Kilometer i ettertankens tegn

Sjokk og uvirkelighet preger mange av oss dagen etter massakren på Utøya og monsterbomben i Oslo sentrum. Jeg er ikke en av dem som er direkte berørt, men da dette er et lite land, vet man alltid om noen som våker over sine nære. Lammelse har preget oss voksne i hjemmet. Hatet har ikke nådd meg ennå, men sorgen over de mange, flotte menneskene som omkom og har blitt skadet for livet sitter som naglet i kroppen.

I kveld prøvde jeg å jogge en tur for å lufte hodet, klare tankene. Gjennom hele turen tenkte jeg på de ufattelige hendelsene fra gårdagen. Til tross for dette, var det en stor trøst å være i nærhet til trær, gress, blomster og å kjenne grusen under beina. Når jeg løftet hodet, så jeg en dobbel regnbue på himmelen. Her i Tromsø hadde himmelen tent lys for ofrene i Oslo og på Utøya - i alle fall følte jeg det sånn, mens føttene berørte grusen og hodet var fylt med grufulle tanker om gårsdagens hendelser på Utøya.

R.I.P.

Regnbue over Tromsdalstinden. Vi sørger over omkomne
og skadete etter gårsdagens massakre.