Slaktarhaugen - Gary og jeg

Tirsdag denne uka kom godværet endelig tilbake til Tromsø. Etter uker med regn, rydding og rundvask, var humøret relativt muggent og treningslysten på bånn. Slikt noe er det kun ei sol som kan snu på timen!

Det var på tide å komme seg ut med Gary. Gary er altså min venn sykkelen, en Gary Fisher som jeg verdsetter høyt. Jeg hadde pønsket ut en tur til Slaktarhaugen, og ville sykle til startstedet for å slå to fluer i et smekk. Det eneste aberet med turen var den siste kneika opp Tverrforbindelsen. Etter et par timer i opp- og nedoverbakke, visste jeg at den kneika ville gjøre sitt ytterste for å ta knekken på meg.

Det ble en vakker sykkeltur over Kvaløybrua, og gåtur opp mot Slaktarhaugen. Jeg kjente at det hadde gått for lenge siden systemet hadde fått kjørt seg, og merket at den siste oppoverbakken stadig murret i pannebrasken. Jeg klarte derfor ikke å ta meg noe særlig ut, selv om jeg tenkte på de som faktisk jogger/løper oppover Slaktarhaugen.

Pussig hvordan noe man gruer seg slik for kan slå inn helt og fullt! De fleste gangene jeg gruer meg, går det som regel litt bedre enn forventet. Jeg var forberedt på å å slite denne gangen, likevel var det nok en del av meg som mente at det umulig kunne være sååå ille. Det var ille. Jeg ble sliten.

Det var verdt det uansett! En fin tur kurerer gruff.