Samtidig viser år og kalenderdato at jeg nærmer meg bursdag nummer 42 i rekken. Alder er noe mange ikke vil vedkjenne seg eller blir direkte flau over å kommentere. Jeg synes det er fantastisk å bli et år eldre en gang i året, særlig siden alternativet er fryktelig mye verre.
Er det så viktig om det er 40- eller 50-årskrise? Jeg har hørt omtale av folk i nedsettende ordelag der slike kriser kommenteres. Jeg blir litt pinlig berørt av å overhøre slike samtaler. Enda mer pinlig berørt blir jeg av å tenke gjennom hvorvidt jeg har deltatt i slike eller ei.
Poenget mitt er at jeg nå har overskudd til å begynne å røre på meg igjen, og da er jo neste poeng å ta den utfordringa. Faktisk kjenner jeg en tilfredstillelse ved å skynde meg langsomt. Tidligere hadde jeg ikke den tida. Jeg ønsket at enhver fremgang skulle gå raskt. Jeg ønsket at enhver motgang skulle forsvinne i det blå. Nå takker jeg meg selv for hver gang jeg har holdt ut, og forsøker å omfavne enhver motgang med å fortsette treninga. Hvordan måle fremgang? Det er ikke bare i tid og puls. Det er også i muligheten til å få fortsette å bevege seg. Å få fortsette gleden med å være aktiv deltaker i ungenes liv, og å kunne være en aktiv samfunnsborger i alle de fasetter som finnes - om ønskelig. 40- eller 50-årskrise? Det er bare å omfavne den også dersom den fungerer som øyeåpner!
.jpg) |
| Roser, Polar FT60 og magebelte med lommer og drikkeflaske. Det er ikke utstyret det skal stå på! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar