Den ensomme jogger skrider inn i solnedgangen

Det er jammen ikke mange som jogger/løper etter at klokka har slått elleve på en vanlig hverdag! De fleste synes nok det er altfor seint, og det har de jo rett i. På ei annen side er det noen ganger det eneste alternativet. I alle fall når en er småbarnsmamma til unger som absolutt ikke vil sovne før klokka er halv elleve, og rollen i legginga er sentral... Også har man jo ferie ut uka.

I dag skulle jeg nok heller ha tatt en lengre fjelltur eller sykkeltur, for jeg kjente meg ganske sliten selv etter en hviledag. Den muligheten ble det også for seint å realisere siden jeg vet at klokka går (det vil si at minsten våkner) i morgen rundt ni - ferie eller ei.

Dermed ble det jogging. 10 kilometer ble det. Ny bestenotering, trodde jeg. Nå er jeg usikker. Jeg hørte på min kjære gadget, runkeeper. Da den sa 10 km, stoppet jeg villig og startet nedtrapping hjem. Vel hjemme, hadde runkeeper'n ombestemt seg, og sa 9,72 km. Ikke vet jeg hva jeg skal tro, men sur ble jeg! Jeg ville ha klart å løpe bedre enn 1:10 uansett, men...hmpf!

Nok om motgang: Været var fantastisk, myggen og andre insekter glimret med sitt fravær. Det var tredje gang jeg løp 10 km (eller nesten...?), og tiden har forbedret seg for hver gang. Skulle ønske det kunne fortsette sånn! En gang må det jo også kjennes lettere å jogge. Nå for tiden er det kjempetungt, og jeg venter med spenning på at formen skal bedre seg og at løpingen (i motsetning til jogginga) kan starte!

Inntil det skjer, jogger jeg (sakte) inn i solnedgangen.

Prestvannet seint i juli. Foto: meg