Tilbakeblikk på 2012

Inspirert av årets siste dag, ser jeg tilbake på treningsåret i 2012. Det siste halve året har vært farget av skader i kne, ankel og legg (i den rekkefølgen). Jeg har derfor hatt litt vanskelig for å trene slik jeg har hatt lyst til, og må innrømme at det er hardt å holde motet oppe når det gjør vondt gjennom ei hel trening, innimellom på treninga eller etter ei god trening.

Hele desember har vært treningsfri, mens jeg helt til i november trente 3-4 ganger i uka. Jeg begynte på yoga i august, som alternativ trening. Det har holdt formen ved like. I tillegg har jeg trent kettlebells og karate. Siden midten av september har det blitt lite og ingen jogging, og jeg innrømmer at jeg savner det. Mest av alt savner jeg muligheten av å ta meg en liten halvtime, som gjerne blir en liten time, på sein kveldstid.

Kettlebellstrening

Gadatrening

Trening med balansebrett

Karatetrening under sommerleira (foto: ?)

Ei mil under Mørketidsløpet (MSM-fotograf)

Før Ulfstindmila

Etter Tromsøkarusellen, Folkeparken med Northern Runners i juni (foto tilhører Vidar Hanssen, NR)

2012 har vel vært året da jeg har vært med på mye. For mye, viste det seg. Jeg debuterte med Mørketidsløpet i januar, fortsatte med Ulfstindmila i mai, og kjørte på med løp innenfor Tromsøkarusellen i mai og juni i tillegg til anna trening. Siste helga i juni ble det også et milløp under Midnight Sun Marathon, før løpssesongen planmessig ble avslutta med KK-mila og 10 for Grete i Oslo. I tillegg har det blitt turer med familien med Turbo og Ti på topp. Innenfor karaten har jeg vært instruktør og trent 1-2 ganger i uka - og holdt nesten hele sommerleira. Livet har bestått av trening, aktivitet med unger/familie (og jobb) dette året. Jeg har hatt det bra.

Northern Runners under MSM (foto: se sign.)

10 for Grete. Mitt foreløpig siste løp.

Hva har vært det absolutte høydepunktet? Innenfor karate er selvsagt sommerleira alltid et høydepunkt, men i år har den faktisk skarp konkurranse av gode treninger under Sensei-ene i klubben. Det gode med karatetreninga, er at jeg har klart å sette meg et nytt mål. Det gjenstår ennå å lage en plan slik at jeg kan nå det, og å få planen til å lykkes selvsagt.

Sommerleira 2012 (foto: Sven Jonsson)

Jogginga da? For meg blir det for mye konkurranser. Jeg liker foreløpig best å trene (eller gampe?). Sånn sett har det vært noen flotte treningsturer som har vært høydepunkter der. Adidasmila under Midnight Sun Marathon var også fin, og derfor har jeg satt meg som mål å gjennomføre den også i 2013.

Målpassering (foto: meg)

Det absolutte høydepunktet er likevel det sosiale aspektet av trening: Jeg trives så utrolig godt med å møte- og bli kjent med folk som er interessert i å komme seg- eller å holde seg i form (uansett nivå). Det aller beste, og mest utfordrende, er å være instruktør for framtida - over 30 karatebarn!

Coaching av karatekas under NNM på Finnsnes (foto: Karen Bjørndalen)

På sykkeltur i det hvite

I dag var det meldt godt, gammeldags ruskevær. I påvente av at vinden skulle ta av for alvor, ble det tid til noe høytidsstemt - en sykkeltur i det hvite. Piggdekk og lys ble satt på sykkelen min. Vinterhansker og hjelm ble tatt på.

Det er, faktisk, den første sykkelturen denne vinteren. Synd og skam å si det, for denne vinteren har vel vært som skapt for å sykle - kanskje med maske de verste svevestøvdagene.

Jeg syklet pent og rolig i dag. Det hele var ment som en kosetur for å få løst litt opp etter gårsdagens styrkeøkt. I dag måtte jeg nemlig betale med stølhetens pris. Selvsagt var det også ei grei unskyldning for å ta det litt rolig på uvant føre.

