Dunsten av karateleir

Noen av våre russiske venner, disse er fra Moskva, slapper av
foran dagens siste økt.

I dag har jeg overlevd to treninger på sommerleira. To treninger rett i front av shihan Yakunin, 8. dan fra Russland. Lærte du ikke i går, spurte samboeren, kunne du ikke stilt deg en annen plass? Eh, nei, her står vi etter gradering, og den som har oppnådd den beste plassen er jo faktisk meg. Når vi er fem rekker, står jeg altså vel en meter rett foran shihan.

Russere - og dermed også vi - utfører en god del ritualer der jeg har en viss følelse av at shihan Yakunin er den store avguden. De to andre shihan han har med seg, vet jeg ikke engang navnet på. De er som hans høyre og venstre hånd.

Nå er sommerleirfølelsen definivt til stede. Rundt 80 mennesker er til stede i dojoen. Det er varmt, det er klamt, og konsentrasjonen er på topp. GI'en var klam og kald etter første trening. Den hadde ikke rukket å tørke ennå. Det hadde heller ikke den som ble lagt i maskina tidligere i dag. Svetten siler raskt. Etter en sesjon på trening, sitter vi i seiza. Ventilasjonen er på, og en kjølig, behagelig bris treffer ansiktet. Svetten renner, noe treffer nesetippen og drypper videre, noe renner ned kinn og overleppe og blir liggene mellom leppene. Man må sitte helt stille. Øynene er lukket. Kroppen konsentrert om pusten. Avslapning. Svette. Dunsten av fersk og gammel svette. Dunsten av karateleir.

Så er det på'an igjen! I morgen tidlig er det trening, atter ei trening og kanskje enda ei trening. Livet er så herlig når jeg kan konsentrere meg kun om trening!

Irina og Tatiana - våre flinke tolker. De har en stri tørn nå.