En sommerferie er over

Juli 2011 i Tromsø viste seg fra en av sine bedre sider værmessig.

Fra sykkeltur på Kvaløya 6. juli.

August står for døren med sensommer og høststart. I år står også august for jobbstart etter fire uker ferie. For min del har dette vært en ferie i treningens tegn. Utgangspunktet mitt var å gå ned i vekt samtidig som formen skulle bedre seg betraktelig. Dette var igjen for å kunne møte høst- og vintermørket bedre rustet, og for å få bedre utbytte av karatetreninga fremover.



Fjelltur 7. juli.



Detalj fra fjelltur.

Det nærmer seg oppsummering. Hvilket utbytte har jeg fått av denne måneden? Vektmessig har jeg mistet 2-3 kilo, og har blitt en del "fastere i fisken". Jeg har blitt bitt av løpebasillen og fjellbasillen, og jeg har gjenfunnet sykkelbasillen. Sannsynligvis har formen bedret seg siden jeg klarer å jogge lengre distanser, distansene jogges noe raskere og kroppen takler å jogge.

Som sagt har jeg blitt bitt av basillen, men det vil ikke si at jeg ikke hater når jeg er der. Formen har ikke blitt så god at jeg nyter en jogge- eller sykkeltur, eller en ordentlig motbakke i fjellsida for den saks skyld. Ikke når jeg er der, men etterpå - da er LYKKEN der.

Juli måned har på mange måter vært preget av tung trening. Når jobben starter opp igjen mandag, blir jeg trolig nødt til å ta det roligere ei stund. Det ligger mye og venter, og kanskje vil det si at jobben også vil ta over noe av kveldstida.

Nedenfor har jeg lagt noen bilder fra julitrimmen min. Jeg har til sammen hatt 10 treningsfrie dager, noe som inkluderer en miniferie på fire dager som var aktiv med hesteridning og bassengartigheter.



Sykkeltur utover mot Larseng på Kvaløya.



Utsikt til Tromsdalstinden fra en annen vinkel enn den jeg er vant til.



Midnattsoltur opp Tomasjordfjellet. Kanskje den aller vakreste turen nå i juli.



På vei opp slalomløypa til Tomasjordfjellet.

23. juli. Vakkert ute i Tromsø. Sorg og sjokk preger oss alle.

 Kjente arter ved Prestvannet.

Oppe ved Fjellheisen etter å ha gått ekstremløypa.

Joggeruta går også rundt Prestvannet. Her fra en tur rundt midnatt.



Den ensomme jogger skrider inn i solnedgangen

Det er jammen ikke mange som jogger/løper etter at klokka har slått elleve på en vanlig hverdag! De fleste synes nok det er altfor seint, og det har de jo rett i. På ei annen side er det noen ganger det eneste alternativet. I alle fall når en er småbarnsmamma til unger som absolutt ikke vil sovne før klokka er halv elleve, og rollen i legginga er sentral... Også har man jo ferie ut uka.

I dag skulle jeg nok heller ha tatt en lengre fjelltur eller sykkeltur, for jeg kjente meg ganske sliten selv etter en hviledag. Den muligheten ble det også for seint å realisere siden jeg vet at klokka går (det vil si at minsten våkner) i morgen rundt ni - ferie eller ei.

Dermed ble det jogging. 10 kilometer ble det. Ny bestenotering, trodde jeg. Nå er jeg usikker. Jeg hørte på min kjære gadget, runkeeper. Da den sa 10 km, stoppet jeg villig og startet nedtrapping hjem. Vel hjemme, hadde runkeeper'n ombestemt seg, og sa 9,72 km. Ikke vet jeg hva jeg skal tro, men sur ble jeg! Jeg ville ha klart å løpe bedre enn 1:10 uansett, men...hmpf!

Nok om motgang: Været var fantastisk, myggen og andre insekter glimret med sitt fravær. Det var tredje gang jeg løp 10 km (eller nesten...?), og tiden har forbedret seg for hver gang. Skulle ønske det kunne fortsette sånn! En gang må det jo også kjennes lettere å jogge. Nå for tiden er det kjempetungt, og jeg venter med spenning på at formen skal bedre seg og at løpingen (i motsetning til jogginga) kan starte!

