Follow by Email

mandag 31. desember 2012

Tilbakeblikk på 2012

Inspirert av årets siste dag, ser jeg tilbake på treningsåret i 2012. Det siste halve året har vært farget av skader i kne, ankel og legg (i den rekkefølgen). Jeg har derfor hatt litt vanskelig for å trene slik jeg har hatt lyst til, og må innrømme at det er hardt å holde motet oppe når det gjør vondt gjennom ei hel trening, innimellom på treninga eller etter ei god trening.

Hele desember har vært treningsfri, mens jeg helt til i november trente 3-4 ganger i uka. Jeg begynte på yoga i august, som alternativ trening. Det har holdt formen ved like. I tillegg har jeg trent kettlebells og karate. Siden midten av september har det blitt lite og ingen jogging, og jeg innrømmer at jeg savner det. Mest av alt savner jeg muligheten av å ta meg en liten halvtime, som gjerne blir en liten time, på sein kveldstid.

Kettlebellstrening

Gadatrening
Trening med balansebrett


Karatetrening under sommerleira (foto: ?)

Ei mil under Mørketidsløpet (MSM-fotograf)
Før Ulfstindmila
Etter Tromsøkarusellen, Folkeparken med Northern Runners i juni (foto tilhører Vidar Hanssen, NR)

2012 har vel vært året da jeg har vært med på mye. For mye, viste det seg. Jeg debuterte med Mørketidsløpet i januar, fortsatte med Ulfstindmila i mai, og kjørte på med løp innenfor Tromsøkarusellen i mai og juni i tillegg til anna trening. Siste helga i juni ble det også et milløp under Midnight Sun Marathon, før løpssesongen planmessig ble avslutta med KK-mila og 10 for Grete i Oslo. I tillegg har det blitt turer med familien med Turbo og Ti på topp. Innenfor karaten har jeg vært instruktør og trent 1-2 ganger i uka - og holdt nesten hele sommerleira. Livet har bestått av trening, aktivitet med unger/familie (og jobb) dette året. Jeg har hatt det bra.

Northern Runners under MSM (foto: se sign.)

10 for Grete. Mitt foreløpig siste løp.

Hva har vært det absolutte høydepunktet? Innenfor karate er selvsagt sommerleira alltid et høydepunkt, men i år har den faktisk skarp konkurranse av gode treninger under Sensei-ene i klubben. Det gode med karatetreninga, er at jeg har klart å sette meg et nytt mål. Det gjenstår ennå å lage en plan slik at jeg kan nå det, og å få planen til å lykkes selvsagt.

Sommerleira 2012 (foto: Sven Jonsson)

Jogginga da? For meg blir det for mye konkurranser. Jeg liker foreløpig best å trene (eller gampe?). Sånn sett har det vært noen flotte treningsturer som har vært høydepunkter der. Adidasmila under Midnight Sun Marathon var også fin, og derfor har jeg satt meg som mål å gjennomføre den også i 2013.

Målpassering (foto: meg)


Det absolutte høydepunktet er likevel det sosiale aspektet av trening: Jeg trives så utrolig godt med å møte- og bli kjent med folk som er interessert i å komme seg- eller å holde seg i form (uansett nivå). Det aller beste, og mest utfordrende, er å være instruktør for framtida - over 30 karatebarn!

Coaching av karatekas under NNM på Finnsnes (foto: Karen Bjørndalen)

søndag 30. desember 2012

På sykkeltur i det hvite



I dag var det meldt godt, gammeldags ruskevær. I påvente av at vinden skulle ta av for alvor, ble det tid til noe høytidsstemt - en sykkeltur i det hvite. Piggdekk og lys ble satt på sykkelen min. Vinterhansker og hjelm ble tatt på.

Det er, faktisk, den første sykkelturen denne vinteren. Synd og skam å si det, for denne vinteren har vel vært som skapt for å sykle - kanskje med maske de verste svevestøvdagene.

Jeg syklet pent og rolig i dag. Det hele var ment som en kosetur for å få løst litt opp etter gårsdagens styrkeøkt. I dag måtte jeg nemlig betale med stølhetens pris. Selvsagt var det også ei grei unskyldning for å ta det litt rolig på uvant føre.

Det er herlig å sitte på en sykkel igjen. Jeg synes også det er artig med et underlag der en må være med i hodet også. Brøytinga må jo sies å være så som så. Jeg bør vel vurdere å ha piggsko på også når jeg sykler. Det er glatt ute uten pigger, og jeg grudde meg for å stoppe helt.

På vei tilbake kom motvinden i kast. Følelsen av å ikke komme av flekken uansett hvor mye det tråkkes var svært tilstedeværende. Utrolig godt da å komme i lé, selv om oppoverbakken mot slutten var bratt.

Skal gjentas!!

fredag 28. desember 2012

Javisst er det tungt...

Det er tungt. Javisst, det er tungt å starte opp treninga igjen.

Kroppen skriker etter sofaen, og å sovne med ei bok godt planta over ansiktet.

Hjernen, derimot, sier trening. Hvorfor ikke starte med det tyngste? Styrketrening. Selvsagt. Kettlebells.

Treningstøyet kom på. Det var intet hyggelig syn, og kroppens erindring om nesten en måneds treningsfri hadde lagt seg som et synlig lag over midtlinja. Igjen.

Jeg minte meg selv på selvbildet, ga blaffen i speilbildet, og starta opp svinging og løfting av 12 kilo kule per arm. Det var vondt. Det var hardt. Det var kort. Til sammen fem øvelser. Det var nok.

Selvbildet kunne blitt brent til aske. Selvtilliten kunne fått seg en alvorlig trøkk. Jeg stryker begge deler pent medhårs. Det hadde gått an å vente til i morgen. Det hadde gått an å vente til 1. januar. Jeg gjorde ikke det. Jeg trente i dag. Litt. I morgen er det ut i snøen, og i mellomtida skal jeg nyte følelsen av å ha starta motoren min. Igjen.

Javisst er det deilig å trene, og javisst er det tungt!

Gleder meg til å bli venner med kettlebells-ene - igjen!

onsdag 26. desember 2012

Desembertanker

Desember har gått med til å lage jul. Tidvis kunne jeg kanskje brukt pulsklokke og sett at en masse ble forbrent, men stress og hangling er ikke trening.

Nå i romjulsdagene har tankene derimot endret retning, og jeg meg selv klar for nytt semester og for å starte treninga fra bunnen av. Det å forbli skadefri er denne gangen middelet for å nå mine mål. Jeg har følgende mål for vårsemesteret:
1) Å være med i EM i kyokushinkai kata (juni)
2) Å fullføre 10 km under Midnight Sun Marathon (juni)
3) Å fullføre Lavkarittet (august)

I øyeblikket er dette høye mål. Jeg må være forberedt på justeringer underveis, og går det ikke i år finnes det alltid et nytt år å prøve seg på.

Høstsemesteret 2012 ble preget av alvorlige skader. Jeg har blitt anbefalt å trappe ned på (men ikke slutte med) jogging, og heller fordrive tiden med karate og sykkel. I tillegg har jeg tenkt å trene styrke og fleksibilitet ved hjelp av kettlebells og yoga.

Og for de som skulle lure på det: Nei, dette er ikke nyttårsforsett. Dette er fortsettelsene på ei livsstilsendring som ble påbegynt, men avbrutt. Jeg trenger ikke å lese om hvordan jeg skal komme over dørstokkmila. Jeg trenger bare tid.


Å fullføre 10 km under MSM. Et av tre hovedmål våren 2013.

onsdag 5. desember 2012

Karatebarn til gradering

Jeg soler meg ennå i glansen av karatebarnas prestasjoner i går! 32 unger fikk nye grader, og jeg syntes de var så utrolig flinke alle sammen. Når jeg i tillegg vet at det er minst ti like flinke unger som av ulike grunner ikke fikk med seg graderinga denne gangen, er det godt å være karatetrener i klubben.

Gradering skal jo ikke være det viktigste for ungene. Det viktigste skal jo være at det er artig å trene, lære nye teknikker, finslipe de man har lært, gå kata, gå kamp, gå på stevner og alt det vi vanligvis gjør. Likevel skjønner jeg jo at gradering er noe de aller fleste gleder og grugleder seg til. Tenk å få ny grad og kanskje nytt belte!

Det var nok noen som var preget av stundens alvor i går. De oppførte seg eksemplarisk, viste god disiplin og god holdning - og det er jo nesten det viktigste for oss som holder ei gradering for barna.

Jeg gleder meg til neste semester, og jeg håper at planene for å gjøre treningene (enda) morsommere kan realiseres.

torsdag 29. november 2012

Selvtillit og selvbilde

For vel ei uke siden gikk det et lys opp for meg, og jeg ble pinlig berørt over det faktum at det nærmest skulle gå 43 år av livet mitt før jeg hadde tenkt på ulikheten i begrepene selvtillit og selvbilde. Det var meningen å skrive om dette allerede da, men vantroen over egen manglende hjernekapasitet på feltet ga meg rett og slett et støkk. Så kom yogatreneren min inn på emnet under gårsdagens økt, og nå kan jeg jo ikke la være.

Selvtillit er altså troen på at du skal klare å nå et mål, mens selvbildet er synet ditt på deg selv (her: i prosessen for å nå et mål). Jeg tenkte meg alltid at selvbildet fulgte med de målene en satt seg, og jo flere måloppnåelser, jo bedre selvbilde. Og/eller: Jo bedre forberedt for å nå målet, jo bedre selvbilde har man. Det er kanskje sant også, men bare i den grad man føler seg godt forberedt. Det er jo også mulig å være godt forberedt, og det er mulig å nå et mål - men likevel ha et elendig selvbilde.

Jeg er selv en verdensmester i å ha dårlig selvbilde til tross for å ha nådd store, såkalt hårete, mål. Selvtilliten har vært der (jeg omtaler jo tross alt meg selv som verdensmester!). Jeg har klart å gjennomføre, men jeg har alltid klart å ødelegge gleden over å ha nådd målet i ettertid: Hver gang jeg har vunnet en konkurranse - alt fra klubbmesterskap i kamp til NM i kata - har jeg gått ut fra at jeg har vunnet fordi motstanderne var dårlig forberedt. Ikke fordi jeg har vært god. Når jeg har nådd mine graderingsrettede mål, klarte jeg også å bortforklare det. Jeg ble aldri god nok, og i ettertid mener jeg fremdeles at jeg ikke var god nok - og nå er jeg langt fra god, og alldeles ikke nok.

Hva nå da? Nå har altså dette gått opp for meg. Jeg forstår ved hjelp av noen skarve definisjoner ei problemstilling jeg har slitt med gjennom hele mitt idrettsliv: Det er jo ikke noe i veien med ambisjonene, heller ikke med selvtilliten, men dette skarve selvbildet... Ja, det er der hunden ligger begravet. Det er jo noe seint å oppdage slikt i en alder av nærmere 43 år. Likevel - det er jo ikke for seint. Nå må veien gås opp, og jeg må være fornøyd så lenge jeg er på veien. Jeg er der jeg er, jeg er der jeg må være i dag.

Så lenge der jeg må være ikke er i sofaen med potetgullet og brusen. Det hjelper ingens selvbilder. Mottoet er: Vær fornøyd med at du klarte, i dag også. I kveld klarte jeg å ta det med ro. Jeg klarte å ikke dra på jobb. Jeg klarte å skrive dette blogginnlegget. Jeg stryker egoet imaginært langsomt og kjærlig over nakken, mens jeg sier: Så lenge du ikke er dødssyk, er denne tilstanden noe som går over. Alt som går over, gjør at du kan bli bra igjen. Og da, da er du tilbake på veien. I mellomtiden skal vi holde den smale sti. Selvbildet og jeg.

Nå har jeg i alle fall et navn på det jeg skal jobbe mer med!


Hjernen - vår undervurderte kraft - også i treningsøyemed.
(foto: Om jeg hadde visst...)

onsdag 28. november 2012

20 000 klikk!

Tusen takk til alle som har vært innom bloggen min. I går passerte bloggen 20 000 treff. Det er med stor ydmykhet jeg registrerer at min treningsinnsats og mine tanker rundt trening imøteses med interesse.

Jeg har hørt at flere har latt seg inspirere, og det er utrolig godt å vite. Mitt ønske er at dere får lyst å komme opp fra godstolen: Tren kondisjon, styrke og fleksibilitet på deres eget nivå. Hvert minutt dere trener er en gave til dere selv.

