 |
| Havskodda gikk i oppløsning idet vi starta turen. |
Stien gikk fint gjennom barfjellandskapet, ved eggen av fjellet når en kom litt oppover. Utsikta kunne ta pusten fra enhver, og som om ikke det var nok, ville nok de fleste kjenne et visst sug ved å se nedover de bratte stupene.
Stikkeinsekter og svartfluer har begynt å innta plassen i fjellene nå. Kleggen var til tider så innpåsliten som kun den kan være. Den klarte til og med å bite gjennom stoffet på barfotskoene mine!
Barfotsko er et annet stikkord med denne bloggen: Nå har jeg vandret til fire turmål på fem dager med Vibram Five Fingers. De fungerer utmerket. Til tider må jeg passe meg for å ikke hekte fast tærne i vide buksebein, mens andre farer er å kjøre tærne mot steiner i ur. Det er jo ikke mye beskyttelse i denne typen fottøy, men det har hittil vært å foretrekke framfor andre sko kjøpt til formålet: Da vi var ferdige med fjellturen, dro vi til Tromvika for å overnatte i telt. I bilen skifta jeg til vanlige tursko. Når jeg kom fram og skulle gå noen meter ned en sti til bestemmelsesstedet, føltes det nesten som om jeg ikke hadde kontroll over beina i det hele tatt. Nærheten til underlaget var helt forsvunnet.
Så langt har jeg heller ikke hatt vondt i beina av å gå med Vibram Five Fingers, og til alle som har bedt om oppdatering på hvordan det er å gå med dem; jeg vil absolutt anbefale å forsøke. I alle fall på kortere turer. Brosmetinden er intet unntak der.
Til voksne som undres over om Brosmetinden er stedet å ta med ungene: JA! Det er en av de vakreste turene jeg har vært på, men for oss med en viss andel høydeskrekk gir den også uttelling på den skalaen. Pass på ungene deres!!
Heia Elisabeth, fint at du likte Brosmortinden! Det er ein fin og lett tur med vakker utsikt. Namnet på kartet er ein smule feilskrive, for vi som har levd med fjellet kvar dag, seier Brosmortinden /"bråssmorti:inj´nj/. Fjellet har namn etter steinura under, og denne ura er Brosmora, og namnet er sett saman av ordet brosme og or = ur. Denne ura går stupbratt ned i havet, og tett ved landet er havet 123 meter djupt, og brosma som liker seg på djupt vatn står og lurer nede i havet mellom steinane i ura. I Rekvika har vi også ei anna ur på sørsida av bygda som heiter Brosmora, så derfor seier vi for å skilje desse to urene frå kvarandre, Brosmora utmed landet og Brosmora innmed landet - havet ved begge stadene er brådjupt, innmed landet er det 125 m djupt, og eigentleg er namnet blitt til på grunn av fiskeplassane her. Altså - fjellet som de har gått tur på, har namn etter ein fiskeplass! Helsing Aud-Kirsti
SvarSlettTusen takk for kommentaren, Aud-Kirsti! Veldig flott at du la den her, og ikkje på facebook. Da kan fleire enn eg bli opplyste. Har du fleire fine historiar på lager om området/fjellet, set eg stor pris på at du legg dei ut her (om du gidd). For eiga del blir turen rikare om eg veit noe om området. Fjella rundt Rekvika var formidable, og berre å få gå på Brosmortinden ga lyst til fleire turar dit.
SvarSlettOm du går ned frå Brosmortinden til skaret under, kjem du til Kvalskaret. Namnet kjem nok av at her er det funne kvalbein, men desse beina er ikkje synlege meir. Oldefar min, f. 1856, har fortalt om desse beina, og tante mi, f. 1913, fortalte også at ho hadde sett kvalbeina, og at dei var overgrodde med mose. Eg har fleire gongar vore i Kvalskaret, men eg har aldri funne desse beina, så naturen har nok tatt dei tilbake. Og så kan ein jo lure på korfor har det vore kvalbein å finne oppe i dette skaret ca. 300 m. ++ over havet. Eg har komme fram til at desse beina nok har vore borne opp i skaret til det vesle vatnet som finst der som ein del av samisk førkristen religion. Dette vatnet har kanskje blitt rekna som eit heilag vatn, for staden der vatnet ligg, er spesiell. Ein ser utover havet mellom fjell på begge sider, og marka mellom vatnet og stupet under er frodig og grøn. Her er småkratt, men også vakre blomster, t.d. gullgul knappsoløy (= ballblom), og tjukk, mjuk mose som er fantastisk fin å setje seg ned i for å slappe av etter gåturen. Altså - eg trur at kvalbeina har blitt ofra til dette som kan ha vore sett på som eit heilag vatn. Tidlegare kom det svensksamar til Kvaløya, og nede i Rekvika har vi stadnamn som Finngamhaugen og det store majestetiske fjellet Finnkjerka som vitnar om at det har vore samar her tidlegare som har brukt området. Dette må likevel vere eit godt stykke tilbake i tid, for vi har ikkje bevart munnleg tradisjon om at samar har brukt desse områda, t.d. Finngamhaugen. Helsing Aud-Kirsti
SvarSlettFor ein gamal arkeolog er det jo gull det du fortel, Aud-Kirsti! No fekk eg enda meir lyst til å ta turen fleire gonger - og gjerne til det heilage vatnet! Trur eg må sjekke om mine gamle arbeidsgivarar har desse opplysningane...
SlettHei! Jeg skriver litt om hvalbein i avhandlingen min akkurat nå og denne opplysningen var veldig relevant! Kan jeg få referere til den? I så fall skulle jeg gjerne hatt fullt navn på kilden, så kontakt meg gjerne på marte.spangen@ark.su.se. (Det står mer om dr.gradsprosjektet mitt på offerringer.wordpress.com)
Slett