Barbeint i Tromsø i april!

Asfalt under føttene. Uten sko, sokker eller annet fottøy. Barbeint, altså... På sett og vis tenker jeg at det hadde vært bedre med isbading. I alle fall i april. Personlig har jeg strukket meg til badstu og påfølgende snøbading i Karelen sånn omtrent med 18-20 minusgrader, men det er en digresjon... Her er det snakk om å jogge på asfalt. Relativt kald asfalt. Gjennom partier med snø og is. Framfor alt gjennom partier med sølepytter, gjerne med ei tynn hinne med is på toppen.

Det var ikke meg, men jeg så sporene. Jeg var den som ble imponert, som kom løpende etter at denne kvinnen hadde tatt sin tur. Ja, for det var en kvinne. Sporene av barbeinte føtter var omtrent på min egen størrelse, skrittlengden var omtrent som min egen. Hun hadde løpt lenger enn de to minuttene jeg trolig hadde holdt ut barbeint. Jeg fulgte sporene hennes omtrent fra Fløyahallen til øvre Håpet. Et par-tre kilometer må hun ha løpt, i hvert fall...

Jeg ble imponert, og fryktelig misunnelig. Tenk at det er så freske kvinner ute og løper! Jeg for min del trippet avgårde i syv kilometer. Trippet, må sies, da jeg jogga uten pigger på særdeles variert underlag - ei stund akkurat slik denne barfotdamen hadde gjort. Mens jeg prøvde å unngå de verste dammene og den verste isen, så det ut til at hun hadde vært mye mer rett frem i sin løpestil. Respekt!

Nok ro nå!

Jeg har hatt tre treningsfrie dager! Kroppen har vært tvers igjennom sliten og ånden har vært veldig trøtt. Samvittigheten, den dårlige, har selvsagt vært til stede. Nærmest som en av disse hvite englene som kan sitte på ens skulder og si at man burde gjøre ditt eller datt. Både kropp og tanke har ignorert denne samvittighetsengelen fullstendig.

I dag hadde jeg tenkt å stille på klubbmesterskapet til Northern Runners. Baktanken var at noen må bli sist der også, men logistikken ville ikke gå opp. Det var ikke vanskelig å sette familien først heller. Jeg hadde jo syntes det ville vært veldig flaut om jeg hadde fått ei kjempedårlig tid på de stakkars 1500m.

Nok om det; jeg tok meg en rolig syvkilometer i stedet i tillegg til ei lenge etterlengta økt med kettlebells. Av ulike grunner har kettlebells'ene fått ligge uhorvelig lenge stille. Det har egentlig ikke manglet på motivasjonen, men av og til må andre ting gå foran. Nå har det endret seg til det bedre, heldigvis. En siste liten dytt fikk jeg da en av våre venner fortalte at han har gått til innkjøp av kettlebells. Nå har han trent et par uker, og gått ned fire kilo! Det er jo bare supert å ha vært til litt inspirasjon, og da må man jo bare skjerpe seg selv også (selvom det her er samboeren som egentlig har vært inspirasjonskilden).

Slitsomt med KB etter joggeturen, gitt!

Er det her muskelen skal være? Blir den sterkere da?

Den kollektive ånd

I går var det kyokushintrening på programmet. Jeg overrasket meg selv med å være veldig lite lysten på å dra avgårde. Det var overraskende fordi jeg alltid har det morsomt på tirsdagstreningene. Vi har en flink instruktør, og jeg tar meg helt ut. Nesten uten å merke det (før helt mot slutten). Dørstokkmila var heller ikke-eksisterende.

Jeg hadde kanskje rett og slett dårlig samvittighet for bare å stikke avgårde. Det er sykt barn på hjemmebane, og påskebesøk som skulle avgårde tidlig i dag. I tillegg var det mye som kunne vært gjort både i betalt jobb og i husmorrollen. Mange faktorer altså, men jeg ble rett og slett jaget avgårde av familien. Igjen. Også det syke barnet fant ingen god unskyldning at jeg skulle holde meg hjemme.

På tross av støtte fra familien, satt jeg i bilen til trening og lurte på hvorfor i all verden jeg ikke kunne holde meg til frie treningstider og treningsmåter. Motivasjonen for å forholde seg til faste tider og andre mennesker var ikke på topp.