Selv om jeg for tida er skadet, kommer jeg til å fortsette blogginga. Om dere skulle være interessert i tanker jeg gjør meg utenom trening, er dere selvsagt hjertelig velkommen til å lese min blogg om stort og smått "Fra sittestilling": http://frasittestilling.blogspot.no/

Igjen: Tusen takk alle sammen!

Treningens pris

Overskrifta i dag er tvetydig. Å prise trening generelt kan vel sies å være det bloggen min handler om, men treningens pris må til tider også betales. Vi leser gjerne de gode historiene om vellykkethet, og i det store og det hele er min blogg også basert på en historie om det vellykkede.

Lykken er å få tilbake trua på at en kan bevege seg. Lykken er å merke at det ikke blir fullt så tungt å gjennomføre ei treningsøkt. Lykken er at kroppen lystrer. Lykken er å ta seg ut. Lykken er å glede seg over veien til et mål, og lykken er selvsagt også å klare en prestasjon. En måloppnåelse.

Lykken er å drømme om å strekke seg litt lenger. Jeg blogget om dette for rundt et år siden: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2011/11/vage.html . Det handler om å våge å drømme, og å sette seg de høye målene.

Men det er jo alltid en bakside av en medalje. En pris som til tider må betales. Akkurat nå er drømmer og håp satt på vent. Jeg satset for høyt. Jeg ville for mye. Jeg ville alt på en gang. Kroppen sa fra, og nå må jeg ha tålmodighet.

I dag var jeg på sykehusbesøk. Ei karatedame med høye mål fant seg plutselig liggende i ei sykehusseng, operert, med store smerter. Ikke direkte på grunn av trening, men heller ikke forbedret på grunn av den. Vi er tidvis ganske så like i karaktertrekk, om enn ulike aldersmessig. I dag tok vi hverandre i hånden og lovte hverandre høytidelig at det ikke blir mer karatetrening på oss før jul. Det svir, men vi må gi kroppen tid til å helberedes. For egen del, må jeg føye til at det ikke blir mer jogging heller før jul.

Så nå er det bare å sette i gang og glede seg! Etter jul, da må jeg oppsummere. Hvordan er betennelsen? Klarer jeg å trene som tidligere? Kan jeg jogge, eller blir det sykling i starten? Kan jeg trene karate, eller kan jeg kun trene delvis - f.eks. kata.

Ja, for lykken er ikke bare å drømme om å strekke seg litt lenger. Lykken er å strekke seg lenger. Kjenne på at kroppens er ens tempel, for å si det med en floskel. Lykken er å sette seg høye mål. Mine mål er EM i kata i mai (dersom det ikke kolliderer med en konfirmasjon) og halvmaraton under Oslo maraton i september.

Jeg ønsker dere alle en glitrende god treningsmåned, og la oss alle huske at det gjelder å ikke strekke strikken for langt.


Lykken er - å trene!



søndag 18. november 2012

Premiering - Ti på topp

"Æ skjønne ikkje at folk betale pænga for å gå på fjellet. Æ går no helst tura uten å gå i flokk." Joda, hun fikk det sagt, hun som satt i kassa og tok betalt for mitt aller første møte med Ti på topp-konseptet.

Det var i 2010. Jeg smilte pent tilbake. Jeg skjønte jo hvorfor akkurat min familie betalte for å gå på fjellturer. Med to små barn og to voksne i (til oss å være) elendig form, trengte vi et puff i riktig retning - nemlig oppover.

Det viste seg også å være et sosialt tiltak. Vi var flere familier med unger i like aldersgrupper som avtalte oss imellom og surret oss oppover mer eller mindre slake fjellsider. Pondusen har variert på flere av oss, men jeg mener å ha mitt på det tørre når jeg sier at en del kilo har forsvunnet, og at formkurven er på bedringens vei på de fleste av oss etter noen sesonger der de barnevennlige toppene ble besteget.

Ikke bare har man surret seg frem til toppene sammen, men vi har også fått gode venner, og ungene har holdt på vennskapsbånd også etter endt barnehagetid.

Det er ikke før i år ungene har giddet å gå en hel fjelltur uten venner med - uten å  klage. Vi tvilte lenge på om det kom til å skje i det hele tatt. Vi er derfor utrolig godt fornøyd med å slippe utallige pauser og mating med kjeks for å få dem til å holde ut til toppen.

Så er det premieringa da. Ja, for det er faktisk en premie man får etter endt dyst: Barn og pensjonister må ha lagt bak seg fem topper, mens voksne må ha besteget minst sju for å få årets krus. Det virker kanskje ikke som den helt store premien, men slik barn er fornøyd med en liten medalje eller diplom, er Ti på topp-deltakerne fornøyd med kruset sitt. Det er nemlig kun en påminnelse om de flotte turene, de rare turene, turene med tusenvis av svartfluer, mygg, knott og/eller klegg, turen vi ble så slitne av, turen med den fantastiske utsikta godt før en kom til toppen - og så videre. Det neste steget kruset minner oss om, er at Ti på topp-deltakeren, i sin higen etter å få premiering ved endt sesong, har blitt i bedre form - kiloene er kanskje standhaftige, men kjødet er kraftigere. Hvilken premie er ikke det å skatte i dagens helsefikserte samfunn? Sist, men ikke minst: Vi klarte det! Følelsen av mestring. Og vi får et bevis på det: Et krus som sier at vi kom oss til toppen.

Ikke nok med premiering. I år har vi muligheten til å kjøpe bøker som er inspirasjon til fjellbestigning i Tromsøområdet. Siden 2010 har jeg sett på turmulighetene og kartene i heftene vi har tilegnet oss gjennom Ti på topp, og fått lyst til å gå på fjellet igjen. Nå har jeg kjøpt ei bok i presang til kjæresten... Det ble hallelujastemning idet vi åpnet den.

Det blir Ti på topp i 2013 også for vår del. Kanskje vi møtes, og da lover jeg å hilse med et blidt ansikt!

fredag 16. november 2012

Jogging - fristende fornektelse

I boka "Født til å løpe" forteller forfatteren blant annet om hvordan stadige skader hindret ham i å løpe. Et av kriteriene for å bli skadefri var å bytte bort oppbygde sko mot mer eller mindre barfotsko.

Jeg ble utrolig inspirert av den boka, og ideen om barfotsko var veldig lett å så hos meg da å trene barføtter er det beste jeg vet om. Siden januar har jeg jogget med sko uten særlig oppbygging. Det har vært veldig godt. Jeg har også prøvd barfotsko på korte fjellturer, noe jeg har trivdes utmerket med. Nærheten til terrenget har vært deilig å kjenne på.

