Ei uke i spenning!

Fallhøyden er stor med å skrive dette innlegget. Jeg har fått klarsignal. Fra teknisk komité i Tromsø karateklubb. Dersom jeg vil, kan jeg forsøke å gradere meg til 3. dan, sensei, i kyokushinkai karate neste søndag.

Vil jeg? Ja. Selvsagt vil jeg prøve. Selvsagt må jeg prøve. Klarer jeg det? Det vet ingen. Selvsagt kan det hende at jeg ikke er god nok. Jeg er aldri fornøyd med egne prestasjoner. Om jeg skulle begynne å finne grunner til at jeg ikke er god nok, ville lista bli langt som et vondt år. Ingen andre klarer å psyke meg ned så godt som jeg selv.

Tromsø karateklubb har aldri hatt en kvinnelig senseikandidat før. Tanken fyller meg med stor ydmykhet, og jeg håper å kunne fylle rollen og gjøre klubbens medlemmer stolte av meg neste søndag. Hva den enn vil bringe.

Under gradering av barnepartiet i klubben (Foto: Kenneth Augdal)

Stronger than yesterday?

Et gammelt jungelord sier at hvis du vil bli god til å løpe, løp. Hvis du vil bli god i karate, tren karate. I yngre dager levde og trente jeg etter dette prinsippet. Nå for tiden er ånden friskere enn kjøden, og nytten av å trene styrke er slående. Ikke for det, jeg kan gjerne trene armstyrke med slag, og beinstyrke med spark og dype stillinger. Det er bare det at jeg trenger hjelp til å fokusere slik at jeg ikke blir mer... skjeivtrent, kan jeg vel kalle det. I dag har jeg trent mer styrke. Denne gangen var det mer maksstyrke det går på, og jeg skal gjøre meg til venns med ei 10 kilo tung kettlebell - og teknikken skal være rett.

Jeg føler meg sterkere enn gårsdagen hver gang jeg har trent styrke. Det er vel bra i min alder!

Intervall med kule

Joda, jeg ba om det. 2 minutter med ulike øvelser og ulikt antall repetisjoner, tredve sekunders pause, på'an igjen - 10 ganger. Utetrening, selvsagt. Det er jo sommer i nord.

Alt som trengs er ei kettlebell, og kunnskap om hvordan denne behandles (eventuelt en som står ved siden av deg og sier fra om alle dine feil....).

Og for dere som synes jeg ser sliten ut; JA, det er tungt. Svetten siler, og etterpå kjennes helt herlig ut om du er glad i litt hard trening. Det fungerer i hvert fall for meg!

Den morsomme styrketreninga

Styrketrening. Ikke akkurat det jeg synes er rasende festlig. Det vil si den klassiske styrketreninga, enten det er øvelser med kroppsvekt eller vekter på studio. Heldigvis synes samboeren min det samme, og i stedet for å gi opp, finner han stadig nye veier til styrke.

Etter et midlertidig tilbakeslag med litt avrivninger i muskelbånd i leggen, er jeg tilbake i trening igjen. Nå må jeg stå på for å finne tilbake til den formen jeg var i, og gjerne litt bedre enn som så før sommerleira. Styrketrening er veldig viktig for meg uansett, og kanskje spesielt nå etter noen skader som tilsier at alderen er tyngende. Han driver meg hardt, samboeren, og det er helt som det skal være!

Her er bilder fra ei artig trening vi hadde sammen før varmen slo helt inn:

Godteløftet

Pasjon for sjokolade... Bildet er lånt fra http://www.google.no 

Jeg har en forkjærlighet for det søte. Kaker, sjokolade, og ja - det salte: Potetgull. Nam! Etter å ha fått laktoseintoleranse har inntaket begrenset seg en del. Den mørke sjokoladen, kaker laget av laktosefrie varer og potetgull med salt. Noen ganger har jeg gått på en smell - tenk, det er melkeprodukter i ostepop!

Inntaket av godteri tok av når eldstejenta var lita, men jeg har bremset kraftig ned etterhvert som årene har gått og kiloene har kommet. Egentlig trodde jeg at jeg var veldig flink, og at godteriinntaket nå var veldig lavt.

Det var før jeg gjorde en avtale med en treningsvenninne av meg. På en helt vanlig årsfest der jeg hadde spist god mat, og deretter momset saltstenger og slikt, hadde jeg plutselig blitt med på hennes godteløfte: Ingen godterier før 15. juni! Det vil si, vi har muligheten for å spise et stykke kake dersom noen har bakt - på besøk, i bursdager og på 17. mai. For min egen del, har jeg også lagt til alkohol i løftet mitt. Det er ingen ris bak speilet, ingen veddemål - dette godteløftet har bare med egen ære å gjøre.

For min del var det tre feiringer av barnebursdager, et ukjent antall besøk/voksenbursdager, en påske og en 17. mai mellom inngått avtale og 15. juni (ca 100 dager i følge min venninne).

Jeg trodde jeg var flink, ja, men det er utrolig hva som bare plutselig befinner seg i munnen når man minst aner det. Dette ble jeg tidlig veldig klar over da jeg flerfoldige ganger var på nippet til å tilføre smaksløkene nærkontakt med disse fristelse uten engang å ense at det var nettopp det jeg gjorde - spiste godteri.

