På'an igjen!

Clean and press - tilvenning til 10kg

Jeg har ikke hørt noe om resultat fra gradering til tredje dan, og går derfor ut fra at jeg ikke lyktes.

Treningsmessig har jeg tatt meg en god pause etter graderinga. Knærne mine har ikke vært gode, og det er vel slitasjegikt på de gamle leddene. I tillegg har det vært ferie, og familien har stått i fokus. Påkrevd og deilig! Nå er vi derimot hjemme igjen, og treningsiveren kommer sigende. I løpet av tre dager har jeg fått meg et par styrkeøkter av ulik karakter og noen hundre meter svømming i havet i dag.

Det er godt å komme igang igjen. Nye mål står for døra, og hvem vet, kanskje blir det bedre lykke neste gang med det virkelig store målet?

Langt mot nord, på nesten 70 grader, ble det noen hundremeter med gode svømmetak.

 

Senseigradering II: En studie i slitenhet

Graderinga starter (foto: Takuma Kouketsu) 

Slag, blokkeringer og spark. Stillinger. Bevegelse. Kata. Styrke. Kamp. Hodet skal fungere. Det psykiske skal være på plass. Og det fysiske, selvsagt.

Jeg har fått noen bilder fra graderinga jeg forsøkte meg på søndag 15. juni. Det er en studie i slitenhet. En studie i vilje. Om det var bra nok, gjenstår å se. 

Alle bilder nedenfor er tatt av Svein Erik Jamt. Tusen takk!

Björg, nidan fra Island, gikk opp til gradering i kyokushin.

Mens jeg klarte å konsentrere meg litt...

Shibata Shihan, 6. dan fra Japan har nylig gått 60manns kumite selv!

Tanya gikk opp til 3. kyu.

Ellen ble inspirert!

Marleen, landslagsutøver fra Ringerrike karateklubb, hjalp meg med å gå med meg.

Den 30. kampen fikk jeg æren av å gå mot Takuma Kouketsu, verdensmester i fullkontakt kamp. Javisst var jeg sliten, javisst gjorde det vondt, javisst .... Hadde ikke du vært det?

Etter siste kamp. Glad og fornøyd sammen med en gjeng flinke unger. De bestod i hvert fall gradering!

Senseigradering - et mål i seg selv

I går, søndag 15. juni 2014, fikk jeg lov å forsøke på prøven til sensei (tredje dan) innenfor kyokushin karate. Det var med stor ærefrykt jeg gikk til oppgaven, og jeg har aldri vært så fysisk og psykisk nervøs og stresset som foran denne testen. For min del varte graderinga gjennom de åtte 1,5 timers treningene leiren inneholdt (torsdag til lørdag), og testen som startet klokka ni søndags morgen og ble avslutta rundt klokka ett.

Muligheten for å trene seg opp til gradering ble introdusert for meg i fjor da tre klubbens mannlige medlemmer gikk opp til tredje og fjerde dan. Det har vært mange hinder i veien, men jeg fikk i hvert fall gjennomført ei gradering. Det var et mål i seg selv. Om jeg bestod prøven eller ei, har egentlig mindre betydning akkurat nå. Dette gjorde jeg for ungene jeg instruerer, klubben min - og selvsagt fordi jeg endelig hadde muligheten til å nå et mål jeg hadde satt meg.

Over et døgn etter graderinga, er jeg gjennomsliten og mørbanket, og klarer derfor ikke å skrive mer. Jeg er fornøyd med at kroppen og helsa holdt, og jeg gleder meg til å bli i stand til å trene igjen!

Fotos fra søndagens test: Takk til Trine Karlsen

Ei uke i spenning!

Fallhøyden er stor med å skrive dette innlegget. Jeg har fått klarsignal. Fra teknisk komité i Tromsø karateklubb. Dersom jeg vil, kan jeg forsøke å gradere meg til 3. dan, sensei, i kyokushinkai karate neste søndag.

Vil jeg? Ja. Selvsagt vil jeg prøve. Selvsagt må jeg prøve. Klarer jeg det? Det vet ingen. Selvsagt kan det hende at jeg ikke er god nok. Jeg er aldri fornøyd med egne prestasjoner. Om jeg skulle begynne å finne grunner til at jeg ikke er god nok, ville lista bli langt som et vondt år. Ingen andre klarer å psyke meg ned så godt som jeg selv.

Tromsø karateklubb har aldri hatt en kvinnelig senseikandidat før. Tanken fyller meg med stor ydmykhet, og jeg håper å kunne fylle rollen og gjøre klubbens medlemmer stolte av meg neste søndag. Hva den enn vil bringe.

Under gradering av barnepartiet i klubben (Foto: Kenneth Augdal)

Stronger than yesterday?

Et gammelt jungelord sier at hvis du vil bli god til å løpe, løp. Hvis du vil bli god i karate, tren karate. I yngre dager levde og trente jeg etter dette prinsippet. Nå for tiden er ånden friskere enn kjøden, og nytten av å trene styrke er slående. Ikke for det, jeg kan gjerne trene armstyrke med slag, og beinstyrke med spark og dype stillinger. Det er bare det at jeg trenger hjelp til å fokusere slik at jeg ikke blir mer... skjeivtrent, kan jeg vel kalle det. I dag har jeg trent mer styrke. Denne gangen var det mer maksstyrke det går på, og jeg skal gjøre meg til venns med ei 10 kilo tung kettlebell - og teknikken skal være rett.

Jeg føler meg sterkere enn gårsdagen hver gang jeg har trent styrke. Det er vel bra i min alder!

Intervall med kule

Joda, jeg ba om det. 2 minutter med ulike øvelser og ulikt antall repetisjoner, tredve sekunders pause, på'an igjen - 10 ganger. Utetrening, selvsagt. Det er jo sommer i nord.

Alt som trengs er ei kettlebell, og kunnskap om hvordan denne behandles (eventuelt en som står ved siden av deg og sier fra om alle dine feil....).

Og for dere som synes jeg ser sliten ut; JA, det er tungt. Svetten siler, og etterpå kjennes helt herlig ut om du er glad i litt hard trening. Det fungerer i hvert fall for meg!

Den morsomme styrketreninga

Styrketrening. Ikke akkurat det jeg synes er rasende festlig. Det vil si den klassiske styrketreninga, enten det er øvelser med kroppsvekt eller vekter på studio. Heldigvis synes samboeren min det samme, og i stedet for å gi opp, finner han stadig nye veier til styrke.

Etter et midlertidig tilbakeslag med litt avrivninger i muskelbånd i leggen, er jeg tilbake i trening igjen. Nå må jeg stå på for å finne tilbake til den formen jeg var i, og gjerne litt bedre enn som så før sommerleira. Styrketrening er veldig viktig for meg uansett, og kanskje spesielt nå etter noen skader som tilsier at alderen er tyngende. Han driver meg hardt, samboeren, og det er helt som det skal være!

Her er bilder fra ei artig trening vi hadde sammen før varmen slo helt inn:

Godteløftet

Pasjon for sjokolade... Bildet er lånt fra http://www.google.no 

Jeg har en forkjærlighet for det søte. Kaker, sjokolade, og ja - det salte: Potetgull. Nam! Etter å ha fått laktoseintoleranse har inntaket begrenset seg en del. Den mørke sjokoladen, kaker laget av laktosefrie varer og potetgull med salt. Noen ganger har jeg gått på en smell - tenk, det er melkeprodukter i ostepop!

Inntaket av godteri tok av når eldstejenta var lita, men jeg har bremset kraftig ned etterhvert som årene har gått og kiloene har kommet. Egentlig trodde jeg at jeg var veldig flink, og at godteriinntaket nå var veldig lavt.

Det var før jeg gjorde en avtale med en treningsvenninne av meg. På en helt vanlig årsfest der jeg hadde spist god mat, og deretter momset saltstenger og slikt, hadde jeg plutselig blitt med på hennes godteløfte: Ingen godterier før 15. juni! Det vil si, vi har muligheten for å spise et stykke kake dersom noen har bakt - på besøk, i bursdager og på 17. mai. For min egen del, har jeg også lagt til alkohol i løftet mitt. Det er ingen ris bak speilet, ingen veddemål - dette godteløftet har bare med egen ære å gjøre.

For min del var det tre feiringer av barnebursdager, et ukjent antall besøk/voksenbursdager, en påske og en 17. mai mellom inngått avtale og 15. juni (ca 100 dager i følge min venninne).

Jeg trodde jeg var flink, ja, men det er utrolig hva som bare plutselig befinner seg i munnen når man minst aner det. Dette ble jeg tidlig veldig klar over da jeg flerfoldige ganger var på nippet til å tilføre smaksløkene nærkontakt med disse fristelse uten engang å ense at det var nettopp det jeg gjorde - spiste godteri.

Ja, jeg har lest det før: Man er ikke klar over hva man har i munnen, og hvor mye av det som går ned, før det plutselig ikke er "lov" lenger. Jeg har egentlig vært mer engstelig for automatikken enn for å falle for fristelsen når man er ved bevissthet om hva som skjer. Det skal derimot sies at det har holdt svært hardt mange ganger.