Det er herlig å sitte på en sykkel igjen. Jeg synes også det er artig med et underlag der en må være med i hodet også. Brøytinga må jo sies å være så som så. Jeg bør vel vurdere å ha piggsko på også når jeg sykler. Det er glatt ute uten pigger, og jeg grudde meg for å stoppe helt.

På vei tilbake kom motvinden i kast. Følelsen av å ikke komme av flekken uansett hvor mye det tråkkes var svært tilstedeværende. Utrolig godt da å komme i lé, selv om oppoverbakken mot slutten var bratt.

Skal gjentas!!

Javisst er det tungt...

Det er tungt. Javisst, det er tungt å starte opp treninga igjen.

Kroppen skriker etter sofaen, og å sovne med ei bok godt planta over ansiktet.

Hjernen, derimot, sier trening. Hvorfor ikke starte med det tyngste? Styrketrening. Selvsagt. Kettlebells.

Treningstøyet kom på. Det var intet hyggelig syn, og kroppens erindring om nesten en måneds treningsfri hadde lagt seg som et synlig lag over midtlinja. Igjen.

Jeg minte meg selv på selvbildet, ga blaffen i speilbildet, og starta opp svinging og løfting av 12 kilo kule per arm. Det var vondt. Det var hardt. Det var kort. Til sammen fem øvelser. Det var nok.

Selvbildet kunne blitt brent til aske. Selvtilliten kunne fått seg en alvorlig trøkk. Jeg stryker begge deler pent medhårs. Det hadde gått an å vente til i morgen. Det hadde gått an å vente til 1. januar. Jeg gjorde ikke det. Jeg trente i dag. Litt. I morgen er det ut i snøen, og i mellomtida skal jeg nyte følelsen av å ha starta motoren min. Igjen.

Javisst er det deilig å trene, og javisst er det tungt!

Gleder meg til å bli venner med kettlebells-ene - igjen!

Desembertanker

Desember har gått med til å lage jul. Tidvis kunne jeg kanskje brukt pulsklokke og sett at en masse ble forbrent, men stress og hangling er ikke trening.

Nå i romjulsdagene har tankene derimot endret retning, og jeg meg selv klar for nytt semester og for å starte treninga fra bunnen av. Det å forbli skadefri er denne gangen middelet for å nå mine mål. Jeg har følgende mål for vårsemesteret:
1) Å være med i EM i kyokushinkai kata (juni)
2) Å fullføre 10 km under Midnight Sun Marathon (juni)
3) Å fullføre Lavkarittet (august)

I øyeblikket er dette høye mål. Jeg må være forberedt på justeringer underveis, og går det ikke i år finnes det alltid et nytt år å prøve seg på.

Høstsemesteret 2012 ble preget av alvorlige skader. Jeg har blitt anbefalt å trappe ned på (men ikke slutte med) jogging, og heller fordrive tiden med karate og sykkel. I tillegg har jeg tenkt å trene styrke og fleksibilitet ved hjelp av kettlebells og yoga.

Og for de som skulle lure på det: Nei, dette er ikke nyttårsforsett. Dette er fortsettelsene på ei livsstilsendring som ble påbegynt, men avbrutt. Jeg trenger ikke å lese om hvordan jeg skal komme over dørstokkmila. Jeg trenger bare tid.

Å fullføre 10 km under MSM. Et av tre hovedmål våren 2013.

Karatebarn til gradering

Jeg soler meg ennå i glansen av karatebarnas prestasjoner i går! 32 unger fikk nye grader, og jeg syntes de var så utrolig flinke alle sammen. Når jeg i tillegg vet at det er minst ti like flinke unger som av ulike grunner ikke fikk med seg graderinga denne gangen, er det godt å være karatetrener i klubben.

Gradering skal jo ikke være det viktigste for ungene. Det viktigste skal jo være at det er artig å trene, lære nye teknikker, finslipe de man har lært, gå kata, gå kamp, gå på stevner og alt det vi vanligvis gjør. Likevel skjønner jeg jo at gradering er noe de aller fleste gleder og grugleder seg til. Tenk å få ny grad og kanskje nytt belte!

Det var nok noen som var preget av stundens alvor i går. De oppførte seg eksemplarisk, viste god disiplin og god holdning - og det er jo nesten det viktigste for oss som holder ei gradering for barna.

Jeg gleder meg til neste semester, og jeg håper at planene for å gjøre treningene (enda) morsommere kan realiseres.

