Jamnfjellet - å dra med familien på tur

Sommerværet i Tromsø har vært flerfasettert i år. Juliværet har vært preget av en lang periode med gråvær, selv om vi tromsøværinger gjerne glemmer det så snart sola skinner igjen.

Perioden med dårlig vær var ikke noe særlig for store og små. Ungene hadde mest lyst å være inne og se på tv eller spille, mens vi voksne surret med smått og stort som vi ellers aldri får gjort. Til slutt var vi temmelig lei alle sammen. En dag uten regnbyger, men med truende skyer, var det på tide å komme seg ut. Jamnfjellet stod for tur.

Etter å ha lest gjennom Ti på topp-heftet så denne toppen ut til å være godt egnet som familietur, og ingen av oss hadde vært på stedet før. Dårlig vær fører dessverre med seg ditto innefeber og surhet. Det var ikke lett å komme seg ut. Først måtte dørstokkmila forseres, deretter måtte bilturen gjennomføres, og til slutt måtte vi komme oss i gang når vi kom til bestemmelsesstedet.

Heldigvis var Jamnfjellet familievennlig, ikke for bratte partier, ikke for luftig, og ikke altfor langt å gå. Vi var fint fornøyde med å ha kommet oss opp til postkassen den dagen!

Utsikt fra Jamnfjellet en gråværsdag uten tåke.

Ettersom det var et styr å komme seg avgårde, hadde begge vi voksne tatt på oss feil sko for fjelltur. Jeg hadde på meg terrengsko som ikke passet min fot, og som i tillegg gjorde at jeg sklei flere ganger på den tidvis sleipe og våte stien. Etter så mye nedbør som det hadde vært i dagene før, var det forresten oppløftende at stien holdt et såpass bra nivå! Selv på en å kort tur er gode sko alfa-omega. Vi hadde vondt i føttene i flere dager etter turen.

Verdt å ta med seg var det også at ungene var utrolig fornøyde med gjennomført tur, og det er jo noe å ta med seg neste gang de absolutt ikke vil være med.

En rast som belønning for å ha nådd toppen - med kvikklunsj, glade barn og sure tær

Slaktarhaugen - Gary og jeg

Tirsdag denne uka kom godværet endelig tilbake til Tromsø. Etter uker med regn, rydding og rundvask, var humøret relativt muggent og treningslysten på bånn. Slikt noe er det kun ei sol som kan snu på timen!

Det var på tide å komme seg ut med Gary. Gary er altså min venn sykkelen, en Gary Fisher som jeg verdsetter høyt. Jeg hadde pønsket ut en tur til Slaktarhaugen, og ville sykle til startstedet for å slå to fluer i et smekk. Det eneste aberet med turen var den siste kneika opp Tverrforbindelsen. Etter et par timer i opp- og nedoverbakke, visste jeg at den kneika ville gjøre sitt ytterste for å ta knekken på meg.

Det ble en vakker sykkeltur over Kvaløybrua, og gåtur opp mot Slaktarhaugen. Jeg kjente at det hadde gått for lenge siden systemet hadde fått kjørt seg, og merket at den siste oppoverbakken stadig murret i pannebrasken. Jeg klarte derfor ikke å ta meg noe særlig ut, selv om jeg tenkte på de som faktisk jogger/løper oppover Slaktarhaugen.

Pussig hvordan noe man gruer seg slik for kan slå inn helt og fullt! De fleste gangene jeg gruer meg, går det som regel litt bedre enn forventet. Jeg var forberedt på å å slite denne gangen, likevel var det nok en del av meg som mente at det umulig kunne være sååå ille. Det var ille. Jeg ble sliten.

Det var verdt det uansett! En fin tur kurerer gruff.

Ti på topp på en ny måte - Varden

Tidligere år har min kjære og jeg dratt ungene med ut på toppturer. I år har jeg prøvd meg på en ny måte å bestige de lavere toppturene.

Det hele begynte med en sykkeltur i lysløypa en av disse deilige, varme kveldene i juni: Jeg hadde veldig lyst å prøve å sykle opp mot Varden (159 m.o.h.), men tenkte egentlig at det holdt med en tur i løypa. Når jeg så denne fine, lille toppen, ombestemte jeg meg likevel. Jeg innså tidlig at ruta jeg hadde valgt ikke egnet seg for sykling. Låsen var ikke med, så min kjæreste eiendel måtte likevel bli med opp. Det ble en del bæring, og litt bratte partier, men det var herlig å ha et bestemt mål for øyet.

