Inspirasjon og glede

Januar! I år har måneden vært så utrolig mye lettere enn tidligere. Jeg sier ikke at den er lett, men mye lettere enn de siste årene som har vært preget av diverse febersykdommer, tungsinn tilnærmet mørketidsdepresjon og annet fælt. Januar har tradisjonelt vært måneden der to måneders mørketid har tatt innersvingen på meg.

Selvsagt merkes det i år også. Jeg er ikke i form, har hatt vanskelig for å trene, må legge meg tidligere og alt det der. Likevel ser jeg at livet er i ferd med å bedre seg dramatisk, og jeg tror at det meste av dette kan tilskrives trening. Kanskje ikke alltid treningsglede, men trening.

Etter Mørketidsløpet har jeg gått litt i dvale. Jobbet mye, trent veldig lite, men meditert og sovet mer enn vanlig. Jeg har følt meg kokt i hodet etter en lang dag på jobb, men har ikke gått i kjelleren og fått feber eller blitt ordentlig syk. Ikke ennå i hvert fall.

Bare denne forbedringen har gitt meg inspirasjon. I tillegg er det inspirerende å lese om andre som har hatt veldig positive opplevelser og fått bedret sin livskvalitet radikalt etter å ha startet et nytt liv med svette og slitsomme treningsøkter. I bloggen "Winning the battle within" http://www.motherfitness.com/winning-the-battle-within/ forteller Kellie Davis om sin lange vei mot bedre livskvalitet, og forsøker å inspirere kvinner til å ta bedre vare på seg selv. Fred Arthur Asdal har på sin side skrevet bok om veien fra sofagris til ironman http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7951168. Det handler om å klare dørstokkmila. Ikke bare den første gangen, men mange ganger. Det handler også om å ikke hoppe for høyt over dørstokkmila slik at skadene tar over for gleden.

Jeg overvant årsskiftet med Mørketidsmila. I ettertid har jeg kun hatt rolige treninger, men er tilbake på kettlebells- og karatetrening. Jippi! Jeg leter også etter nye mål nå. Et av dem blir Adidasmila under Midnight Sun Marathon. I mellomtida skal jeg nå minst ett mål til... Jeg må bare mote meg opp litt til!

Sola er snart tilbake her i Tromsø nå. Også den til inspirasjon og glede! Husk å ta vare på lykkefølelsen etter hver gang du har trent!



Spenn beltet, tren videre!



Å sove seg opp?

Det er jo temmelig pinlig å si det, men det er vel best å være ærlig: Jeg har ikke klart å trene ordentlig en eneste gang siden lørdagens Mørketidsløp!

Jeg hadde gledet meg til å trene med litt diverse i stedet for "bare" jogging etter å ha terset meg gjennom på lørdagen. Kettlebellstreninger, karate og spinning stod på programmet, og ikke skulle jeg la det gå lang tid før de fine, nye joggeskoene ble tatt frem igjen heller.

Den gang ei. Jeg sliter. Greit nok at det er en del timer å ta igjen på jobb, og at det er mer enn nok å gjøre der. Greit nok at man må yte sin skjerv på hjemmefronten også, men det er da som forventet. Likevel - jeg er trøtt som en dupp, og har vært nødt til å legge meg tidlig hver kveld.

Det kjennes ut som om hjernen er utslitt, mens kroppen har restituert seg for ei god stund siden. Det kjennes ikke ut som dørstokkmila. Jeg har lyst å trene, men hjernen nekter å forholde seg til slike lyster.

Hva er dette? Må jeg sove meg opp, eller rett og slett sparke meg selv bak?

Mørketidsløpet - vinnende taper

Sist jeg bevegde meg over 10 kilometer, gikk jeg. 31. oktober var det. Sist jeg jogget 10 kilometer var 25. august. Da ble tiden 01:05:54. Etter det har det bare gått nedover.

I dag klarte jeg det igjen! Jeg nådde målsetningen min om å fullføre. Av ulike grunner var det supertøft ute i løypa, men jeg velger å legge hovedvekta på at jeg rett og slett ikke har trent meg godt nok opp. Når du ikke har noe å gå på i forkant, blir det slitsomt å prestere.

