Javisst er det tungt...

Det er tungt. Javisst, det er tungt å starte opp treninga igjen.

Kroppen skriker etter sofaen, og å sovne med ei bok godt planta over ansiktet.

Hjernen, derimot, sier trening. Hvorfor ikke starte med det tyngste? Styrketrening. Selvsagt. Kettlebells.

Treningstøyet kom på. Det var intet hyggelig syn, og kroppens erindring om nesten en måneds treningsfri hadde lagt seg som et synlig lag over midtlinja. Igjen.

Jeg minte meg selv på selvbildet, ga blaffen i speilbildet, og starta opp svinging og løfting av 12 kilo kule per arm. Det var vondt. Det var hardt. Det var kort. Til sammen fem øvelser. Det var nok.

Selvbildet kunne blitt brent til aske. Selvtilliten kunne fått seg en alvorlig trøkk. Jeg stryker begge deler pent medhårs. Det hadde gått an å vente til i morgen. Det hadde gått an å vente til 1. januar. Jeg gjorde ikke det. Jeg trente i dag. Litt. I morgen er det ut i snøen, og i mellomtida skal jeg nyte følelsen av å ha starta motoren min. Igjen.

Javisst er det deilig å trene, og javisst er det tungt!

Gleder meg til å bli venner med kettlebells-ene - igjen!