I høst har jeg ikke oppdatert denne bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har trent. Kanskje snarere tvert i mot. Jeg har brukt mye tid på trening, og samtidig forsøkt å være ei god (løve)mor, kjæreste - og arbeidstaker. Jeg har kjent mye på hvor sliten jeg er, og hvor lei jeg er av å administrere familiens liv etter å ha administrert på jobben. Heldigvis har jeg en samboer som stiller opp for overivrig kjæreste og barn som trenger skyss og aktiviteter.
Mot slutten av fjoråret, satte jeg opp temmelig mange mål for våren 2012. Det skal jeg ikke gjøre i år. Å bruke for mye tid på egne interesser, fører til at ungene savner meg - og at jeg savner ungene (enda mer). Høsten har gått til mange aktiviteter. Mest av alt kyokushinkai karate der jeg har vært instruktør og trent selv. Det er nok der hjertet mitt er, og det kommer jeg nok til å holde på med videre. I tillegg har jeg fått svømmeopplæring en gang i uka. Det har vært fantastisk!
Jeg har lyst til å gjøre alt. Det er problemet. Jeg har lyst å trene kyokushinkai karate, kettlebells, jogge, sykle, svømme, yoga...og sikkert flere ting. Samtidig vil jeg fokusere på den hjemlige sfæren. Ei stund fremover nå kommer jeg til å fokusere på kyokushin og hjemmet, så får vi se hva det blir til etter hvert. Det beste hadde vært å få ungene interessert i det jeg foretar meg. Aktivitet er jo en flott arena for å være sammen.
Jeg forstår dette: Jeg er god nok, men jeg er ikke perfekt. Å hige etter perfeksjon, betyr i mitt tilfelle å hige etter å mislykkes fordi jeg aldri føler at det blir godt nok. Jeg må trives med det jeg holder på med for å takle all aktiviteten det medfører, men jeg må også passe på at det ikke overstiger et visst stadium der aktiviteten går over til å bli stressrelatert.
 |
| Målet flytter seg alltid lenger frem. Vi blir ikke tapere dersom vi ikke når alle våre mål, men vi taper dersom målene overskygger det som vi skal oppleve på vår vei dit. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar