Sein 40-årskrise eller tidlig 50-årskrise?

I går bestemte jeg meg for å prøve et program på aktivtrening.com. Et 12 ukersprogram for å bli raskere på mila. Om jeg har forutsetninger for å lykkes med det, får tiden vise.

Samtidig viser år og kalenderdato at jeg nærmer meg bursdag nummer 42 i rekken. Alder er noe mange ikke vil vedkjenne seg eller blir direkte flau over å kommentere. Jeg synes det er fantastisk å bli et år eldre en gang i året, særlig siden alternativet er fryktelig mye verre.

Er det så viktig om det er 40- eller 50-årskrise? Jeg har hørt omtale av folk i nedsettende ordelag der slike kriser kommenteres. Jeg blir litt pinlig berørt av å overhøre slike samtaler. Enda mer pinlig berørt blir jeg av å tenke gjennom hvorvidt jeg har deltatt i slike eller ei.

Poenget mitt er at jeg nå har overskudd til å begynne å røre på meg igjen, og da er jo neste poeng å ta den utfordringa. Faktisk kjenner jeg en tilfredstillelse ved å skynde meg langsomt. Tidligere hadde jeg ikke den tida. Jeg ønsket at enhver fremgang skulle gå raskt. Jeg ønsket at enhver motgang skulle forsvinne i det blå. Nå takker jeg meg selv for hver gang jeg har holdt ut, og forsøker å omfavne enhver motgang med å fortsette treninga. Hvordan måle fremgang? Det er ikke bare i tid og puls. Det er også i muligheten til å få fortsette å bevege seg. Å få fortsette gleden med å være aktiv deltaker i ungenes liv, og å kunne være en aktiv samfunnsborger i alle de fasetter som finnes - om ønskelig. 40- eller 50-årskrise? Det er bare å omfavne den også dersom den fungerer som øyeåpner!

Roser, Polar FT60 og magebelte
med lommer og drikkeflaske.
Det er ikke utstyret det skal stå på!

Onsdagsrenn på ski

Onsdagsrennene starta i dag. Dette er en enkel og grei innordning for å få barn i alle aldre og deres foresatte til å hute seg ut på ski midt i uka - i allskens vær. De yngste går gjerne en kilometer, mens de som ønsker det går to.

Mitt prosjekt var å få minstemann gjennom sin debut på en slik måte at det ikke ville være første og siste gang. Til og med storesøster syntes det var greit at den oppgaven ble min siden lillebror "er så mammadalt" som hun uten videre dikkedarier konstaterte. Motivator, jaja, det er vel ikke det verste lodd i livet! De andre ungene i barnehagen hadde gjort en god motivasjonsjobb fra før av, og likeledes var storesøsters pokal fra i fjor noe han lenge har siklet etter.

Samtidig som han innbitt ventet på at starten i rennet skulle bli en realitet, var han utrolig trøtt og sliten etter en lang dag i barnehagen. Nå ville han bare ut og få dåden unnagjort.

Vel fremme viste det seg at den største bøygen var å komme seg helskinnet opp på stadion på holkeføre med fantastisk glatte skisko på beina, ski i en arm, unge i den andre og en irriterende kjede av biler som kjørte forbi slik at vi stadig vekk måtte stoppe. Vi hadde selvsagt parkert altfor langt borte.

På stadion fikk vi skiene på, og gutten labbet gjennom startområdet med lykke i fjes og bein. Så kom det noen oppoverbakker og noen fall. Det gikk bra. Enda flere og litt brattere oppoverbakker, og minsten var sliten og skled bakover. Mamma dro ham opp. Nedoverbakke. Fall. Bein og ski i alle retninger. Mamma hjalp ham opp etterhvert. Mer opp, mer ned. Mer fall, mer hyl og skrik. Lengre og brattere oppover. Mamma drar opp med skistaven. Lengre og brattere ned. Gutt setter utfor. Ingen knær bøyd. Faller bakover. Au.

Det var den lengste kilometeren jeg har gått på veldig lenge, og kanskje mest slitsomme også. På den andre siden: For en helt! Han lot seg jammen ikke stoppe av knall og fall. Vel tilbake i bilen igjen spurte jeg minsten om han var fornøyd. Ja. Ville han på renn igjen neste onsdag? Ja. Oppdrag utført, og det kjennes godt å være mamma!


Storesøster - heltinnen - debuterte med to kilometer.



Overskuddet tilbake

I dag var jeg på karatetrening. Det er så godt å kjenne på at man er i gang igjen. Jeg kjenner at overskuddet kommer. Samtidig kjenner jeg på at det er mye jeg er rusten i, og at det er en del jeg gjerne skulle trent mer på. Ikke vet jeg hvor tida til alt skulle kommet fra. Om jeg går inn i den tankebanen, blir det bare stress. Derfor har jeg bestemt meg for å heller bruke tida som hjelp, ikke som mangelressurs.

I mellomtida, mens jeg venter på at rusten skal pusses bort, trives jeg med å ta og kjenne på overskuddet. Så godt det er! I morgen må jeg nok jobbe, ikke trene. Hviledag kalles det visst. Et nødvendig onde etter fire dager trening? Om jeg er riktig flink, kan det kanskje hende jeg får tid til ei lita økt med hjernetrim? Kanskje, kanskje, håpe...