Så ble altså fristelsen til å trene seg opp til lengre distanser for stor. Jeg begynte å følge et treningsprogram som nok var i hardeste laget for min kropp. Det endte i hvert fall med et heftig overtråkk. Jeg tok det veldig med ro frem til sesongavslutninga med to ti-kilometre fordelt på ei uke i Oslo. Det var nok tendenser til vondt på innsida av foten før løpene, men jeg fornektet muligheten av at det kunne være noe på gang.

Etter at ha hatt smerter i et par uker etter Ti for Grete, måtte jeg ty til legebesøk. Det hjalp lite å knaske betennelsesdempende. Nå har min faste fysioterapeut sendt meg til Akiv Ortopedi. Jeg må erkjenne at jeg sliter med en beinhinnebetennelse. Jeg må erkjenne at jeg trenger spesialsåler, oppbygde sko og allskens herk. Jeg må erkjenne at jeg har hulføtter, er tverrplattfot, har tjukke muskler på føttenes innside (visstnok en familiesvakhet) og attpåtil en begynnende hallux valgus på høyre stortå (grunnet en gammel karatebasketskade).

Spørsmålet til fysioterapeuten var om jeg kunne bruke disse føttene til noe som helst, og svaret var heldigvis at de er fullt brukbare. Det er bare å glede seg til å få midlene som skal til for å begynne jogginga igjen.

Problemet mitt blir nok igjen denne fristende fornektelsen av når nok er nok.

Problemfot og frustrasjonsmoment;
nå også dandert med blå teip.

Fleksibilitet - du herlige uttøying

Detalj fra InSPIRE yogastudio
Etter comebacket mitt i karateverdenen, og min videre inntreden i joggeverdenen, tøyde jeg nærmest ingenting. I begynnelsen kjentes det ut som om min store mage var i veien for det meste, etter hvert var det bare travelhet som hindret meg i å gjøre noen gode øvelser. Stiv og støl var jeg i hvert fall, og verre ble det jo mer jeg skulket unna. Til slutt mente jeg at min tid som myk var et passert stadium.

Denne høsten har yogaen gjort sitt inntog i mitt liv - igjen - og nå jevnlig. Her finner jeg også håp om å bli mykere igjen. Tøying har alltid tiltalt meg, og har alltid vært en bonus jeg har sett fram til etter enhver treningsøkt. Jeg har begynt å se den gleden igjen nå.

Viryayoga er, såvidt jeg har forstått, en type yang-yoga: En form for yoga der det fokuseres på musklene. Denne uka ble det plass til yin-yoga: Etter ei oppvarming der svetten silte, gikk vi over til tøyeposisjoner som skulle holdes i mellom to til fire minutter. Innenfor yin-yoga er det visst vanlig å holde posisjonene i inntil sju minutter. Kontrasten mellom å ta seg skikkelig ut, og deretter få tøye skikkelig ut er noe jeg setter stor pris på - og som jeg kjente igjen fra karatetrening. Denne gang kunne jeg la meg roe ned i avslappende omgivelser også. Ei fredfull treningsøkt!

Tidligere blogginnlegg om yoga:
http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/08/viryayoga.html

http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/10/hst-i-yogaens-tegn.html

Litt om yin-yoga:
http://www.yinyoga.com/ys1_0.0_what_is_yin.php


Hjerterom og hjertero på InSPIRE


lørdag 10. november 2012

Selvforsvarsseminar

For første gang på ti-femten år har jeg hatt et selvforsvarsseminar for kvinner. De som fulgte seminaret er enten medlemmer i klubben eller foresatte til barn i karateklubben.

Det er jo en selsom opplevelse å, på sett og vis, gå tilbake på et standpunkt jeg har tatt tidligere. Jeg har vært av den oppfatning at selvforsvarskurs er fånyttes dersom det kun er enkeltstående kurs, om det ikke følges opp av kampsporttrening. Jeg har vært på mange selvforsvarskurs der deltakerne har fått lære diverse grep og teknikker i serier for å komme seg ut av situasjoner, men jeg har ikke fått trent på dem jevnlig, og de har derfor blitt avglemt. Når jeg som kampsportutøver så lett glemmer, hvordan er det da med den jevne kvinne (og mann)? Slik jeg ser det, er det altså kun ved å trene en kampsport jevnlig man lærer seg selvforsvar.

Jeg står fremdeles ved standpunktet, men jeg har endret vrien noe. Hovedsaken min med å holde et selvforsvarsseminar i miniformat, er å vekke tankevirksomheten og holdningene våre. Hva gjør hjernen når man blir utsatt for vold? Hvilken vold trenger vi å forsvare oss mot, eller helst - på hvilken måte kan man forsvare seg i ubehagelige og farlige situasjoner? Hvor langt er man beredt til å gå når man er nødt til å forsvare seg?

Seminaret i dag var ei miniinnføring. Jeg fikk litt lyst å gå videre, innføre mer bredde. Hvis jeg får tilbakemeldinger på dette, kan det til og med hende jeg gjør det.

Hva fikk meg til å ha seminaret, jo, for eksempel :
http://blogg.amnesty.no/uncategorized/en-gang-for-alle-voldtekt-er-ikke-sex/
Og for eksempel denne:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.8383966

Anna gikk til skolen...

I fjor høst hisset jeg meg opp over den økende mengden med overfallsvoldtekter i bloggen min. Denne høsten har det gått fra vondt til verre: Nå er det overgrep mot barn som er "trenden" i forvirrede hjerners verden.

Sigrids forsvinning opprørte hele Norge, og at hun ble funnet død var rett og slett tragisk. I kjølvannet av det som skjedde med Sigrid, kom en lang rekke hendelser der voksne prøvde å lokke med seg barn. Det siste som skjedde var i Sverige: Ni år gamle Anna ble kidnappet på vei til skolen. Ukjent hvorfor.

Det virker helt ufattelig at en forferdelig og grusom handling skal starte en smitteeffekt som rammer og skremmer dem som vi ønsker alt vel - barna våre. Slike hendelser fører gjerne til at foreldre må og bør føre barna sine inn i en verden vi gjerne ville ha forskånet dem fra på et så tidlig stadium. Det er viktig å ikke skremme dem, og det anbefales derfor foreldre å snakke i generelle ordelag.