Vel fremme forstod jeg det som fornuften hele tiden hadde forsøkt å fortelle meg: Karate er inspirerende, givende og spennende, men det er noe jeg helst vil bedrive sammen med andre. Som mye annet, er det noe som man gjør alene, men sammen. Det blir nærmest bedre jo flere man er i dojoen (lokalet). Den kollektive ånd opphøyer treninga til det bedre.

Foto: Sven Jonsson (Tromsø karateklubb)

Milepæl med samboeren

Uttallige ganger har jeg sett dem løpe avgårde side om side, kjærester, samboere, gifte eller bare venner. Hva vet jeg? Jeg har i alle fall tenkt at jeg aldri kunne tort det. Treige meg, som har mer enn nok med å holde farta til de andre enn si snakke mens jeg holder på. Det holder lenge å bite tennene sammen, sammen med andre enn å skulle blamere seg sammen med en god venn/kjæreste/samboer/mann... Han ville nok bare bli utålmodig, og det gidder jeg ikke.

Nåja, den slags indre skader henger nok sammen med skigåing med eldre søsken og pappa når jeg var liten, og kanskje også en haug av langbeinte venner når jeg ble litt eldre. I alle fall var tiden for å forsere denne hindringen dagen i dag. Det var til og med jeg som hadde bestemt meg: Jeg har aldri jogget med kjæresten før, og kjæresten har ikke jogget ei mil på evigheter. I dag hadde vi barnevakt - altså var det bare å gripe tiden. Vi bestemte oss for en rolig miljogg, litt under den berømte terskelen.

For min egen del var nok joggen litt mye i det svarte hullet, men jeg hadde det formidabelt likevel. Tenk å få jogge med kjæresten sin! Uten å føle seg det minste ille! Veldig greit med disse menn som ikke er nødt til å knuse all motstand og bevise at de er raskest, sterkest, osv. - og i tillegg bli irritert dersom partneren ikke takler konkurransen (som i utgangspunktet kanskje ikke var ment å skulle være en konkurranse). De fleste menn vil forhåpentligvis synes jeg er fryktelig fordomsfull og urettferdig nå. Det håper jeg faktisk dere synes, og jeg håper dere vil benytte anledningen til å bevise at jeg tar feil ovenfor deres egen treningspartner. Trening er også sosialt, artig og en flott mulighet til å dyrke felles interesser.

Og som en liten digresjon: Ja, vi jogga ei mil. Ja, det ble ny årsbeste for oss begge. Nei, det ble ikke under timen. Det var heller ikke meninga. Vi nådde målet for dagen!

Ei ny dørstokkmil - og dørstokkjogg

Noen har skrudd på snøbryteren og glemt å skru igjen krana etter seg. Jeg måkka snø i to og en halv time i går, men det ville ingen ende ta. Samboeren var ute og svingte skufla i fire timer i dag. Hurra for at det er påske slik at vi har tid til å ta oss av massene som kommer. Og, nei, vi har ikke snøfreser. Den gikk gaiken i mars. Alternativ trening.

I dag ble det bare innesysler på meg, mens samboeren altså hadde sin fulle hyre med snømåking ute. Bare innesysler med sykt barn. Vi lengtet begge ut.

Altså var det duket for en tur ut for meg etter at lammelårsmiddagen og sjokoladekakedesserten var vel fortært. Det satt langt inne det! Etter tre-kvart år med joggeturer enten fredager eller lørdager, og gjerne trening begge dager, hadde jeg saktens sett frem til en påske der jeg selv kunne velge å jogge/trene når det passet meg best. Det hadde passet bedre å komme seg ut tidligere på dagen i dag, men det var selvsagt vanskelig.

Plutselig kom surleppa frem, trangen til å sitte i sofaen og konversere med min kjære samboer var altoverskyggende, til og med ønsket om å legge minsten kom foran lysten på å komme seg ut. Samboeren sparket meg nærmest ut døra til slutt.

Vel ute, sa jeg til meg selv at jeg skulle klare ti minutter i hvert fall. Dersom alt da var like ille, skulle jeg bare snu. Det må innrømmes at det var ille... Det snødde horisontalt. Jeg måtte jogge medvinds for ikke å snu. I de husene der folk var hjemme, kunne jeg se at de koste seg inne med påskekrim på tv-en, marsipan i skålene og vin i glassene (innbiller jeg meg i hvert fall). Utenfor var jeg, joggende med piggsko på føttene på dårlig brøytete fortau, og med dobbelt ullag innenfor løpejakke og bukse. Tjukk skyggelue og tjukke hansker. Hva i huleste holder jeg på med?