Foto: Sven Johnsson, Tromsø karateklubb.
Med over tredve personer på dagens trening,
er det kanskje ikke rart at overskuddet er tilbake?
Godt å trene sammen!

Intervall på maratondag

Da jeg forskremt slo øynene opp klokka sju i morges, og innså at jeg hadde forsovet meg - og samtidig godt kunne tenkt meg å sove til langt utpå dagen, lurte jeg veldig på hvorfor jeg ikke kan slå meg til tåls med et stille og rolig liv. Hvorfor ikke bare gå på jobb, og si at nok er nok etterpå?

Jobb, administrering av leksearbeid, høre fløyteøvelse, lage middag. Der kom far hjem etter overtidsjobbing. Etter ti minutters ro, var det full fart på instruksjon med karateungene. Det er artig, det, men veldig slitsomt for hodet etter en lang kontordag. 

Så skulle det være intervall med Northern Runners. Holkeføre. Iskaldt. På med ull i flere lag pluss en fleece. Piggsko. Refleksvest. Tomt hode. Tung i kroppen. Hvordan i all verden skulle dette gå?

Uten den sosiale forpliktelsen hadde det aldri blitt noen trening på meg i dag. Jeg trengte påmeldinga. Alt kjekkaseri på facebook. At ei treningsvenninne henta meg. Jeg trengte faktisk at jeg ikke hadde annet enn det jeg stod og gikk i. Hadde jeg hatt egen bil, ville jeg lusket meg hjem før det hele startet.

Aldri kunne jeg ha tenkt meg at dette her ville bli direkte artig! Aldri hadde jeg tenkt meg at jeg faktisk ville klare å la være å gå de 4x4 minuttene det tok. Jeg trodde jo ikke jeg kom til å overleve oppvarminga en gang. Jippi og hurra for Northern Runners - bevegelsen!



Foto: Stian Saur, Northern Runners.



Å gjøre det en ikke kan III - Skøyter

Stakkars foreldrene mine, tre unger og en attpåklatt - meg. Det er ikke rart de var slitne da, og lot meg bli oppdratt til en sofagris, lesehest, osv. Så bekvemt også at jeg er lat av natur.

De forsøkte virkelig å lære meg å svømme, og i det elementet overlever jeg. Alt som har med ski og skøyter å gjøre derimot.... Der mangler det en del i oppdragelsen. Heldige er vi foreldre som har ei skøyteløkke (fotballøkke om sommeren) og skøytehall et par oppoverbakker unna.

Jeg forsøkte meg på skøyter først i godt voksen alder. Jeg stavrer rundt, og er til forveksling lik en noe mer lubben utgave av Bambi på to bein. Det er bare å innrømme at jeg misunner minsten som fikk skøytene trukket på seg i en alder av fire år. Han rager litt over 110 cm over bakken, mens jeg har følelsen av å være to meter der jeg vakler rundt.

Angsten er til å ta og føle på når nye skøyter skulle prøves på i dag. Jeg klamret meg til skøytene med hele foten, og musklene på undersida av føttene fikk jammen kjørt seg. Selvsagt var det kjempeeartig også, og jeg er utrolig glad jeg har kommet meg over det stadiet der jeg skjemmes over å prøve på ting jeg ikke kan.

Ting jeg ikke kan, ja... Dem er det nok av. Hva blir det neste? Slalom? Grøss!!!

Skøytene er ikke kjøpt inn for å bli stående ubrukt!!

Gatelangs - igjen

En ting er om jeg klarer å presse inn fem timer trening i ukeplanen vår (for så lenge jeg er småbarnsmor regner jeg den nesten ikke som bare min). En annen ting er om jeg klarer å gjennomføre fem timer trening i uka. I hvert fall nå på vinteren. Hm.

Det går i hvert fall an å prøve! I kveld lusket jeg meg rolig av gårde langs veien. Stedvis holke uten annet fotfeste enn å stole 110 % på broddene gjorde meg veldig pysete, og venstre sko gnagde. Auauau... Det tok faktisk en kilometer før jeg fikk følelsen av å jogge, men da var det jo bare glede!

Det ble fem kilometer i sinkeføre i dag, men mandag er det på tide å utfordre komfortsonen. Da blir det ny utfordring, ny intervalltrening med Northern Runners. 4x4 - jepp, jeg er klar! (Men er skoene det)?

Fem timer trening, altså. Klarer jeg det? Hvor lenge? 40 minutter ute, 20 minutter inne med kettlebells i kveld. Se det er lørdagskvelden sin, det! Herlig å være i gang.

Mine fine piggsko gnager på stortærnes grunnledd.
Det oppdaget jeg etter ca 7 km på Mørketidsløpet.
I dag gnagde de kun på venstre side. Bør fikses innen mandag. 

Å overskride sine grenser

Det handler ikke om å bli best. Det handler om å overskride sine grenser. På den gode måten.



Ved målgang etter Troms kraft-mila under Mørketidsløpet (foto: Jens Kristian Nilsen)


Jeg har aldri før sett meg selv smile i en så sliten tilstand. Euforisk, kalles det vel, og når jeg ser bildet vet jeg hva det neste målet blir. Mer trening! Jippi!