Det er trist å se et barns illusjoner briste når jeg forteller at alle voksne ikke er snille. Det er leit å si til ungene sine at de ALDRI skal bli med en fremmed, ikke ta i mot godterier eller annet som bys dem, og si fra til en voksen de stoler på om noen oppfører seg rart/mistenkelig. Det er leit å se hvordan det går innpå ungene når det går opp for dem at enkelte voksne vil skade et barn. Alternativet til å snakke med dem, kan likevel være det verst tenkelige.

Hvor mye selvforsvar skal man lære et barn? Jo, jeg lærer dem karate. I og for seg er det selvforsvar, men hvor realistisk skal det være? Jeg synes spørsmålet er vanskelig, men tenker at jeg må vurdere hvilke vendinger jeg kan bruke for at ungene skal få mulighet til å tenke forsvar. Uten å skremme.

onsdag 7. november 2012

Mörkö

I dag forsov jeg meg. I stedet for å sprette opp for å ferdigstille morgenens gjøremål på rekordtid, ble jeg liggende. Det var nærmest som om jeg ikke skulle klare å stå opp. Riktignok er jeg forkjølt, men på ingen måte så fysisk syk at det å være sengeliggende kan rettferdiggjøres.

Hufsa i Mummidalen heter Mörkö på finsk. Mörkö, det er liksom sinnstemningen min for tida. Jeg er nede i en bølgedal, og heldigvis har jeg ikke tenkt å befinne meg her lenge. Den siste måneden har det gått opp for meg at lyset brennes i begge ender, og nå som november har kommet - ja, da truer mørket med å slukke det lille lyset som er. Mörkös kulde truer med å slukke varmen.

Høsten har vært usedvanlig travel på alle arenaer. I slike situasjoner vet jeg at det er viktig for meg å få trent. Gjerne hardt, og gjerne hver dag (men ikke like hardt hver dag). I tillegg er hvile i form av søvn essensielt. Det store skåret i det hele, er at jeg har vært - og fremdeles er - skadet. Skadene har vært hyppige og langvarige. Til tross for at jeg har trent tre-fire ganger i uka uansett, har jeg ikke kunnet trå til for fullt. Andre gjøremål har etterhvert fått overtaket over treningstida, hvilket bare sliter.

Heldigvis har man levd lenge nok til å gjøre noe med situasjonen. Nå er det tid for meditasjon. En halv time før hodet legges på puta. Yoga må til. En gang i uka er satt av til denne type sjelsredning. Styrketrening og karate har fått plass, og nå sender fysioen meg ut for å teste jogging igjen. Her skal det prioriteres og omprioriteres, basta bom!

tirsdag 6. november 2012

Svømmekurs

Bilde av merker og litt av diplom... Tatt i all hast da det ikke
er på tale at foreldrene får røre...
Ungene har blitt ferdig med sitt første svømmekurs i regi av Tromsø svømmeklubb. De har fått henholdsvis vann- og hvalmerket og diplom - og er storfornøyde.

Foreldrene er like så glade. Ungene liker seg i vannet. Det har de gjort sammen med oss også, men det er en del ting som er lettere for svømmeinstruktørene å få dem til å gjøre enn det er for foreldrene. Minsten holder ikke for nesen lengre, mens storesøster har kastet svømmebrillene. Instruktørene er flinke, unge mennesker som åpenbart trives i vann selv. Heldigvis er det mange av dem også!

Vi foreldre får sitte ved bassengkanten og kose oss med prat, strikking eller nettsurfing på telefonene - og/eller rett og slett se på våre avkom som koser seg i vannet.

Det beste av alt er at de små slettes ikke er lei av vannaktiviteter etter to ganger i uka. De vil gjerne i bassenget i helgene også. Supert, sier mor, og skulle ønske svømmeklubben hadde hatt teknikkurs for voksne også!

Da er det vel bare å se frem til at ungene kan være som modellene i
Tromsø svømmeklubbs logo....

onsdag 24. oktober 2012

Høst i yogaens tegn

I høst har jeg gått på yoga en gang i uka.

Skaden jeg fikk tidlig i høst frigjorde tid som vanligvis ville vært brukt til jogging, eller egentlig ingenting siden det var kjærestens frikveld. For en gangs skyld skulle jeg la ungene se på barne-tv, trosse ettermiddagstrøtthet og kose meg gjennom ei treningsøkt.

Ja, det var det jeg trodde i hvert fall. Ja, ungene har sett på barne-tv uten meg. Ja, jeg har trosset ettermiddagstrøttheta. Ja, jeg har kost meg også. Men jeg har gjort mer også: Jeg har svettet som bare det. Jeg har trent styrke. Jeg har dessuten utfordret egen stabilitet, fleksibilitet, utholdenhet(!), og jeg har møtt opp hver bidige gang. Like fornøyd over at det gikk bra denne uka også, tidvis mer og mer oppkavet for hver gang før start. Roen senker seg heldigvis raskt. Dette er de 75 minuttene hvor følelsen av at "kroppen er mitt tempel" kommer til sin hele og fulle rett. Og, ja, kjæresten har fått frikveld når han ville.

Jeg har vel sagt det før. Jeg er avhengig, og tidvis euforisk.

Øverst på mi ønskeliste til jul står yogakurs. Nærmere bestemt Torgunns viryayogakurs. Jeg vil fortsette!



søndag 21. oktober 2012

Kata

Etter å ha vært dommer under helgas NNM på Finnsnes, har jeg fått så utrolig lyst å gå kata igjen. Jaja, lysta har alltid vært der, men har slitt med teflonhjernen. Spørsmålet til meg selv er om jeg skal satse på å dra til EM i Tyskland i mai eller ei? Eller vente til 2014?

Sensei Sven vant årets NNM på Finnsnes
(foto: Karen Bjørndalen, Tromsø karateklubb)


Oppvisning NNM i Tromsø 2011
(foto: ?)


Bilde fra min forrige karriere innen kata, år 2000
(Foto: Ingunn Jonsdottir)

Karateunger i mesterskap


Møte med utøverne våre like før stevnet
(foto: Karen Bjørndalen/Tromsø karateklubb)

Lørdag 20. oktober var det duket for Åpent Nord-Norgesmesterskap eller "Arctic Challenge" i kyokushinkai karate på Finnsnes.