Vel oppe, var det bare å skrive seg opp i boka, ta noen bilder og komme seg ned i ei viss fart. Det var uendelig med mygg og diverse andre mer eller mindre stikkende flyvedyr der. Nedover skifta jeg på å sykle og å gå. Denne gangen valgte jeg ei helt annen rute som munnet ut mellom de to gedigne bakkene i lysløypa ovenfor Hamna. Her ble det litt akk o' ve, da jeg mistrivdes svært med den grusen som var lagt der. Ikke ville jeg sykle og ikke ville jeg ha jogget i de bakkene, men kanskje er jeg for pinglete? Jeg så i alle fall for meg spinningen i grusen.

Uansett: Det å sykle tur og gå oppovertur er noe jeg har lyst å gjøre mer av.

Er det forresten noen som vet noe om Vardens historie? Det er et radiofyr der i dag, men det er jo også rester etter andre forehavender i nær fortid.

Kravstor t-skjorte

Jeg har fått ny t-skjorte med noen ord som krever en del av meg som bærer. Samme øvelse, to ulike treninger - her er det bare å stå på...

Det er utrolig godt å kunne trene under åpen himmel kveldstid! Dessverre kjenner jeg innimellom en del til betennelsen i foten og dertil hørende angst for fine joggeturer. Jeg har ikke gitt opp Midnight Sun Marathon ennå, men foreløpig tror jeg ikke det er en god idé. Kettlebells derimot, kan jeg gjerne løfte og svinge på uten feil sor vondter.

Treningshysteri?

Den nye LO-lederen, Gerd Kristiansen, får mye oppmerksomhet om dagen - blant annet fordi hun har uttalt at trening er hysteri: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10116323 Samtidig mener hun at det tidvis blir for liten tid til å røyke. Jeg håper selvsagt at hun har hatt for lite medietrening, og i et anfall av lettsindighet har snakket litt over seg i samtale med VGs journalister. Eller at hun rett og slett har blitt feilsitert. Slikt skjer jo i vår tids mediehverdag.

Tren for å leve, eller lev for å trene? Det er kanskje spørsmålet vi burde stille oss til tider. På den ene siden gjelder dette spørsmålet de som føler at de må trene ofte og hardt, men den første delen gjelder også de som ikke er fysisk aktive.

For en del av oss kan det være nok å se bakover på familietreet. Ei jeg kjenner har foreldre som stadig vekk var ute på tur, og det var rask gange de var kjent for. Joda, de stoppet opp og snakket med kjente, og det så alltid ut som om de hygget seg. Turvanen har de fortsatt med, også nå når de er i åttiårene begge to. Farta er kanskje redusert noe, men de er spreke som få.

I andre familier, var hverdagsvanen mer á la Gerd Kristiansen. Røyk og kaffe var det første som stod på menyen. Sakte turer med eller uten bikkje var også et hverdagsfenomen. Jeg så aldri svetteutvikling. Mannen døde midt i femtiårene, og den direkte foranledningen var fedme. Hans kone lever fremdeles med velutviklet kols og osteoperose. Røyken har hun derimot lagt på hylla.

Jeg er fullstendig klar over at dette er en dikotomi, men dette er et blogginnlegg, ikke forskning. Selvom eksemplene jeg bruker nok ville blitt støttet av forskning/støtter gjeldende forskning.

Men vi da.... Hva skal vi gjøre, vi i førtiåra? Vi har blitt tatt igjen av det såkalte alderstillegget, stressmomenter og sofalivet. Skal vi avskrive trening som hysteri?

Beklager, det er uaktuelt. Det er på tide å kjenne på sin egen kropp som et tempel. Det er på tide å kjenne at man lever. For å leve, må man utfordre kropp og sinn - også hjernemuskelen. Det er ikke alltid man kan vinne over alle andre. Det er ikke alltid man kan vinne over noen andre. Den eneste du alltid kan vinne over er deg selv.

Min oppfordring er derfor, til Gerd Kristiansen og alle andre som lider under tanken om at trening er hysteri: Vær mer fysisk aktiv. Skaff deg derav flere aktive år her på jorda. Tren for å leve, for du trenger ikke å leve for å trene.

