I mine velmaktsdager gjorde jeg ikke det, men for å komme opp på et akseptabelt nivå igjen, er jeg nå nødt. Jeg merker fremgangen. At jeg kan gi mer på karatetrening. Selvsagt må karaten opprettholdes, og selvsagt må jeg få inn teknikker - også til kamptrening.

Problemet mitt nå hukommelsen etter år med neglisjering av teknikk og mønstertrening. Hvordan huske mønstrene? Kataen som en gang var det jeg hadde kontroll på, og det jeg likte best. Hjernen virker som om den er teflonbelagt. Jeg får ikke trent nok kata så lenge formen er såpass dårlig som nå, og tiden så begrenset av andre faktorer. Jeg er utålmodig. Det blir feil. Tålmodighet, Elisabeth, tålmodighet, men kommer jeg til å få en ny katasjanse?


NM-mestre innenfor kyokushinkai karate, Egersund 2000.
Alle fra tromsø karateklubb.


torsdag 2. februar 2012

Stormfulle høyder


Tøffe Northern Runners-damer klar for trening i blåsten!
(Foto: Catrine Emilie Trygstad, Northern Runners)

Ja, tittelen på en såkalt dameroman passer bra på dagens joggetur. Fem Northern Runners-damer møtte opp. Jeg var først ute. Jeg undret faktisk på om bilen kom til å stå på samme plass når jeg returnerte. Vinden tok godt tak når jeg satt inne i den, og på folk som gikk forbi utenfor, så det ikke ut til at det var mindre hustrig ute enn hva jeg innbilte meg innenfra.

Etterhvert kom faktisk alle damene som hadde meldt seg på turen. Utrolig bra på en slik dag, og hvilken gjeng! Jeg hadde fem kilometer i kosefart på agendaen, og fikk med meg Unn-Doris som debuterte med jogging for året.

Jeg kan endelig si at jeg forstår hvorfor det er helt topp å jogge sammen med noen (ikke bare på intervalltrening). Det er utrolig inspirerende å ha kosefart sammen med noen som har samme kosefart som deg selv - og det gikk raskere enn jeg trodde min kosefart egentlig var.

Vi jogget litt i samme løypa som Mørketidsløpet, og jeg merket at formen er ganske så mye bedre nå enn da. Vel tilbake til bilene var det et herlig overskudd som kjentes i kroppen. Virkelig en stormfull høydare i med- og motvind! Tusen takk til Unn-Doris som tok utfordringa. Håper du blir med mange, mange flere ganger!


To fornøyde damer ferdig med 5,36km i med- og motvind.
(foto: meg, Northern Runners)

onsdag 1. februar 2012

Turer opp og ned i januar

Et tilbakeblikk på januar er som å se på en berg- og dalbane. Året starta i en jammerdal der lite trening i november og desember førte til at Mørketidsløpet 7. januar stod foran meg som noe jeg grugledet meg til. At jeg klarte å gjennomføre, må jeg si meg veldig fornøyd med. 

Etter Mørketidsløpet kom en nedtur der jeg ikke taklet å trene noe særlig. Heldigvis har jeg tatt meg sammen (eller restituert meg?), fått trent, og ser nå lyst på livet igjen. Det er artig å trene karate, kettlebells og å jogge. Det har til sammen blitt fire instruksjoner, tre karatetreninger, fem kettlebellsøkter og 34 km langs veien. Ikke verst til å være januar! Nå er det bare å glede seg til fjell- og sykkelturer igjen. Jeg prøver meg også på et løpeprogram for å få litt mer struktur på jogginga, og får håpe det hjelper meg. 

Nå har sola også kommet tilbake, og da kommer energien også. Vi har lysere tider å se frem mot - heldigvis!




I år var det flest damer som deltok i løpene 7. januar.
Foto: Thomas Føre, Northern Runners
 
 

Refleksvest for laget -
Foto: Thomas Føre, Northern Runners

 

Ja, jeg kom faktisk i mål!
Foto: Jens Kristian Nilsen





Årets første intervalltrening med Northern Runners.
Foto: Stian Saur, Northern Runners



Det hjelper å ha bursdag i slutten av en lang januarmåned.
Særlig når familien varter opp med ny pulsklokke, magebelte med
plass til drikkeflaske - og roser!



Ut på joggetur i iskaldt januarvær.