Utholdenhet er en dyd...

Ja, utholdenhet er en dyd på så mange områder, også innenfor jogging. Jeg vet ikke om det er bra eller ei, men jeg har begynt på et regime med å prøve jogging i ett over lengre tid - i underkant av en time til nå. Farta skal variere, men hittil har jeg tatt det temmelig rolig.

Poenget er at jeg har sprukket så totalt på milløpene jeg har vært med på i år. Jeg har vært nødt til å gå kortere distanser, og det har ikke vært noe jeg har følt meg komfortabel med.

Det er ikke alltid like enkelt å tenke på at man skal være ute i vel en time og holde på med fysisk aktivitet. I går var jeg trøtt som en dupp, og hadde mest lyst til å legge meg. Sannsynligvis er det ikke kun dårlig søvn, men også allergi/allergimedisin som spiller inn. Dermed måtte samboeren til med inspirerende tilsnakk. Vel vitende om at værmeldinga for de kommende dagene ikke var de beste, halte jeg meg opp fra godstolen og kom meg ut.

Klokka hadde passert elleve på kvelden. Likevel var temperaturen fantastisk og lysløypa likeså. Årets første sommerdag her nord - temperaturmessig. De første tredve minuttene jogget jeg rolig avgårde. Deretter slo jeg om takta som best jeg kunne, og jogget tjue minutter i et betydelig raskere tempo. Det var da ingenting stemte lenger. Kilometertidene gikk betydelig opp på endomondoen. Jeg kom hjem, og var veldig skuffet. Etter ei rask gjennomregning i dag, er jeg betydelig mer fornøyd med gårsdagen. De to siste kilometrene i endomondoens data, representerer omtrent fire kilometer i det virkelige terreng. Ikke skjønner jeg hvorfor, men duppeditten hadde sviktet meg. Lettelse!

En lekse er i alle fall lært: Jeg har vanskelig for å være utholdende uten hjelp av pålitelige duppendingser.

Brosmetinden og oppdatering for barfotsko



Havskodda gikk i oppløsning idet vi starta turen.

 Et av ti mål for Fem turer med Turbo og Barnas turlag Troms, er Brosmetinden. Brosmetinden befinner seg mellom Tromvik og Rekvik, litt under en times kjøring fra Tromsø.

Dette er turen du kan ta ungene med på om du ønsker å vise dem utsikt og å lære dem litt forsiktighet i fjellet. Vår gruppe bestod av tre unger og fire voksne. Yngstemann fikk sitte i meisen hele turen. For de to eldste (5 og 8 år) gikk det greit å gå.

Stien gikk fint gjennom barfjellandskapet, ved eggen av fjellet når en kom litt oppover. Utsikta kunne ta pusten fra enhver, og som om ikke det var nok, ville nok de fleste kjenne et visst sug ved å se nedover de bratte stupene.

Stikkeinsekter og svartfluer har begynt å innta plassen i fjellene nå. Kleggen var til tider så innpåsliten som kun den kan være. Den klarte til og med å bite gjennom stoffet på barfotskoene mine!

Barfotsko er et annet stikkord med denne bloggen: Nå har jeg vandret til fire turmål på fem dager med Vibram Five Fingers. De fungerer utmerket. Til tider må jeg passe meg for å ikke hekte fast tærne i vide buksebein, mens andre farer er å kjøre tærne mot steiner i ur. Det er jo ikke mye beskyttelse i denne typen fottøy, men det har hittil vært å foretrekke framfor andre sko kjøpt til formålet: Da vi var ferdige med fjellturen, dro vi til Tromvika for å overnatte i telt. I bilen skifta jeg til vanlige tursko. Når jeg kom fram og skulle gå noen meter ned en sti til bestemmelsesstedet, føltes det nesten som om jeg ikke hadde kontroll over beina i det hele tatt. Nærheten til underlaget var helt forsvunnet.

Så langt har jeg heller ikke hatt vondt i beina av å gå med Vibram Five Fingers, og til alle som har bedt om oppdatering på hvordan det er å gå med dem; jeg vil absolutt anbefale å forsøke. I alle fall på kortere turer. Brosmetinden er intet unntak der.

Til voksne som undres over om Brosmetinden er stedet å ta med ungene: JA! Det er en av de vakreste turene jeg har vært på, men for oss med en viss andel høydeskrekk gir den også uttelling på den skalaen. Pass på ungene deres!!

Familie på tur

I to samfulle måneder har jeg lengtet etter å gå tur i skog og mark, og ikke minst fjell. Jeg trenger slettes ikke å erobre de høyeste fjelltopper. I stedet nøyer jeg meg med lettere turmål og lavere topper. All den tid man har små barn, er det en seier i seg selv å få dem ut på tur.

Hjelpen finnes nært: Bedriftsidretten arrangerer mye bra, blant annet Ti på topp http://www.gålittlenger.no/tromso/, mens Barnas turlag (Turistforeningen) http://troms.turistforeningen.no/troms/ arrangerer 5 turer med Turbo (og mye annet gøy). Ei bok man skal skrive seg inn i, en kode som kan finnes, en premie å se fram til... Det hjelper, for en inspirasjon!

For oss voksne er det helt herlig å komme seg ut i skog og mark, oppdage nye topper, se igjen de man har vært på tidligere, kjenne humøret stige og trettheten forsvinne. Det er ikke for ingenting at ordtaket finnes - "Ut på tur, aldri sur"!

