Om å være tøff i trynet

Lite lys gjorde det litt vanskelig å ta bilder.
Foto: Sigurd Leithe

Da jeg våknet i morges, var jeg trøtt som ei strømpe og sliten i kroppen - og utrolig glad for at grunnen til det var å ha klart min egen utfordring til samboeren: Å sykle til (og selvsagt fra) Fjellheisens laveste punkt, og deretter gå opp den bratteste veien og ned "gamlestien" til Fjellheisens høyeste punkt.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å gjøre den turen en gang i uka i sommer, alene. Etterhvert ble det målet justert til å bli... kanskje en gang i måneden... Nå får det bli med en gang i juli (da kjørte vi til/fra, i stedet for å sykle), og nå i august. Mulige fjellturer i resten av august, september og oktober får bli på andre kanter.

Motbakker er ikke min greie - ennå. Jeg kjente dessuten mandagens femkilometer i beina, og gikk meg fort sliten og stiv. Vi hadde vel to tredeler igjen til Fjellheisen da jeg begynte å lure på om dette var en god idé. Min kjære lurte nok på det samme. Det hadde nok gått dobbelt så fort dersom han hadde vært alene. Den eneste grunnen til at jeg ikke snudde, var at jeg ikke hadde lyst på en bratt nedoverbakke på skjelvende bein. Nei, forresten, jeg hadde ikke lyst å gi meg heller. Dette var jo min utfordring til kjæresten! Snakker om å være "tøff i trynet"...



Foto: Sigurd Leithe

 Vi kom opp! Jeg svetta småstein i den varme sommernatta. Derfra ble turen fantastisk fin. Herlig utsikt. Flott temperatur. Tanken på at nedoverturen skulle gå på den gamle stien, som nærmest har blitt for en hulvei å regne, var også god.

Det er forresten lenge siden jeg har gått ned gammelstien. Den er jo så fin - og skikkelig romantisk i et småskjømt landskap. Anbefales for alle!




Betagende Tromsdalstinden, fra nok en vinkel.