Gada, styrkehjul og hoppetau - utetrening i høstmørket

Klokka var passert ti på kvelden. Høsten var mørk ute, og det var litt vått i lufta - men ikke regn. Dermed var det rett og slett kvelden jeg hadde gledet meg til ei stund: Tid for utetrening med gada, styrkehjul og hoppetau.

Gada - de lange stengene med kule på enden, styrkehjul og hoppetau

Siden gradestokken hadde krøpet litt under fire plussgrader, starta vi med hoppetau. Det ble fort behagelig varmt. Vi fortsatte med ulike øvelser med gada-en. Samboeren har laget en til seg selv og en mindre en til meg. Min veier omtrent tre kilo. Det høres jammen ikke mye ut, men det holdt - og det vil holde ei stund til. Alt er jo tyngre ved første gangs bruk, og det var denne også. Også så morsomt! Vi hadde det skikkelig gøy.

Det neste vi prøvde ut var styrkehjulet. Først festet vi det på beina, og deretter holdt vi det i hendene. Heftige greier det også for hel kroppen. Særlig magemuskulatoren. Vi slutta av med hoppetau igjen.

Alternativ trening er topp!

Nysgjerrig på gada? Se litt på youtube - f.eks. denne: http://www.youtube.com/watch?v=GP_ow_7gbB8
Nysgjerrig på styrkehjul (power wheel)? Da kan du se litt her: http://www.youtube.com/watch?v=dkVWUxzTB-Q






Sosial jogging med Northern Runners

For første gang på utrolig lenge, sikkert flere måneder, torde jeg å luske meg avgårde på ei trening med løpegjengen Northern Runners. Med unntak av den siste måneden med alternativ trening og skade, er jeg usikker på hvorfor det ble slik. Kanskje må mange løp og avslappet forhold til treningstider ta en del av skylda.

I alle fall - her var jeg igjen. Litt seint, men godt. I dag var det nybegynnertrim som stod på programmet. Det passet meg perfekt. Fem kilometer i rolig tempo ble akkurat en halv kilometer for langt for ei dame over førti som kjenner siste(?) rest av forkjølelse og en vond ankel på kroppen - men pytt!

Det var ei flott økt i dag. Takk for koselig prat på veien til Jon-Vidar og May Liss, og til Ingvild for en god prat før jeg begynte å nyse etterpå!

Jeg skulle ønske jeg bare kunne fortsette å trene, men nå nærmer det seg KK-mil og Ti for Grete med stormskritt. Ja, jeg gruer meg.



Flotte folk med på trening i dag også!
(Foto: May Liss Hårstad Wasmuth/Northern Runners)



"From zero to hero"

Det er nesten vanskeligere å ta en hviledag for tida enn å ha ei kort økt også på en hviledag. Ikke fordi jeg har noe imot å hvile. Jeg er ikke treningsnarkoman riktig enda. Tror jeg da.

Det er bare så vanskelig å komme i gang igjen. Hjernen ønsker jo helst å ligge og slange seg på sofaen, eller stresse seg opp over alt som ikke blir gjort når mye av ens tilmålte tid går til trening. Og så begynner det igjen. Hvorfor gidder jeg? Hvorfor ikke begrense trening til 2-3 ganger i uka og være fornøyd med det? Hvorfor går det ikke raskere å løpe? Hvorfor klarer jeg ikke å huske alle kataene/mønstrene ennå? Hvorfor klarer jeg ikke å løfte tyngre? Hvorfor klarer jeg ikke å gjøre dype armhevinger? Og hvorfor i all verden renner ikke kiloene av meg slik at jeg kan fly bortover veiene? Den nedadgående spiralen er i gang.

Hvem vet. Kanskje trener jeg for mye. Kanskje er jeg rett og slett for mye av en "alt eller ingenting"-person.

I alle fall var jeg på vei nedover etter hviledag fredag, ei lett økt på lørdag... og så ble det seint på søndag. Sliten, surkete og alt det der. Da hører jeg samboerens stemme nedenfra. Han konstaterer at det er treningstid. Jaja, tenker jeg med svartfarge i hjernen. Kettlebells og annen styrke. Vi får se.

Vi fikk ikke se. Jeg ble revet med. 20-kiloen svingte i duo med armhevinger (ikke dype), 8 kg i militærpress i samspill med "bearsquats" og til slutt en vakker duett med frontsquats (2x8 kg) og planken. Alt i serier på tre etter oppvarming.

Fra dypt nedi kverna til høyt oppi skyene, men utslitt: "From zero to hero". Så inderlig godt å kjenne på.