Selvtillit og selvbilde

For vel ei uke siden gikk det et lys opp for meg, og jeg ble pinlig berørt over det faktum at det nærmest skulle gå 43 år av livet mitt før jeg hadde tenkt på ulikheten i begrepene selvtillit og selvbilde. Det var meningen å skrive om dette allerede da, men vantroen over egen manglende hjernekapasitet på feltet ga meg rett og slett et støkk. Så kom yogatreneren min inn på emnet under gårsdagens økt, og nå kan jeg jo ikke la være.

Selvtillit er altså troen på at du skal klare å nå et mål, mens selvbildet er synet ditt på deg selv (her: i prosessen for å nå et mål). Jeg tenkte meg alltid at selvbildet fulgte med de målene en satt seg, og jo flere måloppnåelser, jo bedre selvbilde. Og/eller: Jo bedre forberedt for å nå målet, jo bedre selvbilde har man. Det er kanskje sant også, men bare i den grad man føler seg godt forberedt. Det er jo også mulig å være godt forberedt, og det er mulig å nå et mål - men likevel ha et elendig selvbilde.

Jeg er selv en verdensmester i å ha dårlig selvbilde til tross for å ha nådd store, såkalt hårete, mål. Selvtilliten har vært der (jeg omtaler jo tross alt meg selv som verdensmester!). Jeg har klart å gjennomføre, men jeg har alltid klart å ødelegge gleden over å ha nådd målet i ettertid: Hver gang jeg har vunnet en konkurranse - alt fra klubbmesterskap i kamp til NM i kata - har jeg gått ut fra at jeg har vunnet fordi motstanderne var dårlig forberedt. Ikke fordi jeg har vært god. Når jeg har nådd mine graderingsrettede mål, klarte jeg også å bortforklare det. Jeg ble aldri god nok, og i ettertid mener jeg fremdeles at jeg ikke var god nok - og nå er jeg langt fra god, og alldeles ikke nok.

Hva nå da? Nå har altså dette gått opp for meg. Jeg forstår ved hjelp av noen skarve definisjoner ei problemstilling jeg har slitt med gjennom hele mitt idrettsliv: Det er jo ikke noe i veien med ambisjonene, heller ikke med selvtilliten, men dette skarve selvbildet... Ja, det er der hunden ligger begravet. Det er jo noe seint å oppdage slikt i en alder av nærmere 43 år. Likevel - det er jo ikke for seint. Nå må veien gås opp, og jeg må være fornøyd så lenge jeg er på veien. Jeg er der jeg er, jeg er der jeg må være i dag.

Så lenge der jeg må være ikke er i sofaen med potetgullet og brusen. Det hjelper ingens selvbilder. Mottoet er: Vær fornøyd med at du klarte, i dag også. I kveld klarte jeg å ta det med ro. Jeg klarte å ikke dra på jobb. Jeg klarte å skrive dette blogginnlegget. Jeg stryker egoet imaginært langsomt og kjærlig over nakken, mens jeg sier: Så lenge du ikke er dødssyk, er denne tilstanden noe som går over. Alt som går over, gjør at du kan bli bra igjen. Og da, da er du tilbake på veien. I mellomtiden skal vi holde den smale sti. Selvbildet og jeg.

Nå har jeg i alle fall et navn på det jeg skal jobbe mer med!

Hjernen - vår undervurderte kraft - også i treningsøyemed.
(foto: Om jeg hadde visst...)

20 000 klikk!

Tusen takk til alle som har vært innom bloggen min. I går passerte bloggen 20 000 treff. Det er med stor ydmykhet jeg registrerer at min treningsinnsats og mine tanker rundt trening imøteses med interesse.

Jeg har hørt at flere har latt seg inspirere, og det er utrolig godt å vite. Mitt ønske er at dere får lyst å komme opp fra godstolen: Tren kondisjon, styrke og fleksibilitet på deres eget nivå. Hvert minutt dere trener er en gave til dere selv.

Selv om jeg for tida er skadet, kommer jeg til å fortsette blogginga. Om dere skulle være interessert i tanker jeg gjør meg utenom trening, er dere selvsagt hjertelig velkommen til å lese min blogg om stort og smått "Fra sittestilling": http://frasittestilling.blogspot.no/

Igjen: Tusen takk alle sammen!