Å gjøre det en ikke kan III - Skøyter

Stakkars foreldrene mine, tre unger og en attpåklatt - meg. Det er ikke rart de var slitne da, og lot meg bli oppdratt til en sofagris, lesehest, osv. Så bekvemt også at jeg er lat av natur.

De forsøkte virkelig å lære meg å svømme, og i det elementet overlever jeg. Alt som har med ski og skøyter å gjøre derimot.... Der mangler det en del i oppdragelsen. Heldige er vi foreldre som har ei skøyteløkke (fotballøkke om sommeren) og skøytehall et par oppoverbakker unna.

Jeg forsøkte meg på skøyter først i godt voksen alder. Jeg stavrer rundt, og er til forveksling lik en noe mer lubben utgave av Bambi på to bein. Det er bare å innrømme at jeg misunner minsten som fikk skøytene trukket på seg i en alder av fire år. Han rager litt over 110 cm over bakken, mens jeg har følelsen av å være to meter der jeg vakler rundt.

Angsten er til å ta og føle på når nye skøyter skulle prøves på i dag. Jeg klamret meg til skøytene med hele foten, og musklene på undersida av føttene fikk jammen kjørt seg. Selvsagt var det kjempeeartig også, og jeg er utrolig glad jeg har kommet meg over det stadiet der jeg skjemmes over å prøve på ting jeg ikke kan.

Ting jeg ikke kan, ja... Dem er det nok av. Hva blir det neste? Slalom? Grøss!!!

Skøytene er ikke kjøpt inn for å bli stående ubrukt!!