Enda mer skulle jeg undre meg på vei hjem igjen. Vinden og snøen stod imot meg. Jeg klarte nesten ikke å jogge den siste kilometeren. Hvorfor i all verden kunne jeg ikke tatt ei alternativ trening i dag? Kettlebells, kata, laaaang uttøying... Hva som helst?

Jeg var ute i nærmere en time. Når jeg kom hjem, var jeg ufattelig sliten både i kropp og i sinn. Jeg føler meg ikke akkurat født til å løpe. Om jeg er det, har talentet dødt hen i løpet av de årene jeg ikke har løpt. Jeg kan nå likevel bedre enn i kveld, og siden økta før var såpass positiv, må jeg bare se til å glemme denne så raskt som mulig. Den beste måten å gjøre det på, er å hoppe lett over dørstokkmila ved neste korsvei. Jeg gleder meg allerede!

Vårgløtt i Tromsø!

Endelig kom dagen da jeg skulle få prøve ut joggeskoene uten pigger her i Tromsø! Alle værmeldinger (ja, jeg sjekket alle sammen) tilsa at det skulle begynne å snø tidlig på kvelden. Det var derfor litt om å gjøre å karre seg avgårde etter jobb og middag...

Når jeg til slutt kom meg i klærne, hadde det begynt å skye over. Heldigvis var det lyst og fint likevel. Vinden var derimot fullt ut til stede. Isende motvind gjorde sitt til at de første tyve minuttene var utrolig kalde til tross for to lag ull, løpejakke og refleksvest. Kaldest var det på føttene. I tillegg hadde man da begynnerproblemer: Skolissene ville bare løsne, ørepluggene ville ikke sitte i og hanskene var langt fra varme nok. Grunnen til å komme seg videre ble dermed den fantastiske følelsen av noen utrolig gode og lette sko. Det var ikke helt slik at jeg fløy avgårde. Det var vitterligen motvind...

Jeg hadde akkurat snudd da vinden løyet litt og snøen kom. Ikke helt horisontalt, men man kan ikke akkurat si at den dalte heller. Da var det bare å skru opp tempoet og komme seg hjemover. Til slutt ble det syv kilometer, og en finfin tur. For en god start på apriltreningene!

Disse skoene passer for meg! De er uten demping. Jeg legger forøvrig merke til at jeg aldri lander på hælen med disse skoene. Det er naturlig for meg å lande på mellom/forfot. I fjor jogget jeg på meg slitasjeskader med de oppbygde skoene. De merker jeg ikke noe til nå. Jeg krysser fingrene og håper på at andre skader ikke oppstår, og jogger videre...

Kontrastenes mars

Det er kanskje litt seint å oppsummere mars måned nå, sånn godt uti april. Likevel føler jeg for å bli ferdig med måneden, og da er det kanskje like greit å skrive noen ord om den.

For min del ble mars en måned med luftveisinfeksjoner som ikke ville gi seg helt, blandet med en god del utålmodighet i så måte og noen gode treninger innimellom. I vinterferien, som jo er i begynnelsen av mars her nordpå, fikk vi nyte litt vår i Oslo. I tillegg til en joggetur, ble det også kettlebellstrening på Oslo kettlebell gym. Vi vil tilbake dit ved neste korsvei!

Jeg har også fått noen gode intervalltreninger og joggeturer, men i så måte har luftveisinfeksjonene spilt meg ut på sidelinja. Det liker jeg dårlig. Det stresser meg å ikke få trent godt, og det er noe jeg tar med meg i hverdagen også. Dårlig/lite trening, mindre effektiv på jobb og mer kortlunta mamma. Sånn er det bare!

Uansett: Nå kommer lyset. Nå kommer overskuddet. Jeg gleder meg til den lyse årstida!

Første test av nye sko i Oslo.

Oslo Kettlebell Gym. Herlig!

 

Bakkeintervall med Northern Runners (foto: Thomas K. Føre, Northern Runners)

Bakkeintervall med Northern Runners (foto: Stian Saur, Northern Runners)

Ut på (jogge)tur, aldri sur!

Misfornøyd med forkjølelse! Da er det bare å sette seg ned med ei spennende bok eller to...



I gang med karatetrening igjen!!