August: Om ankler og slikt..

Torsdag 2. august fikk jeg meg en smell ved å tråkke kraftig over, og høyre ankel har ikke vært den samme siden. Det har for så vidt ikke heller den venstre ankelen. Det kalles visst å kompensere. Alt det blå, grønne og gule er borte, men høyre ankel er fremdeles litt hoven, stiv, øm og tidvis vond.

Jeg har fokusert på å holde humøret og treningsiveren oppe ettersom en skade også kan føre til alternativ trening. Fokuset endres bare fra plan a til plan b - og rett og slett til plan c. En hel del realitetsorientering måtte til før jeg innså hvor mye planene måtte endres. Blant annet utgår resten av løpene i Tromsøkarusellen for min del, og med ett unntak, har planene om fjellturer utgått. Også treningsturene til Fjellheisen.

MEN, aldri så galt: Jeg har fått sykla, trent kettlebells og annen styrke, moret meg med balansebrett, bestemt meg for å satse mer på karate igjen, begynt på yoga (hvordan har jeg klart meg uten det så lenge?) og funnet ut at jeg har lyst å svømme bedre. Svømminga er forresten ikke særlig god for ankelen, så der har det kun blitt veldig korte distanser når vi er i svømmehallen.

Den siste uka har jeg prøvd meg på noen forsiktige joggeturer. Den første turen jogget jeg med tapet fot 3x1 km. Den andre turen jogget jeg en halvtime på asfalt, mens den tredje turen gikk for seg i lysløypa og rundt Prestvannet i dag.

Jeg hadde egentlig ambisjoner om å jogge 10 km i dag. Planen var å lunte avgårde og kose meg. Slik ble det ikke. Ikke for det, farta var i krabbetempo til og med for meg. Det var ikke på kondisen det stoppa. Dessverre hadde jeg en sperre som tilsa at jeg ikke kunne klare å jogge raskere, og anklene mine var ikke helt i godlune de heller. Etter vel seks kilometer, fant jeg ut at det var nok for høyreankelen. Da kjentes den helt stiv og vond ut. Jeg gikk vel en kilometer etterpå, og den ble kanskje litt bedre. Likevel svant håpet om å delta på en halvmaraton helt fullstendig, mens håpet om å delta på 10km-løp 15. og 22. september fortsatt lever.

Mottoet må være å ikke la småskader ødelegge treningsiveren. Ikke bare vil det ta lenger tid å komme tilbake, men man går glipp av mye artig aktivitet!



Slik så foten min ut seint på kvelden 2. august. Au.



Trening med kettlebells og annet styrke
har vært glitrende både for kropp og humør!

Man trenger ikke godvær for å sykle, men jammen er det deilig.

Godværsdager er til for å nytes. En tur opp til Ørnfløya med
ungene var fjelltur nok for meg denne augustmåneden.

Balansebrett er superartig!

Tøffe damer tar tak!

I fjor på denne tida var frykten for overfallsvoldtekter stor, og den spredte seg til hele landet. Alle kampsportklubber, -utøvere og andre som mente de hadde resepten mot overfall og voldtekter, og som mente at litt kursing kunne gi effekt til redde kvinnekjønn, serverte selvforsvarskurs. Og kvinnene, ja, jeg har hørt meldinger om fulle kurs og kurs med venteliste.

Det var et ønske om at jeg skulle bidra til et slikt kurs, og jeg var på nippet. Jeg hadde konseptet klart i hodet, men jeg klarte ikke å ta steget videre. I tillegg sliter jeg med slik kursing. Jeg ser muligheten av at det enten kan gi falsk trygghet eller kan virke helt andre veien.

I stedet har ei av klubbens talenter og jeg gått sammen om å lage reine jente-/dametreninger en gang i måneden for klubbens hunkjønn. Fokus blir å ligge på kamp, styrke og selvforsvar.

Dette blir ikke selvforsvar av det lette slaget. Dette blir selvforsvar for hjernen også.

Kyokushin karate er en fullkontaktsport. Selvforsvarskonseptet må følgelig bli på de premissene. Jeg vil påstå at man redder seg ut av mange situasjoner med å tenke selvforsvar. Å tenke selvforsvar er ikke en fasit, men noe vi kommer fram til i fellesskap. Videre skal vi tørre å stå på, og det tør vi som trener en såpass hard kampsport. Vi trenes opp til å tørre. Vi trener motet og viljen.

Vil du trene opp ditt mot og din vilje? Vil du trene på å tørre? Å trene opp fleksibilitet og styrke og samtidig ha det artig?