Det føles fortsatt ikke helt topp å motstå alle fristelser, med et unntak - når jeg ser meg selv i speilet! Der ser jeg en utgave av meg selv som faktisk får igjen for det som legges ned i trening. Endelig. På vekta vises det ikke så godt, men jeg har faktisk tenkt å fortsette etter 15. juni også. Kanskje blir det en liten pause i ferien, men dette er bra for meg. Det kjenner jeg!

I år avstod jeg fra påskeegget.

Alt dumt vi mennesker gjør...

"Sitter på trappa og tenker på alt dumt vi mennesker gjør...", synges det ofte fra baksetet. Nå har denne sangen et helt annet, og ikke minst viktigere, moralsk inntrykk og oppdragende effekt på ungene våre. Likevel, akkurat den strofen går litt rundt i hodet på en skadet meg.

Ikke sitter jeg på trappa. Senga er mitt tryggeste tilholdssted. Jeg prøvde meg på jobb i dag. Det var mislykket. Lege og sykemelding. Og, nei, ingen banneord. Resignasjon. Tilbake til senga.

Seks dager siden er det nå. Jeg skulle ha instruksjon og egentrening. En av de sedvanlige tirsdagene hvor 4,5 timer av kvelden tilbringes i dojo'en - Tromsø karateklubbs storstue. Vanligvis returnerer jeg hjem med et stort, slitent smil om munnen.

Denne tirsdagen hadde jeg følelsen av at ei stor klo hadde satt seg fast nede i høyre legg. Jeg regnet med at trening med god oppvarming var det som kunne hjelpe. Det gjorde riktignok vondt innimellom, men jeg prøvde å avpasse innsats og smerte. Helt til kvarteret før slutt. Jeg skulle sette beinet bak. Det hørtes. Lyden av noe som røk - delvis, og en intens smerte i indre del av tjukkleggen.

Jeg klarte å komme meg hjem alene. Jeg er glad om ikke akkurat den sekvensen legges ut på nettet. Etter det har jeg ikke klart så mye. Men det kan jo bare bli bedre, og det finnes alltid nye muligheter. Nå gjelder det bare å bli bra igjen, men fy så dum jeg var!

Nå blir det nok et par uker til med krykker. Etter det kan jeg kanskje kaste den ene av dem, om jeg skal tro legen. Diagnose: Delvis avrevne muskefibre, eller en strekk i muskelen. Det er like vondt som det ser ut som, men bare det går over, kan jeg holde ut.

Om ikke annet, kan samboeren øve seg på taping. Så langt har det ikke hjulpet mye.

Tilbakeblikk

Det er dagen før den siste dagen i 2013. Vi er inne i ei tid der sedvanen er å se tilbake på året som har gått. Jeg har kasta et blikk på bloggen min. Jeg ser på målene mine. På alt jeg ikke har oppnådd - og på alt som tross alt er oppnådd.

I høst har jeg ikke oppdatert denne bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har trent. Kanskje snarere tvert i mot. Jeg har brukt mye tid på trening, og samtidig forsøkt å være ei god (løve)mor, kjæreste - og arbeidstaker. Jeg har kjent mye på hvor sliten jeg er, og hvor lei jeg er av å administrere familiens liv etter å ha administrert på jobben. Heldigvis har jeg en samboer som stiller opp for overivrig kjæreste og barn som trenger skyss og aktiviteter.

Mot slutten av fjoråret, satte jeg opp temmelig mange mål for våren 2012. Det skal jeg ikke gjøre i år. Å bruke for mye tid på egne interesser, fører til at ungene savner meg - og at jeg savner ungene (enda mer). Høsten har gått til mange aktiviteter. Mest av alt kyokushinkai karate der jeg har vært instruktør og trent selv. Det er nok der hjertet mitt er, og det kommer jeg nok til å holde på med videre. I tillegg har jeg fått svømmeopplæring en gang i uka. Det har vært fantastisk!

Jeg har lyst til å gjøre alt. Det er problemet. Jeg har lyst å trene kyokushinkai karate, kettlebells, jogge, sykle, svømme, yoga...og sikkert flere ting. Samtidig vil jeg fokusere på den hjemlige sfæren. Ei stund fremover nå kommer jeg til å fokusere på kyokushin og hjemmet, så får vi se hva det blir til etter hvert. Det beste hadde vært å få ungene interessert i det jeg foretar meg. Aktivitet er jo en flott arena for å være sammen.

