Mitt prosjekt var å få minstemann gjennom sin debut på en slik måte at det ikke ville være første og siste gang. Til og med storesøster syntes det var greit at den oppgaven ble min siden lillebror "er så mammadalt" som hun uten videre dikkedarier konstaterte. Motivator, jaja, det er vel ikke det verste lodd i livet! De andre ungene i barnehagen hadde gjort en god motivasjonsjobb fra før av, og likeledes var storesøsters pokal fra i fjor noe han lenge har siklet etter.
Samtidig som han innbitt ventet på at starten i rennet skulle bli en realitet, var han utrolig trøtt og sliten etter en lang dag i barnehagen. Nå ville han bare ut og få dåden unnagjort.
Vel fremme viste det seg at den største bøygen var å komme seg helskinnet opp på stadion på holkeføre med fantastisk glatte skisko på beina, ski i en arm, unge i den andre og en irriterende kjede av biler som kjørte forbi slik at vi stadig vekk måtte stoppe. Vi hadde selvsagt parkert altfor langt borte.
På stadion fikk vi skiene på, og gutten labbet gjennom startområdet med lykke i fjes og bein. Så kom det noen oppoverbakker og noen fall. Det gikk bra. Enda flere og litt brattere oppoverbakker, og minsten var sliten og skled bakover. Mamma dro ham opp. Nedoverbakke. Fall. Bein og ski i alle retninger. Mamma hjalp ham opp etterhvert. Mer opp, mer ned. Mer fall, mer hyl og skrik. Lengre og brattere oppover. Mamma drar opp med skistaven. Lengre og brattere ned. Gutt setter utfor. Ingen knær bøyd. Faller bakover. Au.
Det var den lengste kilometeren jeg har gått på veldig lenge, og kanskje mest slitsomme også. På den andre siden: For en helt! Han lot seg jammen ikke stoppe av knall og fall. Vel tilbake i bilen igjen spurte jeg minsten om han var fornøyd. Ja. Ville han på renn igjen neste onsdag? Ja. Oppdrag utført, og det kjennes godt å være mamma!
 |
| Storesøster - heltinnen - debuterte med to kilometer. |
Akkurat sånn er det
SvarSlettJa, traff på dine óg!
SvarSlettJa, akkurat sånn er det! Sist onsdagsrenn gikk skituppene i kryss og den ene skistaven traff øyet, det var diverse fall med store skader og forsering av livsfarlige nedoverbakker med livet som innsats. Men helten - som debuterte på en kilometer - spurtet i mål og var like fin etterpå. Det er godt å se barn mestre, de trenger det!
SvarSlettJa, de trenger det - absolutt! Denne onsdagen var/virket kilometeren mye kortere. En del knall og fall, men for noen lykkelige barn. Nå halvveis til bronsemedalje...
SvarSlett