Det holder ikke helt til mål...



Shihan Budtz (alle foto: Leif Erling Svendsen, TKK)

Ei interessant, givende, spennende karatehelg er over. Det har vært en intens opplevelse med en god blanding trening og teori - i tillegg til at man må bruke både hjerneceller og muskler når det trenes.

Når jeg da kommer hjem, kjenner jeg at både kropp og sjel trenger hvile. Slik blir det jo ikke når familien venter ivrig på en. Det er da hodepinen melder seg for min del, og smertestillende må inntas. Trolig har det noe med alder og form også å gjøre. Jeg kjenner i hvert fall i hver kubikkcentimeter av kroppen at det har blitt pøst på med mye av det gode.

Det holder altså ikke helt til mål, men for ei flott helg det har vært! Takk til Shihan Budtz og Sensei Budtz for at de tok turen nordover nok en gang. Vi håper alle at det ikke går lenge før neste gang vi ses.

Her kommer etterhvert et mer fyldig referat fra helga: http://www.tromso-karateklubb.net/

Hjemmesida til Den danske karateorganisasjon: http://www.dko-karate.dk/

"The Noble Art of Self-Defence"

Boksing, eller "the Noble Art of Self-Defence", som min avdøde far kalte sporten. Jeg husker jo å ha sett på boksefilmer, filmer av syttitallets helter på bånd. Før nettets inntog selvsagt. Før Tysons skandaløse biting av Evander Holyfields øre.

Jeg tviler vel på at min far ville ansett dagens avarter av boksing - muay thai, MMA og annet som noe nobelt. Langt mindre ville han vel likt gatens slosskamper, street fighting, håper jeg.

Denne helga går med på å tenke selvforsvar for å ha en sjanse til å hamle opp med gatens slosskjempere - basert på boksing, grabbling, MMA-baserte teknikker, alt med kyokushinkai karate i grunnen. Det er spennende å trene på, og det er skremmende å tenke på. All boksetreninga fikk meg til å gå i barndommen, mens det å gå i kroppen på partneren fikk meg til å forstå  hvorfor jeg endte opp med karate. Selvforsvar må vi jo likevel øve inn, og håpe at vi aldri blir nødt til å bruke. Fem timer i aktivitet denne lørdagen trygger bare et aldri så lite innblikk. Etter å ha sett på to minutter på gateslåssing på nettet, er jeg overbevist om at det var vel anvendte timer. Likevel - må jeg aldri få bruk for å benytte meg av dette mot noen!

Da boksing i ringen mistet sin nobilitet. Mike Tyson biter av Evander Holyfields øre i 1997.
Holyfield vant kampen, men ville han ha vunnet på gata?

Gjensyn med gamle helter

I dag var dagen jeg hadde grugledet meg til: Shihan Budtz og sønnen hans, som er sensei, skulle komme til Tromsø igjen. De var her nesten hvert år sist jeg var aktiv for rundt elleve år siden, og nå var det endelig dags for et koselig gjensyn.

Så hvorfor grugledet jeg meg da? Jo, her var det gode instruktører fra toppen av min karateperiode, i perioden fra jeg hadde gult belte frem til jeg graderte meg til 2. dan som skulle komme. På den tiden var jeg dedikert kun til kyokushinkai, tynn som en stilk - og noe mer lovende enn nå til dags. Jeg føler meg temmelig gammel!

Selvsagt ble det et godt møte. Det var så fint å se dem igjen begge to. Jeg ser frem til resten av treningshelga, og håper at det ikke blir like lenge til neste gang!

I Shihan Budtz dojo i 2000 (foto: Tromsø karateklubb)

Shihan Budtz anno 2001.

Tromsdalen trill rundt

Jeg  har jogget lite etter 22. september 2012. Derav fulgte også en aversjon mot å stille med startnummer på brystet. Men det var før kriblinga begynte!

Det kribler så utrolig! Jeg har så lyst å stille i løp! Med kondis verre enn en middels nikotinslave og gjennomgående redsel for overtråkk, trekkes jeg mot å stille i det ene etter det andre...

Nytt av året er stafetter: Tromsdalen rundt stod for dør. Flere fra løpenettverket Northern Runners pådro seg skader i iveren etter å forsere nye muligheter under fjorårssesongen. Det skal derimot mer til enn gamle, ikke helt helete skader, for å stoppe løpeønsket og -gleden. Den ene dro den andre i gang. Slik er det vel med velfungerende nettverk?

Det hele endte med at vi stilte lag: Northern Runners - Reservedeler søkes. Ambisjonen var å være med, og å fullføre. Det gjorde ingenting å bli sist, men vi håpte selvsagt på at ikke alle funksjonærene hadde pakket sammen før vi kom i mål.

Vi klarte det, og vi var jammen ikke så langt bak nest siste lag! Og det var kjempeartig!

Det følger et aldri så lite ps med til denne historien. Vi ble faktisk trukket ut til å få en premie - JIPPI! Det har ikke skjedd meg før. Hva var så premien? Startkontigent til et 8km langt terrengløp... Da er det bare å spisse formen fram mot 7. juni, eller hva sier beinhinnebetennelsen (fornuften spør jeg ikke engang!)

Reservedeler søkes med ekstrareserve - før Tromsdalen rundt 2013
(foto: Northern Runners)

Travelhetens pris

Jeg har mange jern i ilden. For mange. Lyset brenner ikke kun i begge ender, men til tider smelter det flere steder i midtpartiet også.

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Det er ikke fordi jeg ikke har trent, fordi jeg ikke har hatt lyst eller fordi jeg ikke har hatt ideer til blogginnlegg. Jeg har bare vært sett meg nødt til å omprioritere. Fysisk og psykisk har kroppen min higet etter stillhet, ro og søvn.

Travelhetens pris måtte betales. Jobb, ungenes aktiviteter, og alt et hverdagsliv kan by på. Hvordan får egentlig ledere tid til å trene seg opp til maratonløp, birkebeinere og alt mulig annet når de jobber så mye? Jeg, en skarve rådgiver, sliter i hvert fall med å få mengdetreningen til å fungere. Mitt hode sier: "Gud, det vil ta et par timer pluss alt som må ordnes før og etter. Det er jo all fritid og en del av sovetida mi!"

Jeg har betalt. Nå har jeg betalt nok. Nå begynner treningsgleden å ta meg igjen. Lyset har kommet tilbake. Både bokstavelig og mentalt. Blir du med på ferden?

Joggetur i vinterlandet - påsken 2013