Follow by Email

søndag 18. november 2012

Premiering - Ti på topp

"Æ skjønne ikkje at folk betale pænga for å gå på fjellet. Æ går no helst tura uten å gå i flokk." Joda, hun fikk det sagt, hun som satt i kassa og tok betalt for mitt aller første møte med Ti på topp-konseptet.

Det var i 2010. Jeg smilte pent tilbake. Jeg skjønte jo hvorfor akkurat min familie betalte for å gå på fjellturer. Med to små barn og to voksne i (til oss å være) elendig form, trengte vi et puff i riktig retning - nemlig oppover.

Det viste seg også å være et sosialt tiltak. Vi var flere familier med unger i like aldersgrupper som avtalte oss imellom og surret oss oppover mer eller mindre slake fjellsider. Pondusen har variert på flere av oss, men jeg mener å ha mitt på det tørre når jeg sier at en del kilo har forsvunnet, og at formkurven er på bedringens vei på de fleste av oss etter noen sesonger der de barnevennlige toppene ble besteget.

Ikke bare har man surret seg frem til toppene sammen, men vi har også fått gode venner, og ungene har holdt på vennskapsbånd også etter endt barnehagetid.

Det er ikke før i år ungene har giddet å gå en hel fjelltur uten venner med - uten å  klage. Vi tvilte lenge på om det kom til å skje i det hele tatt. Vi er derfor utrolig godt fornøyd med å slippe utallige pauser og mating med kjeks for å få dem til å holde ut til toppen.

Så er det premieringa da. Ja, for det er faktisk en premie man får etter endt dyst: Barn og pensjonister må ha lagt bak seg fem topper, mens voksne må ha besteget minst sju for å få årets krus. Det virker kanskje ikke som den helt store premien, men slik barn er fornøyd med en liten medalje eller diplom, er Ti på topp-deltakerne fornøyd med kruset sitt. Det er nemlig kun en påminnelse om de flotte turene, de rare turene, turene med tusenvis av svartfluer, mygg, knott og/eller klegg, turen vi ble så slitne av, turen med den fantastiske utsikta godt før en kom til toppen - og så videre. Det neste steget kruset minner oss om, er at Ti på topp-deltakeren, i sin higen etter å få premiering ved endt sesong, har blitt i bedre form - kiloene er kanskje standhaftige, men kjødet er kraftigere. Hvilken premie er ikke det å skatte i dagens helsefikserte samfunn? Sist, men ikke minst: Vi klarte det! Følelsen av mestring. Og vi får et bevis på det: Et krus som sier at vi kom oss til toppen.

Ikke nok med premiering. I år har vi muligheten til å kjøpe bøker som er inspirasjon til fjellbestigning i Tromsøområdet. Siden 2010 har jeg sett på turmulighetene og kartene i heftene vi har tilegnet oss gjennom Ti på topp, og fått lyst til å gå på fjellet igjen. Nå har jeg kjøpt ei bok i presang til kjæresten... Det ble hallelujastemning idet vi åpnet den.

Det blir Ti på topp i 2013 også for vår del. Kanskje vi møtes, og da lover jeg å hilse med et blidt ansikt!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar