Shihan Yakunin. Russer med åtte striper av gull tett i tett på sitt svarte belte. Vi stod ferdig oppstilt og ventet på ham. Først kom to andre russiske shihan med fem-seks gullstriper på beltene sine. Til sist kom hovedpersonen. Det var en hilsekodeks som vi ikke var vant til både før og etter trening, men det var likefullt berettiget. Det er en ære å ha en slik kapasitet i Tromsø, og han skal tas respektfullt i mot.
Jeg befant meg midt i salen, og det hadde gått opp for meg at shihan kom til å stå rett foran meg gjennom hele treninga. Ingen å gjemme seg bak. Høyest graderte av hunkjønn. Hjelpes meg vel... Jeg var skikkelig nervøs, og gjorde en del slurvefeil som ikke gikk ham hus forbi. Jeg tror faktisk jeg var den eneste han rettet på, og det opptil flere ganger gjennom hele treninga. Det gjorde egentlig ikke så mye. Det var tekniske finesser jeg ikke hadde fått helt med meg, og jeg likte å bli retta på igjen.
Treninga krevde både at hodet var på rett plass og at bein og armer ville lystre. Jeg kan like instruktører som sine saker så bra at jeg får gehør fra beina mine - at de faktisk sparker til hodehøyde når det er meninga. Jeg liker også instruktører som gir oss fantastiske kombinasjoner som føles naturlig for kroppen å utføre. Begge deler gjelder for denne shihan.
Etter trening måtte jeg bare krølle tunga og snakke på mitt gebrokne og avglemte russisk, bare for å få tatt et bilde av den fantastiske shihan Yakunin og meg selv... I morgen kommer et der begge er i GI. Det har han lovet. Dette tegner til å bli ei super leir!
 |
| Shihan Yakunin og jeg foran Tromsø karateklubbs dojo (foto: karateka fra st.Petersburg) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar