Et aldri så lite mirakel

Til jul i år, eller rettere sagt til litt over nyttår, ønsker jeg meg et aldri så lite mirakel. Mirakelet hadde vært å få til å jogge ei mil igjen. Gjerne ei mil løping, det vil si på en time eller under det. Det siste er litt meget å be om, men jeg ønsker meg virkelig ei tid på Mørketidsløpet på 1:10 i alle fall.

I dag skulle jeg prøve meg på et endret treningsregime med tre springetreninger i uka. Ei trening på 4x10 minutter, ei på 4x4 minutter og ei med en så rask fem kilometer som mulig. Jeg har virkelig grudd meg til 4x10 minutter, men i dag kjente jeg meg altså frisk og fin - og uthvilt. Alt lå til rette på en fin feriedag med vindstille og i underkant av 0 grader - lyst var det også.

Optimismen varte kanskje i seks minutter uti den første timinutteren. Da kjente jeg at dette jammen ikke var noe for meg. Jeg holdt det gående i vel en time med ei trening som var litt av alt mellom himmel og jord føltes det som, men dette var ikke hyggelig gitt. Takk og pris for at jogging gir meg god utholdenhet og lykke i hverdagen ellers, for hadde alle økter vært slik som denne, hadde jeg lagt joggeskoene pent fra meg på hylla, satt meg ned i en god stol og sett dem støve ned. I stedet dro jeg på sportsbutikk og lurte på hvilket par jeg kan ønske meg til jul.

Øverst på ønskelista til jul står altså:
1) Et aldri så pent stort mirakel i form av utholdenhet og tid innenfor en time på Mørketidsløpet
2) Et aldri så pent lite mirakel i form av å holde ut hele Mørketidsløpet
3) Nytt, stilig joggeutstyr (men det blir nesten for flaut å bruke om ikke en av de to øverste er på plass)

Begynnelsen av treninga. Fin utsikt i hvert fall.

Midt i treninga. Godt med et glimt av dag når jeg ellers
gjorde mitt beste for å psyke meg ned.