For et år siden hadde jeg aldri klart å gjennomføre ei mil. Jeg hadde knapt klart å gå den. Siden jeg har hatt mine vansker i høst, der fremgangen ikke har vært like stor som i sommer, sier jeg meg fornøyd med å ha gjennomført. Det var det realistiske målet.

Jeg tror til og med jeg klarte å nå det andre målet mitt: Å komme under 1:20, men det er jeg jammen ikke sikker på før jeg får offisiell tid.

Jeg tror jeg kom sist, men jeg vant - jeg fullførte!

Neste løp blir Adidas mila under Midnight Sun Marathon. Kan jeg, kan du. Tar du utfordringen?

(Bilder kommer vel etterhvert...).

Før debuten

Det er mye som skal gjøres før debuten i et løp. De siste dagene har bestått av å gruglede seg på sosiale media, bli tatt bilder av i lokalavisa, hente den fine refleksvesten til Northern Runners og ignorere de ville sommerfuglene, som nå begynner å utvikle seg til drager. De sistnevnte holder til i magen min. Dette i tillegg til de vanlige, hverdagslige gjøremålene selvsagt. Jeg spinner rundt min egen akse og glemmer det meste. Jeg tror og håper jeg har fått hvilt bort de verste infeksjonene. De forventes tilbake i fullt angrep dersom kulda holder seg, men det er etter løpet.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha klart å gjøre dette på en mer stillferdig måte, men da er jeg helt sikker på at det aldri hadde blitt noe løp. Nå har jeg laget meg sosiale forpliktelser så det holder: Northern Runners skal bli det største laget (hold ut hele distansen Northern Runners!), jeg skal jogge gjennom løypa sammen med noen (tenk at det er jeg som sier det - frøkena som bare vil jogge alene!), jeg har fått flere til å bli med på løpet, og jeg har jammen fått beskjed om at jeg er til inspirasjon gjennom denne utleverende bloggen! Så bra! Nå må jeg bare ikke bli syk sånn at jeg kan stille - og gjennomføre. Om ikke med glans, så skal jeg gjøre mitt beste. Alt annet vil være en veldig nedtur.

Alle foto: Thomas K. Føre, Northern Runners

Tusen takk til alle dere som har gitt meg positive tilbakemeldinger og heier meg frem. Om dere hæres å stå ute og se på oss i morgen, må dere sikkert vente ei stund på meg. Jogg gjerne litt sammen med meg. Jeg kommer til å slite!

Thomas K. Føre fra Northern Runners har tatt alle bildene i dette blogginnlegget. Northern Runners er et veldig bra konsept. Si fra om dere trenger et spark bak til å starte opp et nytt og bedre liv. Dette er gruppa som vil framløpe deg!

Northug og jeg

Det er særdeles få områder her i livet der jeg kan sammenligne meg med skiesset Petter Northug. Trolig er det kun ett område: Vi bør begge tie helt stille når en journalist nærmer seg med blokka. Det er utrolig hvor ubetenksom og sleivete man kan bli i samtale med disse menneskene bevæpnet med skriveblokk eller mikrofon eller hva det måtte være.

Jeg husker godt mitt første intervju som ble slått opp omtrent som en kontaktannonse i lokalavisa. Skrekk og gru. Bakgrunnen? Jeg hadde blitt adm.leder i karateklubben. Den første kvinnelige sådanne.

Jeg har siden stilt opp på mangt og mye, men det meste har jeg lyst å glemme snarest mulig. Kanskje jeg burde skjermes mot media i resten av mi levetid?

I dag er det likevel på'an igjen. Heldigvis er jeg ikke alene denne gangen.Over halvparten av deltakerne på Mørketidsløpet er kvinner. Da skulle så mange som mulig stille til bildetaking og kanskje kommentarer. Hvorfor stiller jeg? Jo, jeg ble selvsagt utfordret av folk jeg har utfordret til å stille på lørdag. Jeg kan jo ikke si nei da, selv om jeg slett ikke har tid eller har lyst til å glemme flere medieoppslag.