Reklamen er faktisk at du kan komme og bli med! Og det gjelder faktisk menn også! Tromsø karateklubb har nybegynneropptak hele september. Andre kampsportklubber har også nybegynneropptak denne høsten. Det er utrolig artig å holde på med. Hiv dere rundt!

Du finner masse informasjon her: http://www.tromso-karateklubb.net/ . Har du noen spørsmål, er det bare å ta kontakt!

Ekstrem trippel i Tromsø

Denne helga har det vært duket for ekstreme løp i Tromsø i regi av MSM arrangement: http://www.msm.no/ . Man kan velge å delta på individuelle løp, eller ta hele trippelen.

Fredag var det Ekstremløpet http://www.msm.no/msm-ekstremloep.10181.no.html. det er løpet som i forkant synes mest overkommelig, selvsagt med fare for å kaste opp under/etter løpet.

Lørdag  var det duket for det første ultraløpet i Tromsø: Tromsø Mountain Ultra http://www.msm.no/tromsoe-mountain-ultra.255210.no.html . Et løp over mer enn 50 km i Tromsøfjellene. Kramper og slikt er vel bare barnemat...

I dag er Tromsdalstinden 1238m opp: http://www.msm.no/tromsdalstinden-1238m-opp.39313.no.html Vanligvis en vakker tur med glitrende utsikt, men i dag ser det tåkete ut. I tillegg vil deltakerne snu ved Salen da det snør på toppen av Tinden:

Trist med været for dagen i dag, men heldigvis var det fint og opphold både i under ultraløpet og ekstremløpet.

Jeg har ikke deltatt. Ikke engang som tilskuer. For min manglende tilskuerdeltakelse kan jeg ikke skylde på annet enn en ekstrem lyst til å ha rolige dager med ungene etter ei slitsom oppstartsuke med skole og aktiviteter.

Manglende deltakelse? Tja, selv uten skade tror jeg disse løpene hadde vært i drøyeste laget for meg. Dersom jeg klarer å fortsette treninga, kan jeg jo vurdere å delta etterhvert. La oss si Ekstremløpet om et-to år, Tinden om tre år og Ultraløpet en gang i passe tid til å kalle det den store 50-årskrisen... (det gir meg åtte år). Trippelen? Øh... I så fall en ekstrem femtiårskrise! Noen som blir med?

I mellomtiden: All mulig honnør til arrangører og ikke minst deltakere. Æ e søkkimponert!

To skjelvende bein jogger igjen

Det har gått tre uker siden jeg tråkket over. Ankelen er fremdeles vond, litt hoven og blå. Den har verken blitt bedre eller verre av alternativ trening til jogging. Det har vært fokusert på styrketrening, litt sykling, etterhvert yoga og denne uka også karate. Jeg har også prøvd å svømme, men det gjorde temmelig vondt i ankelen.

Trening på balansebrett kjennes godt på en skada ankel. Det er både artig og utfordrende.
I går stod jeg i yogastillinga "Treet" også på balansebrettet, og da bestemte jeg meg for at
det er på tide å komme seg ut på joggetur igjen. Balansebrett kan forøvrig anbefales for å trene
stabilitet og balanse (hvorvidt stabilitet og balanse er det samme kan de rette fysioterapeuter
diskutere en hel dag - eller flere).

I dag var det dags for å prøve seg på en tur i lysløypa. Jeg må innrømme at begge anklene kjentes temmelig skjelven ut i forkant. Jeg gikk/jogget opp til Tromsøhallen, og jogget en liten kilometer i lysløypa. Forsiktig. Det gikk bra, men jeg torde ikke jogge lengre på gang én. Jeg jogget tilbake. Det gikk bedre med svak nedoverhelning det meste av veien. Jeg pauset, og bestemte meg for en tredje kilometer. Denne gang på asfalt i nedoverbakke, hjem. I starten kjente jeg det godt i ankelen, og tok det mer forsiktig. Etterhvert fant jeg det riktige tempoet, og da gikk det veldig fint.

Ankelen kjennes ennå noe ustabil, men jeg er fornøyd. Riktig fornøyd skal jeg være om ankelen ikke er mer hoven og vond i morgen. Om den oppfører seg, blir det kanskje en femkilometer på søndag. Jeg må jo prøve å få trent litt frem til Oslo 15. og 22. september. Den sesongavslutninga har ikke riktig seget over meg ennå. Jeg hadde jo regnet med at løpet frem dit skulle bli litt annerledes. Fingrene krysses fremdeles, og tålmodigheten smøres tjukt på!