Motivasjon versus samvittighet?

Dårlig samvittighet er tidsklemmas følgesvenn. Det er alltid noe som må gjøres og bør gjøres før det du har lyst å gjøre, og når tida kommer for det du har lyst å gjøre, er du så segneferdig at du ikke klarer det. En like dårlig spiral som setninga var lang og "tråkig". Noen som kjenner seg igjen?

Mange vil si at dette er en kvinnegreie, og at menn alltid tar seg tid til å gjøre noe de virkelig ønsker. Det stemmer ikke helt (lenger). Menn er også i tidsklemma og har likeså dårlig samvittighet som det kvinner har. Skal vi først generalisere, kan vi rett og slett begynne der.

Resten er framsnakking... Har du en partner, er det rett og rimelig å være følsom ovenfor den andres sinnstemning og motivere til å fremme dennes ønsker for et bedre liv. Det er befriende for et samboerskap å sette sin partner fri for å gjøre noe med sine ønsker. En del ganger dreier ønskene for et bedre liv seg om noe som har med trening og/eller kiloslit.

Et familieliv dreier seg ofte om plikter i fellesskapet. Foreldre setter gjerne sine barns ønsker foran sine egne. Det gjør jeg også, men det er en tid for alt. Avveiingen må komme før du selv føler deg såpass nedfor/surnet/ i helsemessig ubalanse at du virkelig begynner å få problemer på alle plan. Motivasjonen for å komme i bedre form eller holde på eksisterende form har kanskje vært til stede hele tiden, men det har heller skortet på følelsen av at muligheten er til stede. Tiden setter begrensninger.

Ofte er det nok slik at en som ønsker å komme seg i form, og å holde seg i form, må nedprioritere andre viktige gjøremål. Det partneren må gjøre da, er å støtte dette valget. På lengre sikt vil en slik støtte og ei slik omprioritering føre til ei forbedring av livet ditt. Faren er selvsagt fanatisme, men det er farlig i alle livets fasetter.

Jeg har for tida det jeg kaller treningsferie. Dagen tilbringes helst sammen med mann og barn. Om det er mulig, kan treningsøkta bakes inn i noe vi gjør sammen: Fjelltur eller sykkeltur med vogn bakpå. Ellers går treningsøktene som oftest for seg etter leggetid. Det er da motivasjonen og viljen til å følge motivasjonen må gjøre seg gjeldende. Min fremste motivasjon er å bli et lykkeligere menneske. Jeg blir glad av å komme i bedre form. Jeg blir ei bedre mor og samboer, og det blir lettere for min verden å forholde seg til meg. Det finnes flere delmål, men alt i alt er glede og lykke i samvær med mine medmennesker viktigst.