Jeg ankommer stresset i siste liten, og oppdager at det er utrolig få damer der. Heldigvis skal vi slippe å si noe. Bilder kan man vel stille på, men er jeg nødt å skravle så mye likevel?

Jaja, Petter, det er ikke dette vi er født til å gjøre!

Foto: Thomas Føre, Northern Runners

Nye sko, nye muligheter?

Joggeskoene mine er fem måneder gamle, og brukt opp. Eller kanskje var det bare årstidene som endret seg? Jeg har vært på utkikk etter sko en liten måned da de oppbrukte fikk frem slitasjen under høyre fotbue og fremmet en stadig blåere stortånegl på venstrefoten. Jeg så ikke frem til å skulle ha dem på under en joggetur på ei mil.

Jeg har forklart føttene mine og prøvd sko på veldig mange av byens sportsbutikker utenfor selve sentrum, men jeg har ikke klart å bestemme meg for et par som kunne testes en gang. Muligens var grunnen at det hadde kommet meg for øret at byens løpeskoorakel befinner seg på Intersport i sentrum av Tromsø by, og heter Ivar Rønne.

I dag tok jeg bilen med på jobb, lot lunsj være lunsj og tok turen til Orakelet. Han skuffet ikke. Aldri har jeg brukt så lang tid på å kjøpe sko. Aldri har jeg sjanset så mye på at både han og jeg - og ikke minst fotfølelsen - hadde rett. Aldri har jeg følt meg riktig så ivaretatt. Nybegynner, bitt av ønsket om å løpe. Riktig mann, ja!

Jeg dro derfra med to par sko. Like forelsket i dem begge. Et par med pigger, et par uten. De kjentes fantastiske ut på, begge parene.

Ettermiddagen falt ikke like godt ut som ønsket, men ungene sovnet i hvert fall tidlig, og da var det på tide med en testtur. Nei, Ivar, jeg tok det ikke rolig. Jeg kan da ikke gå heller...?! Jeg jogget det jeg var god for, jeg. Akkurat nå. Ingen plager, ingen vondter. Herlig!

Jeg må vel også si at nye sko ikke gjorde noen mirakler med formen eller tiden. Jeg blir glad om jeg klarer å fullføre. Jeg blir enda mer glad om jeg klarer å fullføre på 1:20 eller bedre. Noe bedre er forøvrig komplett urealistisk.

Grugleder meg til å kjenne på beina i morgen. Da er det på tide med den siste testen før lørdagens fest/mareritt.

Nyttårsforsetter?

Er det noen som har laget seg nyttårsforsetter? Begynne å trene, gå ned i vekt, slutte å røyke/snuse, drikke mindre, eller noe annet ved livsførselen som ikke er bra for samvittigheten?

Jeg har ingen tro på nyttårsforsetter. Jeg har bare bestemt meg for å fortsette med å gjøre det jeg trives med. Trene, være sosial, meditere, kose meg... Slanking er kun en tenkt bieffekt av trening i mitt prosjekt. Jeg skal innrømme at kiloene ikke akkurat har sluppet taket velvillig, men faktisk bryr jeg meg ikke så mye om det. Å kjenne at formen blir bedre, at humøret er betydelig lettere og at overskuddet er betydelig økt, gjør at jeg kjenner meg mye bedre - plusskilo eller ei!

Jogging er ikke en favorittaktivitet, men når fremskrittet kommer, er jeg bitt av basillen. Lørdag 7. januar skal jeg prøve å nå et mål - å være med i mitt første gateløp og å fullføre det.

Jeg ønsker alle i Tromsø karateklubb, Northern Runners, her på hjemmebane og ikke minst dere som leser bloggen min et riktig GODT nytt år. Jeg håper dere ikke lager dere nyttårsforsetter, men bare bestemmer dere for å gjøre noe med akkurat det DU er misfornøyd med. Fremfor alt håper jeg DU begynner å trene. Da er det mye lettere å gjøre noe med eventuelt annet du er misfornøyd med i livet ditt.Tro meg. Det hjelper!

Ninja-jogger. Iskaldt og litt hat, men utrolig godt etterpå!