Jeg forstår dette: Jeg er god nok, men jeg er ikke perfekt. Å hige etter perfeksjon, betyr i mitt tilfelle å hige etter å mislykkes fordi jeg aldri føler at det blir godt nok. Jeg må trives med det jeg holder på med for å takle all aktiviteten det medfører, men jeg må også passe på at det ikke overstiger et visst stadium der aktiviteten går over til å bli stressrelatert.

Målet flytter seg alltid lenger frem. Vi blir ikke tapere dersom vi ikke når
alle våre mål, men vi taper dersom målene overskygger det som vi skal
oppleve på vår vei dit.

 

Oslo maraton - sorti før start

Det blir ingen reprise av fjorårets løping gjennom Oslos gater på meg i år.
Triste greier!

Jeg har jo lenge visst at det ikke ville bli noen halvmaraton på meg under Oslo maraton 21. september i år. I det lengste hadde jeg håpet å dra nedover for å bytte distanse til 10 km. Nå har jeg tatt til vett. Det blir for mange reiser, og en for travel høst. Og for dyrt. Man kan ikke være med på alt som høres artig ut. Selv om det sikkert blir tidenes klubbtur for Northern Runners med over 70 deltakere.

I tillegg sliter jeg med føttene mine. Fysio'en har lovt meg trening som kommer til å bli slitsom. Slitsom? Om det hjelper, gjør jeg nærmest hva som helst for å kunne fungere bedre. Kanskje jeg til og med kan løpe en dag - ikke bare jogge?

Startnummeret mitt til Oslo maraton, derimot, er solgt. Jeg ønsker meg selv bedre lykke neste gang!

Movikhammaren med dårlig kondis



Oppoverstigninga mot Movikhammaren. Jeg ble sliten i varmen!



Det er lenge siden jeg var på Movikhammaren sist, tre år siden, mener jeg. Da var det fem barn i alderen 3 til 6 år med. Jeg husker de eldste syntes turen var endeløs. De ble lurt av vardene flere ganger, og det minnet brakte smilet frem i meg denne gangen.

Oppstigingen var akkurat som jeg husket den. Strikkmotoren i meg gjorde at jeg måtte ta en del pustepauser innimellom. Triste greier, at man ikke har annet å skylde på enn dårlig kondis. Når jeg kom opp på "flata", måtte jeg stoppe opp og kjenne etter om jeg egentlig koste meg og hadde en fin tur. Jeg hadde ikke helt blåsebelgen å puste gjennom slik som i Kløftbakken, så egentlig var det bare å rusle på og kose seg resten av turen.



Ikke den, ikke den, men den, ja. Sist jeg/vi var på Movikhammaren, var det verste
for ungene å stadig vekk bli lurt av vardene.



Jeg har så lyst å gå mer oppover, og å ha varierte turer. Gleder meg allerede til neste, men nå må jeg hvile litt også. Det er ikke bare kondisen det er noe galt med, det er mangel på hvile også.

Jeg fikk lyst å gå videre til Linken, men det får vel være måte på med mann og barn ventende hjemme?



Motlysbilde - fantastisk utsikt over Tromsøya og områdene rundt.



Krokvannet - Jeg får krus i år!

Utsikt fra Krokvannet mot Tromsdalstinden.

Jeg har brukt år på å venne meg til tanken å gå på fjelltur alene. Fjelltur har alltid vært et prosjekt for to eller flere. Når jeg har følt meg i dårlig form, har jeg også unngått det. Jeg har alltid vært engstelig for å være ei sinke, og det har vært utrolig vanskelig å kose seg.

I år har noe skjedd mentalt. Jeg går riktignok de letteste toppene, men jeg går alene. Jeg går gjerne raskt, det vil si - raskt for meg, men jeg koser meg også. Jeg kjenner på hvor godt det er å komme ut på tur.

Det er riktignok enkelte kriterier som bør være på plass før jeg tusler ut som ensom ulv:
1) Været må være ok. Det må ikke regne eller være for mye tåke.
2) Det skal være en lett og relativt kort tur.
3) Jeg har vært der tidligere, og kjenner terrenget.
I år har jeg gått tre Ti på topp-turer alene, tre med mann og barn, og en med mannen. I går gikk jeg min hittil siste tur alene. Det var min sjuende dette året. Jeg er såre fornøyd med å ha klart å samle topper til årets krus. Samtidig håper jeg det ikke blir årets siste Ti på topp. Jeg har så mange jeg har lyst til å gå!

Et solstreif falt på postboksen idet jeg kom frem til Krokvannet. En herlig kveldstur nå før mørket kommer.

Utsikt motsols fra Krokvannet.