Fanatisme er alltid hysterisk.

Med vennlig hilsen ei som tidvis kan betraktes som hysterisk treningsnarkoman. Dessverre(?) kureres dette raskt med skader.

Veien til Holmenkollstafetten 2013

Høsten 2012 fikk jeg vite at jeg skulle i konfirmasjon til Oslo ei langhelg i mai 2013. Jovisst var jeg skadet, og visste at veien frem til heling kunne være lang, men intet er jo som å ha en laaaang vinter å trene seg gjennom foran neste sesong. Dermed var det bare å sjekke opp om det ikke kunne være et løpsarrangement som kunne passes inn i denne ovale Oslohelga. Og jovisst var det det - selveste HOLMENKOLLSTAFETTEN!!!

Jeg jublet, og tenkte at det å tromme sammen et lag på 15 personer innenfor Northern Runners-nettverket ikke kunne være noen sak... Vel, det var noen som meldte sin interesse, men ikke nok til at jeg torte å melde på noe lag. Etterhvert som 2013 vandret avgårde med stormskritt, og løpeformen ikke ble noe bedre, mista jeg håpet. Da var det heldigvis andre som tok opp stafettpinnen. Nettverket Northern Runners er jo fabelaktig sånn sett! Når folk til og med hadde flyttet på konfirmasjon, stilte opp for å løpe to etapper og viste stor entusiasme, var det bare å hoppe i det.

Til slutt var 14 av femten etapper tatt, og min skjebne ble sisteetappe. Fra maratonporten, og inn for å løpe 500 meter på selveste Bislett. Hjelpes meg vel. Jeg så for meg at beina ikke klarte å holde meg oppe, og allskens rare situasjoner... og ikke har jeg rørt meg raskere enn i gangfart på banedekke tidligere heller.

Men stille opp, ja, det var jeg jo nødt til! Man psyker ikke ut og lar et helt lag lide! Etter to dager med bolle- og kakebaking til konfirmasjon, var det derfor klart for å møte resten av laget. Flotte, motiverte folk som hadde løpt mange ganger før i år.

Det ble en hustrig opplevelse å vente på veksling. Ferdig oppvarmet, torde jeg ikke annet enn å stå og vente i målområdet. Det ble ei stund å vente, og ivrig som få tok jeg i mot pinnen og guffet på det jeg hadde. Litt innpå Bislett stivna lårene, og jeg løp så godt jeg kunne på to tømmerstokker. Jeg hadde mest lyst å stoppe for å gå, men det er helt umulig på slikt et sted. Jeg kom meg i mål, Northern Runners hadde fullført med eller uten stil. Livet var fantastisk, og blodsmaken i munnen satt igjen lenge etterpå.



Den flotteste buketten av alle - Northern Runners klar for Holemkollstafetten 2013
(foto: Jarle Normann Nilssen)

Hvil deg nå, du er sliten

Restitusjon. Det er så vanskelig når kropp og sinn bobler over av treningslyst.

I dag, onsdag, er kroppen stinn av trening etter ei tettpakket karatehelg, ei kort styrkeøkt på mandag og karatetrening igjen på tirsdag.

Det kommer en kort, hektisk sesong. Siden det er 1. mai, løp mange i løpernettverket Northern Runners Ulfstindmila. Mange flere enn da jeg var med i fjor http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/05/ulfstindmila-heftig-og-begeistret.html?spref=fb Jeg innrømmer at det kriblet i beina, men fornuften vant. I år har jeg ingenting å gjøre på asfalt i knappe ei mil. I alle fall ikke på dette tidspunktet.

I stedet skal jeg jogge/løpe 650 meter i slengen fram til 11. mai. Det er jeg nødt til, for i år blir første - og muligens siste - gang jeg skal være med på Vårens vakreste eventyr, selveste Holmenkollstafetten. Jeg skal til og med ha siste etappe på Bislett. Det blir stooort! Her kan du se de 15 etappene: http://www.youtube.com/watch?v=vdlMnqlEGdE&feature=youtu.be

Gleder meg som en unge. Og gruer meg, men mest av alt - gleder meg! I mellomtida skal det lyttes til kroppen. Sliten kropp = hvile! Trur eg...

........
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge

Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
....  (Jahn Teigen)