Hele 14 unger i alderen 8 - 12 år stilte for Tromsø karateklubb. Til sammen er det et sted mellom 30 og 40 unger som trener i klubben vår, så det er en god andel. Jeg må si at jeg er imponert over at ungene trener med mesterskap for øyet, får med seg foresatte, stiller opp - mange for første gang - og presterer så utrolig bra! Her var det til og med en av nybegynnerne som stilte som heiagjeng!

I hverdagen går det gjerne fort i svingene. Det er ikke alltid jeg får tid til å tenke på annet enn hva vi skal fokusere på fremover, og hva vi skal gjøre på treningene for å få dette til. Etter et stevne, er jeg gjerne så sliten selv, at jeg får tenkt litt. Det ryr på av inntrykk etter en dag med karate. Jeg tar meg i å tenke på at jeg er utrolig stolt over ungene, og hva de har fått til. Jeg er utrolig glad for å få lov til å trene alle de flotte barna, og jeg håper å få fortsette med det ei god stund til.


Når to utøvere fra Tromsø karateklubb møter hverandre på matta,
er det ingen kjære mor. Tøffinger!
(foto: Miriam Bjørndalen/Tromsø karateklubb)

Veldig stolt lagleder følger med fra mattekanten!
(foto: Vidar Vorland/bør absolutt være stolt forelder!)

lørdag 13. oktober 2012

Krasj i podens idrettsliv

Joda, det skjer at det blir krasj i alt det en skulle ønske seg å være med på. Prioritering og dennes vansker er kjent, men at alle gode ting skulle krasje for den lille på fem... Ja, det var uventet.

Småen har stått på venteliste på turn siden han var litt over året gammel. Altså i nærmere fire år. Jeg hadde helt gitt opp å høre noe fra dem nå, og da poden meldte seg lysten på å begynne på fotball, ga foreldrene etter. En ting måtte han da få lov til, siden storesøster sjonglerer med tre ulike aktiviteter (noe foreldrene ikke alltid er like glade for).

Joda, det ble heia Skarp og hurra-meg-tu ei stund og snurr i treningstider og alt mulig. Så ringte turnfolket nærmere klokka sju en lørdag kveld. Det var tid for poden å begynne på turntrening. Jippi! Vi la ild og sjel i at han skulle like seg på turn, og jada, han fikk fortsette med fotball. Fotballen hadde nemlig byttet dag fra mandag til tirsdag ei stund, og da klarte vi oss såvidt. Men, akk, poden var ikke lenge i paradis. Fotballen ble igjen flytta til mandager, på nøyaktig samme tid som turn. Foreldrene bestemte seg for at turn var tingen, og han hadde kun ei trening. Dette kunne vi leve med - foreldrene altså.

Så skjedde en sak jeg ikke hadde regnet med. Jeg hadde hørt at man kunne stå lenge og vel i kø for å komme på svømmekurs, og hadde satt begge ungene opp på slike nå i vår. Jeg hadde jo beregnet at de minst kom til å stå i kø et år, og vi har derfor vært flinke til å oppsøke svømmehall. De er fryktelig glade i bassengaktiviteter! Søndag for ei uke siden ble jeg oppringt. Der var det jammen meg plass til begge ungene - på et og samme kurs. To ganger i uka var det snakk om. Og joda, sikkert som banken, den ene dagen kolliderte svømmetreninga både med turn og fotball.

Poden fikk valget. Han valgte svømming. Turntreninga er betalt. Jeg har tryglet på mine knær om å finne ei løsning. Hittil har jeg ikke hørt noe, men håpet er der fremdeles. I mellomtida er poden fast bestemt på at svømminga er helt topp. Sukk. Tre aktiviteter han gjerne ville vært med på (minst en for mange). Alle mellom halv fem og halv seks mandager.


Tromsø turnforenings logo er skikkelig stilig.
Dette er jo også trening som hadde passet poden veldig bra.
Håper pausen blir kortvarig!



Så langt har svømmeklubben vunnet kampen om småens gunst.

Min medisin er fysisk aktivitet

I en periode etter mine trimmarsjer på ei mil i gangen langsetter Tigerstadens veinett, har foten min gjort så vondt at tårene står i øynene hver gang jeg må ned ei trapp.

Først trodde jeg det ville gå over, men når det bare ble verre gikk turen til fastlegen. Betennelse, konstaterte han. Tablettkur.Vanligvis hjelper jo en slik kur temmelig raskt, men denne gangen ei. Foten, nærmere bestemt foran på innsiden av høyre legg, var fortsatt like vond.

Jeg hadde jo en plan B med vakre tanker om alternativ trening. Nå er det slik at hjernen ikke alltid er like oppsatt på alternativ trening, som på den treninga den opprinnelig hadde satt opp. Yoga og styrketrening hadde jeg på blokka fra tidligere, så den treninga gikk greit. Kondisjonstreninga derimot... Veien både til sykkel og svømmehall var ulidelig - og uforståelig - lang.

Så gikk det som det måtte gå, for hver dag foten var vond, sank humøret mitt mange hakk. Til slutt var jeg så grinete at lakmuspapiret hadde løpt avgårde om det hadde vært nødt til å teste meg.

Hva hjelper på en slik tilstand? Jeg forstod jo at dette var treningsabstinenser, og at behovet for kombinasjonen frisk luft og slit var gedigent. En strengere kontroll med styrketreningen bedret situasjonen. I tillegg til yoga og meditasjon fikk jeg noenlunde kontroll over abstinensene, men veien til svømmehallen var fortsatt lang.

Så var det det forløsende grepet: Fysioterapeuten i mitt liv tok tak. Han undersøkte leggen, og mener at det hele er muskulært. Ingen betennelse, hvilket jo er noe å juble over.

Min medisin er fysisk aktivitet, står det på ei fysioterapiskjorte. Dette mottoet lever min kjære etter, og slik er det også for meg. Jeg får riktignok ikke jogge før foten er bedre, men jeg har fått dra på karatetrening, fortsetter med yoga og trener nå også mye styrke med vondleggen. I tillegg får foten massasje etter styrketreningene.

Fysisk aktivitet hjelper, tror jeg. Jeg har lang vei igjen før skaden er borte, men jeg tror den bedres smått om senn. Kanskje er det innbildning?

mandag 1. oktober 2012

Humør og trening

Trening gjør noe med humøret. Det ser ut til at de fleste er enige om at trening, i tillegg til fysiske fordeler, også gir psykiske opptur. Det blir snakket mindre om hvor elendig humøret kan bli etter et par dager med vakkert høstvær og ufrivillig opphold i treninga.

