Forandring fryder!

De siste par dagene har vært preget av ei noe negativ holdning til tross for alle forsøk på å distansere meg fra slike tanker. De høstlige aktivitetene har delvis startet opp, og det er travle tider på jobb. Kombinert med lite lyst til å legge seg på kveldene, og derav lite søvn, er dette fatalt for positiviteten. I visshet om at fysisk aktivitet ville kunne kurere det meste, forserte jeg dørstokkmila i et øyeblikks forakt og listet meg ut i den noe kjølige høstkvelden.

I går skulle jeg på lang tur, gjerne litt rolig, for å få tunge tanker ut av hodet.

Jeg begynte på den gode, gamle løypa mi, men der ble det tungt! Det var bare å ombestemme seg, og jogge litt her og der for å komme seg ut av den gamle tralten.

Jeg hadde forventet en nedtur tidsmessig. Heldigvis var ikke formen så ille som jeg hadde trodd. De første fem kilometerne gikk ikke i rekordfart, og det var heller ikke meningen. Likevel gikk de raskere enn først fryktet (jeg trodde veldig lite om meg selv i går), og ga dermed håp om ny pers på ti kilometer.

Det var min femte mil, og noen erfarne løpere har sagt at milløpet ikke føles så langt lenger når en har gjennomført rundt seks slike. Jeg tror de har rett. Jeg klarte meg i hvert fåll ganske greit lenge. Fra 8,5 km begynte det å bli tungt, og jeg mista en del tid på de siste halvannen kilometrene. Tida ble 1.05:53. Ny pers, jippi! Fem minutter og 53 sekunder fra å si at jeg løper. Åtte minutter bedre enn første gang, nesten to minutter forbedring fra sist gang. Overraskende nok. Forandring fryder, ja!


Utsikta til Fløya når jeg starta. Nå blir det mørkt på kveldene. Husk refleks!