Å vinne over tanken på å få vondt

Skikkelig bananspark. Dvs. dårlig teknikk.

Denne helga hadde Tromsø karateklubb invitert senpai Steffen Haukedalen fra Ringerrike karateklubb for å lede kamptreninger - hele fem økter fra fredag til søndag. Det var bare tidlig å innse at man ikke kunne få med seg alt da det krasjet med familiære aktiviteter.

En annen sak er at jeg ikke har gått på ei eneste ren kamptrening etter comebacket mitt. Det vil sannelig si at jeg ikke har deltatt på ei slik trening på i hvert fall ti år. Grøss og gru! Det er nok heldig at vi går en del kamp på treningene tirsdager slik at jeg gradvis har vent meg til det igjen. Jeg har i hvert fall klart å tenke på at jeg skal gå på ei kamptrening igjen.

Kamp har vel aldri vært helt min greie. Jeg har prøvd. På vei opp til de grønne, brune og svarte beltene jeg har karret til meg, har jeg vært på en god del kamptreninger. Ofte var jeg den eneste jenta på disse treningene. Det kan både være inspirerende, demotiverende og ei sovepute.

Inspirerende har det vært de gangene jeg klarte å "fyre meg opp". Jeg ville bli like god som gutta. Det skjedde gjerne når de fikk inn en treffer som gjorde vondt, eller at jeg følte at jeg mestret kampsituasjonen. Det kunne jo faktisk hende jeg fikk inn en teknikk. Som oftest fikk jeg ikke den gleden.



Alt blir bedre av å smile!

 Det var demotiverende å trene kamp med gutta når jeg bare ble truffet, bare fikk vondt når jeg traff dem med en teknikk eller blokket en av deres teknikker. Demotivasjonen kunne også komme de gangene jeg unskyldte meg selv med å være jente, og derav dårligere enn dem. Joda, det er jammen meg mange negative tanker som kan tre inn i et slitent hode. Det å være eneste jente blant gutta ble ei sovepute. Jeg klarte ikke å få fram mitt ytterste, og det var vanskelig å tro på ros.

Etter comebacket mitt har det blitt mye morsommere å gå kamp. Det trenes mye mer teknisk, og det er få som går for å vinne en kamp på trening. Nå anses jeg nok også for en gammel dame som gjør comeback, så det er kanskje noe med det også.

Jeg måtte veie lenge for og imot for å entre ei kamptrening igjen, og endatil med en landslagstrener innen fullkontakt. Jeg bestemte meg for å prøve. To eller tre treninger kunne jeg få til med velsignelse hjemmefra denne helga.

Fredag kveld var jeg der. Trente. Fullførte. Hadde det kjempefint! Ei flott teknisk trening. Noen blåflekker blir det jo når man har det gøy uten beskyttere. Likevel - inspirerende! Jeg hadde gått på treninga, skjøvet tankene om en eventuell skade, å bli utslitt eller annet i bakgrunnen. Jeg vant over tanken på å få vondt.

Lørdag hadde en virus tatt bolig i kroppen. Halsen var sår og vond. Kroppen sliten. Ja, jeg hadde kanskje klart ei trening til, ei rolig trening, men da hadde jeg nok blitt temmelig sjuk etterpå. Med en bitter resignasjon valgte jeg å la være.

Seieren er der likevel. Klarte det! Denne gangen.



Senpai Steffen. Plutselig lå en fot inntil kinnet til den han demonstrerte på.
Voi-voi, og han har avslutta karrieren sin! (foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb)