Tilbakeblikk

Det er dagen før den siste dagen i 2013. Vi er inne i ei tid der sedvanen er å se tilbake på året som har gått. Jeg har kasta et blikk på bloggen min. Jeg ser på målene mine. På alt jeg ikke har oppnådd - og på alt som tross alt er oppnådd.

I høst har jeg ikke oppdatert denne bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har trent. Kanskje snarere tvert i mot. Jeg har brukt mye tid på trening, og samtidig forsøkt å være ei god (løve)mor, kjæreste - og arbeidstaker. Jeg har kjent mye på hvor sliten jeg er, og hvor lei jeg er av å administrere familiens liv etter å ha administrert på jobben. Heldigvis har jeg en samboer som stiller opp for overivrig kjæreste og barn som trenger skyss og aktiviteter.

Mot slutten av fjoråret, satte jeg opp temmelig mange mål for våren 2012. Det skal jeg ikke gjøre i år. Å bruke for mye tid på egne interesser, fører til at ungene savner meg - og at jeg savner ungene (enda mer). Høsten har gått til mange aktiviteter. Mest av alt kyokushinkai karate der jeg har vært instruktør og trent selv. Det er nok der hjertet mitt er, og det kommer jeg nok til å holde på med videre. I tillegg har jeg fått svømmeopplæring en gang i uka. Det har vært fantastisk!

Jeg har lyst til å gjøre alt. Det er problemet. Jeg har lyst å trene kyokushinkai karate, kettlebells, jogge, sykle, svømme, yoga...og sikkert flere ting. Samtidig vil jeg fokusere på den hjemlige sfæren. Ei stund fremover nå kommer jeg til å fokusere på kyokushin og hjemmet, så får vi se hva det blir til etter hvert. Det beste hadde vært å få ungene interessert i det jeg foretar meg. Aktivitet er jo en flott arena for å være sammen.

Jeg forstår dette: Jeg er god nok, men jeg er ikke perfekt. Å hige etter perfeksjon, betyr i mitt tilfelle å hige etter å mislykkes fordi jeg aldri føler at det blir godt nok. Jeg må trives med det jeg holder på med for å takle all aktiviteten det medfører, men jeg må også passe på at det ikke overstiger et visst stadium der aktiviteten går over til å bli stressrelatert.

Målet flytter seg alltid lenger frem. Vi blir ikke tapere dersom vi ikke når
alle våre mål, men vi taper dersom målene overskygger det som vi skal
oppleve på vår vei dit.

 

Oslo maraton - sorti før start

Det blir ingen reprise av fjorårets løping gjennom Oslos gater på meg i år.
Triste greier!

Jeg har jo lenge visst at det ikke ville bli noen halvmaraton på meg under Oslo maraton 21. september i år. I det lengste hadde jeg håpet å dra nedover for å bytte distanse til 10 km. Nå har jeg tatt til vett. Det blir for mange reiser, og en for travel høst. Og for dyrt. Man kan ikke være med på alt som høres artig ut. Selv om det sikkert blir tidenes klubbtur for Northern Runners med over 70 deltakere.

I tillegg sliter jeg med føttene mine. Fysio'en har lovt meg trening som kommer til å bli slitsom. Slitsom? Om det hjelper, gjør jeg nærmest hva som helst for å kunne fungere bedre. Kanskje jeg til og med kan løpe en dag - ikke bare jogge?

Startnummeret mitt til Oslo maraton, derimot, er solgt. Jeg ønsker meg selv bedre lykke neste gang!

Movikhammaren med dårlig kondis



Oppoverstigninga mot Movikhammaren. Jeg ble sliten i varmen!



Det er lenge siden jeg var på Movikhammaren sist, tre år siden, mener jeg. Da var det fem barn i alderen 3 til 6 år med. Jeg husker de eldste syntes turen var endeløs. De ble lurt av vardene flere ganger, og det minnet brakte smilet frem i meg denne gangen.

Oppstigingen var akkurat som jeg husket den. Strikkmotoren i meg gjorde at jeg måtte ta en del pustepauser innimellom. Triste greier, at man ikke har annet å skylde på enn dårlig kondis. Når jeg kom opp på "flata", måtte jeg stoppe opp og kjenne etter om jeg egentlig koste meg og hadde en fin tur. Jeg hadde ikke helt blåsebelgen å puste gjennom slik som i Kløftbakken, så egentlig var det bare å rusle på og kose seg resten av turen.



Ikke den, ikke den, men den, ja. Sist jeg/vi var på Movikhammaren, var det verste
for ungene å stadig vekk bli lurt av vardene.



Jeg har så lyst å gå mer oppover, og å ha varierte turer. Gleder meg allerede til neste, men nå må jeg hvile litt også. Det er ikke bare kondisen det er noe galt med, det er mangel på hvile også.

Jeg fikk lyst å gå videre til Linken, men det får vel være måte på med mann og barn ventende hjemme?



Motlysbilde - fantastisk utsikt over Tromsøya og områdene rundt.



Krokvannet - Jeg får krus i år!

Utsikt fra Krokvannet mot Tromsdalstinden.

Jeg har brukt år på å venne meg til tanken å gå på fjelltur alene. Fjelltur har alltid vært et prosjekt for to eller flere. Når jeg har følt meg i dårlig form, har jeg også unngått det. Jeg har alltid vært engstelig for å være ei sinke, og det har vært utrolig vanskelig å kose seg.

I år har noe skjedd mentalt. Jeg går riktignok de letteste toppene, men jeg går alene. Jeg går gjerne raskt, det vil si - raskt for meg, men jeg koser meg også. Jeg kjenner på hvor godt det er å komme ut på tur.

Det er riktignok enkelte kriterier som bør være på plass før jeg tusler ut som ensom ulv:
1) Været må være ok. Det må ikke regne eller være for mye tåke.
2) Det skal være en lett og relativt kort tur.
3) Jeg har vært der tidligere, og kjenner terrenget.
I år har jeg gått tre Ti på topp-turer alene, tre med mann og barn, og en med mannen. I går gikk jeg min hittil siste tur alene. Det var min sjuende dette året. Jeg er såre fornøyd med å ha klart å samle topper til årets krus. Samtidig håper jeg det ikke blir årets siste Ti på topp. Jeg har så mange jeg har lyst til å gå!

Et solstreif falt på postboksen idet jeg kom frem til Krokvannet. En herlig kveldstur nå før mørket kommer.

Utsikt motsols fra Krokvannet.

Brosmortinden og havskodda

Søndag, sol og sommer. Alle barnefamilier med respekt for seg selv syntes å være på vei ut. Det være seg strand, fjell, vidde eller hva som helst...



På toppen av tåkeheimen



Sammen med en annen barnefamilie valgte vi fjellet, og bestemte oss for å dra på ei nærliggende strand etterpå. Brosmortinden var den utvalgte toppen denne gang. Jeg har skrevet om den vakre toppen i et tidligere innlegg: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/brosmetinden-og-oppdatering-for.html. Vi så havskodda da også, men den drev vekk. Denne gangen lå den tjukt rundt oss, men vi bevegde oss over tåka hele veien. Ikke var det noen stikkeinsekter heller... En fantastisk tur med andre ord!

Utsikt mot Tromvika

Magiske fjellformasjoner

Etter turen dro vi til Tromvika. Her kjente vi den kalde vinden fra havskodda, men vi rakk et raskt bad med noen svømmetak samt å bli tørr igjen før hele stranda ble dekket av tåkeskyene.

Fullstendig tåkelagt i Tromvika...

Snarveien til Fløya

Fredag var en dag da alt ble vanskelig og ingenting passet til hverandre. Til slutt fant jeg ut at vi fikk ta en fjelltur. Før vi kom oss avgårde, mista jeg motet, og var evig sliten og lei. Det var da ungene erklærte at de var lei av å se på TV og spille, og slikt må de da få betakt for!

Det var altfor seint for en lang fjelltur, for eksempel en tur fra bunnen av Fløya, og ungene var egentlig altfor trøtte. Vi tok derfor snarveien, en tur med selveste Fjellheisen. Det er noe den yngre garde synes er fryktelig stas.



Favorittutsikta mi fra turen opp til varden på Fløya.

 Vel oppe bestemte jeg meg for en tur til på Fløya. Det hører jo sommeren til å ta en tur helt fra bunn til topp, men det blir nok alene. Ungene syntes turen opp var lang nok én gang, men foreslo at de kunne ta heisen opp med pappa mens jeg gikk opp neste gang. De kunne jo bare vente på meg i restauranten og spise masse is i mellomtiden...

Hånd i hånd mot toppen.

Kløftbakken - "The only way is up!"

Onsdag, midt i første arbeidsuka til samboeren etter endt ferie. Begge ungene var borte på besøk, og da min kjære kom hjem, dukket tanken om fjelltur for oss to opp. Samboeren var ikke sein om å bite på det agnet, og vi ble enige om å prøve oss på en tur i nærheten som vi ikke hadde forsøkt oss på før - Kløftbakken.

Vi kom oss litt seint avgårde, men satset på at det skulle bli en raskt tur til tross for at det var varslet rødt i Ti på topp-heftet (for vante turgåere).

Joda, vi lusket oss pent bortover lysløypa, og starta så stigninga. Og det steg, og det steg og det steg. Lungekapasiteten var tydeligvis ikke skodd for ei slik utfordring. Mens samboeren klarte seg bra, hørtes jeg ut om en blåsebelg. Det var som å gå opp ei uendelig lang trapp som bare ble brattere. Svetten haglet i godværet, og vi ble passert av ei dame som tydeligvis var i langt bedre form enn jeg.

Jeg vurderte aldri å snu. Den beste grunnen til det, var rett og slett at det var for bratt til å gå ned igjen. Jeg ville vært redd for å rulle nedover fjellsida.

På vei opp Kløftbakken. Vakker utsikt!

Når vi kom til toppkassa var det bare velstand i noen minutter, før jeg leste nøye på turen videre. Hjemoverløypa bestod i ei stigning på 100 høydemeter før vi skulle gå bortover og deretter nedover. Jeg må innrømme at jeg ble stressa der og da for ungene, overskride besøkstid og alt det hjemlige. Dårlig samvittighet og dårlig kondisjon passer ikke godt sammen. Vi forlot den fantastiske utsikta som den bratte oppstiginga til Kløftbakken gir deg, og bega oss på hjemturen.

Hjemturen gikk for det meste i et lett fjellterreng helt til vi skulle nedover stien ved Tverrelva. Da viste det seg at det var relativt ulendt den veien også. Etter en del regn tidligere i måneden, var det dessuten glatte partier. Litt utrivelig med andre ord, særlig siden vi hadde det litt travelt med å komme oss hjem.

Jeg skulle gjerne brukt litt mer tid på denne turen, men kommer trolig ikke til å ta den igjen på ei god stund - til tross for at den nok er ei veldig fin treningsøkt. Om en holder seg på beina da.

Svett og varm, mens jeg ennå trodde nedoverturen kom til å gå som en lek.

Det var ei populær låt som het "The only way is up" for en del år siden. Denne toppen ga den tittelen en ny dimensjon. Fint å ha vært der, det er det uansett!