Ja, jeg har lest det før: Man er ikke klar over hva man har i munnen, og hvor mye av det som går ned, før det plutselig ikke er "lov" lenger. Jeg har egentlig vært mer engstelig for automatikken enn for å falle for fristelsen når man er ved bevissthet om hva som skjer. Det skal derimot sies at det har holdt svært hardt mange ganger.

Det føles fortsatt ikke helt topp å motstå alle fristelser, med et unntak - når jeg ser meg selv i speilet! Der ser jeg en utgave av meg selv som faktisk får igjen for det som legges ned i trening. Endelig. På vekta vises det ikke så godt, men jeg har faktisk tenkt å fortsette etter 15. juni også. Kanskje blir det en liten pause i ferien, men dette er bra for meg. Det kjenner jeg!

I år avstod jeg fra påskeegget.

Alt dumt vi mennesker gjør...

"Sitter på trappa og tenker på alt dumt vi mennesker gjør...", synges det ofte fra baksetet. Nå har denne sangen et helt annet, og ikke minst viktigere, moralsk inntrykk og oppdragende effekt på ungene våre. Likevel, akkurat den strofen går litt rundt i hodet på en skadet meg.

Ikke sitter jeg på trappa. Senga er mitt tryggeste tilholdssted. Jeg prøvde meg på jobb i dag. Det var mislykket. Lege og sykemelding. Og, nei, ingen banneord. Resignasjon. Tilbake til senga.

Seks dager siden er det nå. Jeg skulle ha instruksjon og egentrening. En av de sedvanlige tirsdagene hvor 4,5 timer av kvelden tilbringes i dojo'en - Tromsø karateklubbs storstue. Vanligvis returnerer jeg hjem med et stort, slitent smil om munnen.

Denne tirsdagen hadde jeg følelsen av at ei stor klo hadde satt seg fast nede i høyre legg. Jeg regnet med at trening med god oppvarming var det som kunne hjelpe. Det gjorde riktignok vondt innimellom, men jeg prøvde å avpasse innsats og smerte. Helt til kvarteret før slutt. Jeg skulle sette beinet bak. Det hørtes. Lyden av noe som røk - delvis, og en intens smerte i indre del av tjukkleggen.

Jeg klarte å komme meg hjem alene. Jeg er glad om ikke akkurat den sekvensen legges ut på nettet. Etter det har jeg ikke klart så mye. Men det kan jo bare bli bedre, og det finnes alltid nye muligheter. Nå gjelder det bare å bli bra igjen, men fy så dum jeg var!

Nå blir det nok et par uker til med krykker. Etter det kan jeg kanskje kaste den ene av dem, om jeg skal tro legen. Diagnose: Delvis avrevne muskefibre, eller en strekk i muskelen. Det er like vondt som det ser ut som, men bare det går over, kan jeg holde ut.

Om ikke annet, kan samboeren øve seg på taping. Så langt har det ikke hjulpet mye.

Tilbakeblikk

Det er dagen før den siste dagen i 2013. Vi er inne i ei tid der sedvanen er å se tilbake på året som har gått. Jeg har kasta et blikk på bloggen min. Jeg ser på målene mine. På alt jeg ikke har oppnådd - og på alt som tross alt er oppnådd.

I høst har jeg ikke oppdatert denne bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har trent. Kanskje snarere tvert i mot. Jeg har brukt mye tid på trening, og samtidig forsøkt å være ei god (løve)mor, kjæreste - og arbeidstaker. Jeg har kjent mye på hvor sliten jeg er, og hvor lei jeg er av å administrere familiens liv etter å ha administrert på jobben. Heldigvis har jeg en samboer som stiller opp for overivrig kjæreste og barn som trenger skyss og aktiviteter.

Mot slutten av fjoråret, satte jeg opp temmelig mange mål for våren 2012. Det skal jeg ikke gjøre i år. Å bruke for mye tid på egne interesser, fører til at ungene savner meg - og at jeg savner ungene (enda mer). Høsten har gått til mange aktiviteter. Mest av alt kyokushinkai karate der jeg har vært instruktør og trent selv. Det er nok der hjertet mitt er, og det kommer jeg nok til å holde på med videre. I tillegg har jeg fått svømmeopplæring en gang i uka. Det har vært fantastisk!

Jeg har lyst til å gjøre alt. Det er problemet. Jeg har lyst å trene kyokushinkai karate, kettlebells, jogge, sykle, svømme, yoga...og sikkert flere ting. Samtidig vil jeg fokusere på den hjemlige sfæren. Ei stund fremover nå kommer jeg til å fokusere på kyokushin og hjemmet, så får vi se hva det blir til etter hvert. Det beste hadde vært å få ungene interessert i det jeg foretar meg. Aktivitet er jo en flott arena for å være sammen.

Jeg forstår dette: Jeg er god nok, men jeg er ikke perfekt. Å hige etter perfeksjon, betyr i mitt tilfelle å hige etter å mislykkes fordi jeg aldri føler at det blir godt nok. Jeg må trives med det jeg holder på med for å takle all aktiviteten det medfører, men jeg må også passe på at det ikke overstiger et visst stadium der aktiviteten går over til å bli stressrelatert.

Målet flytter seg alltid lenger frem. Vi blir ikke tapere dersom vi ikke når
alle våre mål, men vi taper dersom målene overskygger det som vi skal
oppleve på vår vei dit.