Milsluking og slikt

Etter noen dager bilferie gjennom Troms fylke og selvpålagt måteholdenhet med trening og nettvirksomhet, kriblet det i bein og armer i dag når vi var vel hjemme igjen.

Jeg bestemte meg for at i dag skulle være Dagen for min første, offisielle miljogg. Intet mer, intet mindre. Det er mulig jeg har jogga ei mil før, men det må være et halvt liv siden - og uten pulsklokke, runkeeper og slike gadgets som måler, veier, osv. Må bare glatt innrømme at jeg er helt avhengig av begge deler samt musikk på øret. Det siste kanskje mest for å slippe å høre meg selv pese gjennom løypa.

La meg bare få sagt det, først som sist: Jeg er utrolig imponert over min egen innsats. Det er ikke lenger enn 2 måneder siden jeg tvilte på om jeg skulle klare å jogge lenger enn ti minutter uten å få så store smerter at det bare var å gi seg. I dag har jeg altså jogget ei mil uten å kjenne noe til de vonde leggene. Euforisk!

Når det er sagt: De som tror det går fort her i gården, må tro om igjen. Norge har ikke gått glipp av noe nasjonalt talent i løping i meg. Skjæret var rimelig trangt de siste par kilometrene. Ei mil ble tilbakelagt på 1:13:08, med en gjennomsnittspuls på 161. Ikke akkurat noe å skryte av kanskje, men jeg gjør det likevel.