Inntil det skjer, jogger jeg (sakte) inn i solnedgangen.

Prestvannet seint i juli. Foto: meg

Godtesjuka



Bymåsen. Her et par representanter
ved Prestvannet. Foto: meg

Dagen i dag har vært tung og trøtt, fylt til randen av husarbeid og venting på å høre nytt fra min mor som skulle opereres. Nå i kveldingen er mor ferdigoperert, og huset er noenlunde klart til hverdagslivet igjen. Det begynner mandag.

Jeg har kjent meg trøtt både fysisk og psykisk, og tenkte at jeg er nødt til å ta en hviledag, noe usikker på om hvor trøtt og sliten det er mulig å være samtidig som ei trening skal gjennomføres. Ungene er endelig lagt, mens det skjer melder godtesjuka seg. Som bymåsen ville jeg gjerne ha kasta meg over hva det skulle være av snop.

Det er med inderlig lettelse jeg husker at huset er renset for potetgull, sjokolade og annet rusk og rask jeg kunne finne på å sluke akkurat nå. Samtidig synes jeg nesten det er rart å kjenne på denne godterisjuka. Den er velkjent, men det var før jeg kom inn i treningsmodus nå på sommeren. Treningsmotivasjonen tok bort godtesjuka. Jo mer jeg trener, jo mindre lyst har jeg på godteri. Ellers spiser jeg som normalt.

Jeg vurderer å ta en tur ut. Gå en tur for å hanskes med lystens makt, men kan ikke gå før vesla har funnet søvnen. Pappaen sitter nemlig opptatt med besøket sitt på stua. Trolig er det like greit: da vil ikke skrittene viljeløst føre meg til butikken, som jo er åpen i ti minutter til...

Om å lufte tankene på tunge dager



Vel fremme ved Fjellheisen. Foto: Sigurd Leithe



Etter 22. juli har det ikke føltes helt riktig å blogge så mye om trening og meg selv. Hendelsene har gått sterkt innpå de fleste av oss. I tillegg til dette, har min gamle mor hatt en ulykke og ligger nå innlagt på sykehus i Oslo. Det er tungt å ikke være der for henne, samtidig som jeg vet at hun er i de aller beste hender. Osloturen er utsatt til hun blir utskrevet.

I disse dagene har jeg vært nødt å svare på de tunge følelsene med trening og aktiviteter. Ungene har fått være med i bassenget, på minnemarkeringen for ofrene for terroraksjonen og på Fjellheisen. Selv har jeg kjørt meg så hardt jeg har klart på mila, femkilometeren, kettlebells og på å gå løypa til ekstremløpet opp til Fjellheisen. Det har vært utrolig viktig for meg å få slite, og det har bidratt til at jeg også får sove.

Livet går videre. Vi må finne frem det gode i oss, smilet og ta vare på hverandre så godt vi kan.

Kilometer i ettertankens tegn

Sjokk og uvirkelighet preger mange av oss dagen etter massakren på Utøya og monsterbomben i Oslo sentrum. Jeg er ikke en av dem som er direkte berørt, men da dette er et lite land, vet man alltid om noen som våker over sine nære. Lammelse har preget oss voksne i hjemmet. Hatet har ikke nådd meg ennå, men sorgen over de mange, flotte menneskene som omkom og har blitt skadet for livet sitter som naglet i kroppen.

I kveld prøvde jeg å jogge en tur for å lufte hodet, klare tankene. Gjennom hele turen tenkte jeg på de ufattelige hendelsene fra gårdagen. Til tross for dette, var det en stor trøst å være i nærhet til trær, gress, blomster og å kjenne grusen under beina. Når jeg løftet hodet, så jeg en dobbel regnbue på himmelen. Her i Tromsø hadde himmelen tent lys for ofrene i Oslo og på Utøya - i alle fall følte jeg det sånn, mens føttene berørte grusen og hodet var fylt med grufulle tanker om gårsdagens hendelser på Utøya.

R.I.P.

Regnbue over Tromsdalstinden. Vi sørger over omkomne
og skadete etter gårsdagens massakre.