Slik var det for meg i helga. Søndag kveld surnet jeg, og eddik ville smakt søtt ved synet av min syrlige åsyn. En lakmustest hadde vel nærmest vist minusverdier. Et godt stenk av god, gammeldags, utslitt trøtthet gjorde selvsagt sitt til å forsterke bildet av at ei helg uten trening, er ei helg uten mening. Kort sagt: Jeg slet kraftig!

Joda, jeg har snakket pent om alternativ trening og slikt, men i helga ble det rett og slett for mye å gjøre. Det var ei sånn helg som normalt sett ville ha åpnet for å stikke en tur gatelangs med joggesko på beina i titida på kvelden. Med joggeforbud går jo det ekstremt dårlig.

Jeg våkna opp til en ny dag. Til og med ei ny uke i dag, og fant ut at det ikke kan fortsette slik. Basta. Nå har jeg prøvd å lage program med timeplan. Det første som skjedde var selvsagt at timeplanen gikk i vasken siden det ble styrke, ikke svømming i dag. Timeplaner er til for å omrokkeres, bare den kan gjennomføres.

Og hva skjer? Sur, jeg? Nekjda, her skinn sola (selv etter mørkets frembrudd)!!




Type høstvakkervær i Tromsø.


lørdag 29. september 2012

Noen ganger gjør veien en u-sving

Veien er målet. Det har jeg gjentatt ofte, og gjennom flere innlegg i denne bloggen. Enkelte ganger gjør veien en u-sving, eller er mye mer kronglete enn man setter pris på.

Humøret er vel ikke helt på topp etter å ha gått på nok en skadesmell. Det begynte med et vondt kne i juni, fortsatte med overtråkk i august, og nå måtte jeg jammen meg gå til legen da det vonde i leggen ikke ville gå over. Legen konstaterte betennelse, ingen jogging på et par måneder - i hvert fall ikke på asfalt, og foreskrev betennelsesdempende medisiner.

Jeg trodde jo ikke helt mine egne ører, men slik er det. To milløp på asfalt og mye tråkking i feriedagene med dårlige sko forbedret ikke akkurat helsa til foten min.

Du må holde deg i ro i et par uker, sa legen min. Heldigvis modererte han seg noe da han så mitt uforstående uttrykk. "Å holde seg i ro" betyr ikke "å synke ned i sofaen med potetgull, cola og sjokolade". Det betyr heller å trene, men ikke trene leggen. Etter et par uker, kan jeg til å med gå på fjelltur og bevege meg (prøve litt jogging) på myke skogsstier.

Et treningsopplegg for de første to ukene begynner å ta form i hodet mitt. I dette opplegget er styrketrening, yoga, svømming og sykling alternativene. Det er bare å ta fatt på en ny periode med masse spennende aktiviteter!

PS: Du trenger slettes ikke å få verken sene- eller beinhinnebetennelse av å jogge/løpe. Her er en artikkel om hvordan du kan forebygge http://www.dn.no/dnaktiv/article1948855.ece

onsdag 26. september 2012

Takk for en ny morgen med nye muligheter

I dag var det siste gang på nybegynneryogaen jeg har fulgt nå i høst. I løpet av denne perioden har jeg nærmest blitt avhengig av denne treningsformen, og følt at det har vært et nyttig og nødvendig supplement til annen trening.

Denne siste yogatimen ønsket instruktøren vår at vi skulle tenke på noe vi var takknemlig for der og da. Det jeg klarte å tenke på var såpass grunnleggende som at jeg er takknemlig for at jeg i det hele tatt har muligheten til å trene; til å gå på yoga, til å jogge, til å trene karate - til å prøve nye bevegelsesformer, nye treningsmetoder. Det er jo ikke gitt.

Jeg er 42 år gammel. Før treningsiveren tok meg for alvor i juni 2011, hadde jeg såvidt startet opp med karate igjen. Det tok åtte år, to barnefødsler, laktoseintoleranse, en rekke matallergier og ei vektøkning på rundt 30 kilo ("et lass av fett" som Kari Jaquesson ville kalt det) før jeg starta opp igjen. Veien frem dit jeg er i dag, har heller ikke vært selvsagt. Det har vært mange dørstokkmiler, titalls - kanskje opp i hundretalls. Dørstokkmilene har også hatt ulike størrelser. Det har vært tilbakeslag. Følelsen av gå ett steg frem og to tilbake. Det har vært usikkerhet, og fremfor alt sliter jeg (fremdeles) med selvtilliten. Jeg har ikke klart noe av det jeg trodde ville være relativt enkle mål - alt fra å gå ned ti kilo (lett) på et år til å løpe mila på under timen og å huske alle kataene på karaten igjen. Jeg trodde i hvert fall at jeg skulle være tilbake på kamptreningene på karaten nå!

Det er viktig å se tilbake. Hva var det egentlig som skjedde? Ei livsstilendring til det verre, fra å være en aktiv karateutøver til å bli ei - i egne øyne - tjukk tobarnsmor. Ei livsstilendring til det bedre, fra å være nærmest immobil til å kunne bevege seg igjen. Det er en lang vei å gå fra absolutt vanskjøtsel av seg selv til å føle seg i god form igjen. Det er heller ikke gitt at morgendagen kommer. Mye kan skje med en 42 år gammel kropp og sjel, men det nytter ikke å være fatalistisk i så måte.

Hva får meg til å reflektere? Jeg var utladet i dag. Jeg sliter med ankelen min. Det er da det er viktig å løfte blikket. Se det lange løp. Yogainstruktøren hjalp meg på vei. Denne siste yogatimen på nybegynnerpartiet fikk vi alle utdelt et kort. På mitt stod det Tack - för en ny morgon med nya möjilgheter.

På hvilken måte skal vi så bruke den nye morgenen og de nye mulighetene? Det er det viljen til hver enkelt av oss som avgjør.

Takk til min yogainstruktør Torgunn http://www.balanseilivet.no/

tirsdag 25. september 2012

Opp som ei løve - ned som en skinnfell?

Jeg erkjenner det. Batteriet har ladet seg ut. Jeg trenger påfyll.

To milløp på ei uke med vond ankel. Aktiv ferie innimellom. Et tonn arbeid og erkjennelsen av at det må bli overtid denne uka og utover høsten. Familie. Utfordringer. Tidsklemma.

Ja, det er mye. Det er også morsomt.

Det er ingen dørstokkmil tilstede. Det er rett og slett hjerne og kropp som trenger ro.

Selv vil jeg egentlig ikke ha ro. Adrenalinet mitt raser fremdeles. Meditasjon i dag. I morgen yoga. Da må roen begynne å senke seg.

Eller er det høsten? Eller er det erkjennelsen av at jeg, heller ikke i år, har nådd noen mål? Opp som ei løve - ned som en skinnfell? Og jeg våger å skrive en blogg?

Ja, jeg gjør det. Veien er målet. Da tåler jeg også at veien er lang og tidskrevende, og negative tanker jages bort.

For å komme i form, helst bedre enn noen gang, må man tåle mange kamper.
Her er en fra Tromsø karateklubbs sommerleir i 2012.
(foto: Valentin Ryncyn, Karelian Organization Kyokushinkaikan Karate)

mandag 24. september 2012

Ti for Grete - en drøm i oppfyllelse

Det begynte i fjor. Jeg leste om Ti for Grete (Waitz) i avisene, og hadde så utrolig lyst å reise til Oslo maraton bare for å være med. Det gikk ikke, men i år klarte jeg i hvert fall å få det til.

Jeg meldte både samboeren og meg selv på. Uten forsikring. Dette her skulle vi klare. For inndeling i puljer, landet vi på den optimistiske estimering av tid på under en time.

Joda, samboeren får en lei skade i ankelen. Frem til de siste dagene teller han på knappene om å være med i det hele tatt eller bytte distanse til tre kilometer. Han lander på siste alternativ. Jeg skader også ankelen med et heftig overtråkk, og får ikke trent - på langt nær - så mye som jeg ønsket meg eller hadde hatt behov for. Jeg vurderte lenge om foten ville klare ti kilometer. Helga før ble den testet i  KK-mila. Den holdt. Rolige kilometer. Vondt gjorde det, men ankelen klarte seg.

Før løpet.

Jeg innså at dette var absolutt siste sjanse til å klare mila under timen i år. Jeg bytta derfor ikke pulje. Natta før kvinnet jeg meg opp det jeg hadde. Morgenen fulgte med isnende 5 grader. Det økte til 9 plussgrader, men 9 pluss i Oslo kan være som null i Tromsø. Fy, for en kald vind. I tillegg regnet det så smått.



Før start. En horde med mennesker skulle ut. Veldig bra tidtakingssystem,
og et godt opplegg med puljer. Tida tikket inn på SMS like etter målpassering.
Supert!

I fire kilometer opprettholdt jeg håpet om å komme i mål på like under en time. De neste 3,5 kilometrene håpte jeg på ny pers på under 1,03. De siste 2,5 kilometrene ville jeg bare slutte av. Det ble bare trist og tungt. Totalsprekk.

Vel i mål var jeg likevel lykkelig for å ha vært med på festen. Jeg var glad for å ha testet ut løypa. Den kan anbefales alle, og er super for å sette personlig rekord. Det er bare det at jeg ikke er der.

Jeg var med på Ti for Grete. En drøm gikk i oppfyllelse. Håper det ikke blir siste gang.

En annen Northern Runners blogg om Oslo Maraton: http://solvreven.wordpress.com/2012/09/24/a-laere-pa-den-harde-maten/

PS: Det er MYE mer publikum under MSMs 10 kilometer enn det var i Oslo. Takk for støtten Tromsøborgere!


Startnummer og medalje. Tida ble 1:05:15 offisielt.

fredag 21. september 2012

KK-mila, knis og fnis


Lørdag 15. september 2012. Tid for mitt livs første KK-mil.

Vi hadde bestemt oss for høstferie, og jeg hadde funnet to milløp med ei ukes mellomrom i Oslos gater. Perfekt, syntes jeg i gjerningsøyeblikket.

Nå stod jeg og skuet utover havet av jenter og damer i alle aldre og alle former. De beveget seg flokkvis, knisende, fnisende og leende. Humøret var på topp. Jeg følte meg fryktelig alene. Dette var ikke et løp for å teste ut noe. Dette var ikke et løp man skulle perse på. Dette var ei sosial tilstelning med høy rosa og lilla faktor. Utstyrsmessig var jentene utrolig like. Diverse sjatteringer av rosa og lilla og svarte tights var uniformen. Jeg følte meg nærmest som en opprører i mitt mørkeblå Northern Runners outfit.


Før rushet. Her er noen av standene der man kunne hente startnummer,
bli tatt bilde av sammen med løpevenninner, hente bestilte t-skjorter, bli med på
KKs treningsleir til Tyrkia neste år, få diverse stylingstips (hvilket er svært nyttig før et
milløp), få prøver på ditt og datt, sjekke ut Bavacs kolleksjon - frontet av
sportskjendisen Tone Damli Aaberge og så videre i all KK-het.

Jeg bestemte meg for å ta det rolig i god tid før løpet. Før startskuddet gikk, bestemte jeg meg for å bare kose meg. Det var like greit. Den første kilometeren gikk med på å passe på å ikke springe på noen som plutselig stoppet, og å ikke bli skubbet ut i grøftekanten av noen som kom med albuene ut bakfra. Den andre kilometeren gikk litt greiere, men så gikk løypa innover i Oslos grønne lunger. Brede stier ble smale, smale stier førte til gangtempo.

Dette er altså løpet for de som nylig har begynt å løpe, de som har en venninnegjeng de løper sammen med - eller har slanket seg med, eventuelt de som mener at de altså ikke kan løpe/løper altfor sakte. Knis, fnis, flir.

Beklager, dette er ikke et løp for meg. En goodie-bag og et glass champagne man må bølle seg frem til etter løpet? Nei, takke meg til en masseprodusert medalje som havner i kommodeskuffa hjemme.


"Hva er dette egentlig???"


SKEPTISK!


"Kan vi, vær så snill, begynne snart?"


"Jeg sa jo at jeg skulle være blid! Vi prøver et smil..."

Scenen der mannlige fartsholdere ble presentert som kjøttstykker damene
skulle prøve å holde følge med, bl.a. Geir Hoen.


Etter løpet. Jaja, ei mil er ei mil.