Årets fjellturer begynte ikke før nå andre helga i juli. Ikke vet jeg helt hvorfor, men sånn ble det denne gangen. Til gjengjeld har vi nå besteget tre (små) topper i løpet av fire dager samt lett etter Turboskilt rundt Prestvannet i Tromsømarka. I morgen står en ny topp for tur. Det gledes!

Hent fram spartaneren i deg!

Noe å strekke seg (meg) etter: http://www.youtube.com/watch?v=Yop0XgwfJ9s&feature=fvwrel

Lyst å bli med? For å trene kettlebells anbefales det at du får instruksjon - i alle fall i begynnelsen!

Styrke og eksplosivitet

Jeg er for treig. Det har jeg alltid ment. Kanskje ikke i hodet, men i kroppen.

Selv om jeg nå har trent meg ganske bra opp styrkemessig, mangler det mye. Særlig gjelder det eksplosivitet, og det er jo det jeg trenger. Både løping og karate vil nok tjene veldig mye på mer styrketrening, og jeg vet altså at jeg har mye å gå på.

I løpet av vårsemesteret har jeg stagnert og til og med hatt tilbakegang i kettlebellstreninga. Nå har jeg bestemt meg for å prioritere mer styrke. Gjennom treninger de siste to ukene har jeg igjen bedret nivået i den forstand at jeg har kommet opp mot gamle høyder.

Den øvelsen jeg gjerne vil mestre kalles "Turkish get up". Jeg strever litt med vonde knær med denne, men jeg skal nok få det til. Jenter, det finnes forbilder - bare se på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=GS7wQEMl7kg&feature=related eller dette: http://www.youtube.com/watch?v=B4Q9mxjhMy8&NR=1&feature=endscreen . Og tøffe gutter... Dere kan jo prøve en annen variant dersom det kjedes på stranda http://www.youtube.com/watch?v=T3gQjVPaqUY&feature=related .

Utprøving av barfotsko

Vibram Five Fingers på fjelltur

Før MSM kjøpte jeg et par Vibram Five Fingers (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/06/vibram-five-fingers.html). Denne uka måtte de bare prøves utendørs.

Tirsdag lusket jeg avgårde til lysløypa for å prøve dem ut. Det ble en rolig tur på vel tre kilometer. Det føltes veldig uvant, og fort gikk det ikke.

I går skulle familien endelig starte Ti på topp-sesongen. Vi gikk på Slaktarhaugen, en kort og overkommelig topp for store og små. Jeg tok på meg barfotskoene igjen. Det var en deilig tur, og skovalget føltes helt rett.

Foreløpig synes jeg at det er en fabelaktig følelse å ha på barfotskoene, og da helst på fjelltur. Jeg er likevel litt bekymret for tida da knærne har begynt å gjøre vondt igjen. Om det er (feil) bruk av barfotsko eller noe annet, vet jeg ikke.

Utsikt til Tromsdalstinden og flyplassen fra Slaktarhaugen.

Dagen etter MSM 2012

Northern Runners klare til Midnight Sun Marathon 2012 (foto: Truls Tiller)

I fjor for et år siden torde jeg å sette meg et mål om å være med på Adidasmila under Midnight Sun Marathon 2012. Før det hadde jeg tenkt å trene meg opp til toppform, og ville helst ikke vise meg sammen med andre løpere før jeg selv kunne si at jeg løp, ikke jogget: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2011/06/jogging-jeg-vil-ogsa-lpe.html (Min definisjon på løping var/er ei max-fart på 5 km på 30 minutter, mila på en time).

Den holdninga varte til jeg ble invitert med i et utrolig flott løpenettverk, Northern Runners, etter dette blogginnlegget: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2011/07/drstokkmila.html#comment-form . Jeg vet ikke helt om de hadde sett for seg at det var den ytterste baktropp som ble invitert inn, men jeg har i alle fall nytt riktig godt av framløpinga derfra for å komme dit jeg er i dag. Jeg tør å stille både på treninger med andre og i løp, selv om jeg vet at jeg risikerer å komme helt sist.

JEG HAR FULLFØRT MITT FØRSTE LØP UNDER MIDNIGHT SUN MARATHON! ADIDASMILA 2012!!!

Det er enda et stykke igjen til mila går unna på timen, men det kan faktisk være det samme. Jeg gleder meg til en gang å kunne juble over å ha greid det, men det viktigste er ikke bare å nå sine egne mål. Det viktigste er å delta, framløpe andre og å inspirere.

I går traff jeg igjen ei jeg har gått på skole sammen med. Hun begynte å jogge etter å ha lest bloggen min, og har trent siden den tid. Nå hadde hun og ei annen vært pådrivere på jobben sin, og til sammen var de 43 utøvere derfra. Hun delte sjenerøst æren for dette med meg og bloggen min. Jeg ble utrolig ydmyk og glad for å høre at den gleden ved trening som jeg og nettverk som Northern Runners prøver å spre, gir ringvirkninger. Stå på der ute, tren og bli gladere! Jeg er utrolig stolt av deg, Kirsti!

Det er en så utrolig stor prestasjon å stille opp og være med. Løpevenner, både de raske og de middelmådige: Gratulerer med innsatsen! Det ble en fest dere bidro til med svette og mot!

Ja, forresten, det ble ny personlig rekord - i alle fall i nettotid: 1:03:23! Enda viktigere for meg personlig: Knærne er ikke vonde i dag heller. Jippi!

Sånn kan det se ut å nå et mål. (Foto: Erik Boye, Northern Runners)