Vondter og herk

Opp gjennom tidene har jeg vært plaget av en del vondter, noe jeg går ut fra gjelder de aller fleste som forsøker å leve et aktivt liv. Hva de inaktive plages med er nok enda verre, og det tenker jeg ikke trenger å være tema denne gang.

Blemmer, tær som har vridd seg med underlaget, krampe under føttene og i leggene, slitasjebrudd i fotbladet, betennelser i skinnleggene, knærne og albue, en evigvarende lyskestrekk, et eller annet i korsryggen og sikkert en del annet jeg ikke husker i skrivende stund. Alle vondter og herk som har krevd å bli tatt hensyn til under trening, eller til og med hindret fysisk fostring. Jeg betrakter meg likevel som heldig som ikke har skadet meg mer eller vært nødt til å ta enda større hensyn. Jeg trener jo også en individuell idrett slik at jeg kan avstå fra å gjøre øvelser som ikke passer mine vondter. Jeg må også forsikre leseren om at alle vondter ikke skyldes karatetrening, men eksisterte før jeg starten på den veien. Selv om det kan føles demoraliserende å stå over noe når man trener sammen med andre, gjør jeg heller det enn å forverre herket eller skade meg ytterligere i og med at jeg er skammelig klar over mine svake punkter. Ikke for det; mulighetene for opptrening av vondtene er absolutt til stede - til alt hell.

I løpet av denne treningssommeren har jeg vært lite plaget med leddsmerter. Jeg har derfor ikke hatt så lyst å ta temaet opp i bloggen, men det hører dessverre med å si at ikke alt er bare fryd og gammen. Det er leddsmertene jeg frykter mest; særlig knærne er svake. Jeg har hatt litt vondt etter en del treninger, men det går i bølger. Mer eksakt - stikninger. Jeg forsøker derfor å trene variert. Karate er i seg selv variert, og trener alle muskler. I tillegg trener jeg, særlig nå denne treningssommeren, styrke (kettlebells), sykling, jogging og går på fjellturer. Er dette bra, eller vil det vise seg at det ikke er bra nok for vondtene? Jeg er spent på hvilket svar kroppen vil gi.

Fjelltur i midnattsol

I Nord-Norge har man gode muligheter til å komme seg ut i naturen når det skulle være sommerstider. Mørket er ingen hindring. Det finnes selvsagt andre utfordringer som må ovestiges, men av og til kommer muligheten. Da er det bare å gripe den begjærlig, ha planene klare på forhånd og hive seg ut.


Litt hustrig på toppen! Foto: Sigurd Leithe

Muligheten for midnattsoltur med min kjære åpenbarte seg i går kveld. Etter å ha vurdert ulike forslag, og konkludert med at ungene kom til å sovne seint, havnet vi på tur opp Tomasjordfjellet/Nordfjellet. Tante overtok pass av barn, og vi dro ut.

Det er ikke mange kvelder/netter som i går i løpet av en sommer her nord. Det var sol fra skyfri himmel, stille og god temperatur - rundt femten grader. Mygg og knott sørget for at stopp ikke ble for langvarige. Perfekt. Min kjære ruslet opp slalombakken i Kroken, mens jeg hang som et slips etter. Det er utrolig hvor lenge en kan holde seg på godt over 160 i puls om ønskelig! Lenger oppe slaket det ut, pulsen gikk ned og vinddragene tiltok. På toppen var det friskt - med ei flott utsikt.

Fremdeles gjelder regelen at det er i motbakker det går nedover. Dersom en har problemer med ledd, kan det være lurt å starte i bakker som ender i en fjellheis. Sett i gang og gå! Jeg unner dere alle en fantastisk opplevelse i vår flotte natur - lik den vi hadde i går.

Tromsdalstinden sett fra Tomasfjordfjellet/Nordfjellet. Foto: meg

Etter turen så jeg at Tromsø løpeklubb arrangerer motbakkeløp i slalomløypa der vi gikk opp i går den 31. august. Det er bare å melde seg på: https://www.deltager.no/k500-2011 eller se Facebook: https://www.facebook.com/event.php?eid=234560416577399 .