Et rasende nidankiai mot overfallsvoldtekter!

Dette blogginnlegget er skrevet i raseri. Det er godt mulig jeg burde ha satt meg mer inn i forskning på området, lovverket og annet som kunne ha opplyst min verden og bleket raseriet. Beklager, det gidder jeg ikke nå. Mitt karatehjerte er yderst forbannet, mitt kvinner i kamp-hjerte likeså.

Jeg har, såvidt meg bekjent, ikke vært i nærheten av å bli voldtatt eller forsøkt seksuelt misbrukt. Jeg har ingen idé om hvordan det er å ha blitt offer for ei slik lavmåls handling. 12. september skrev jeg om redselen jeg, som mange andre kvinner, har for å bli overfalt.

Jeg har nylig vært i Tigerstaden. Det store samtaleemnet der / i hovedstadsavisene er de mange overfallsvoldtektene og forsøk på sådanne. Trolig er det noen få menn som står bak disse, og det er av ulike årsaker vanskelig å få en beskrivelse av dem.

Direkte pinlig blir det når politiet etterlyser vitner de tror (les: vet?) kan ha sett noe der ingen melder seg, og (om det medfører riktighet) oppslag som for eksempel Dagbladet kommer med om overgrep foran flere mennesker på en t-banestasjon der folk ikke griper inn. Hvor redd er vi egentlig for å involvere oss i en annens smerte?

I Oslo, ble jeg pent bedt om å holde meg inne etter mørkets frembrudd. I respekt for den som ytret ønsket, gjorde jeg selvsagt det. Ved inngangen til mørketida (også i Oslo), må det være temmelig vanskelig å unngå å være ute i mørket. Nå er det ikke alle som er like engstelige som den jeg bodde hos, men jeg forstår at alle medieoppslag - og ikke minst det faktum at noen voldtektsmenn lusker i gatene - skaper frykt.

Selv liker jeg å være ute, når som helst på døgnet ikledt hva det skulle være, hvor det skulle være. Ingen har rett til å plage meg. Jeg vil ikke bli hemmet i mine bevegelser av noen som helst grunn. Aller minst fordi en eller annen ikke klarer å styre sine drifter.

Det enkleste er jo å legge skyld på offeret, og oftest er det en kvinne. Det er sjelden overfallsvoldtekter av menn omtales i media i hvert fall. Vi kvinner er fulle, rusa, lettkledt, går alene, tar ikke alle / de rette forholdsregler og så videre. Jepp, greit nok. Lette offer, men likeså fullt, nettopp offer. Offer som ikke skulle ha vært offer.

Jeg begynner å bli utrolig lei av at den som blir utsatt for ulike utagerende handlinger skal ha skylden for å ha blitt skadelidende av massiv vold. Når uslingene som utfører disse handlingene blir tatt, skal de gi svar på hvorfor de har gjort andre til objekt for sin vold. Hvorfor tar det forresten så lang tid før gjerningsmennen tas? Disse svarene skal forskes på. Det skal gis et eller flere svar på hva som gjør at enkelte elementer tror at svaret på de utfordringer de har i hverdagen kan legitimere å utøve grusomme handlinger mot lette offer. Har det blitt gjort allerede, sier du? Kanskje, men forskningen må tørre å gi noen svar eller i alle fall forslag til hva som kan gjøres for å motvirke slik vold. Eller er det bare noe som må tåles av kvinner i vårt frie verdensbilde?

Hevn, nei, det er ikke det jeg snakker om. Jeg vil ha svar på hvem, hvorfor og hva som virker preventivt uten at det siste skal gå på bekostning av (kvinners) bevegelsesfrihet.

Da skal jeg, med et nidan-kiai som ville ha skremt de aller fleste, rolig gå tilbake til å skrive om gleden og fordelene ved fysisk aktivitet - inne og ute. Oppfordringen går til dere alle - TA NATTA TILBAKE!