"Født til å løpe"

Boka "Født til å løpe. Jakten på løpingens hemmelighet" av Christopher McDougall rommer 326 sider. Disse ble tilbakelagt på litt over to dager: Litt hjulpet av forkjølelse, som tilsa at jeg hadde mer tid til overs enn jeg vanligvis ville ha hatt.

Christopher McDougall er en tidligere basketballspiller som ruver i terrenget. En mann som har lyst til å løpe, men som sliter med evige skadeproblemer. Han viser en imponerende standhaftighet i sitt ønske om å kunne løpe uten smerter. Der de aller fleste hadde sagt seg fornøyd med å få meningen til en ekspert, oppsøker han flere og nekter egentlig å ta deres mening for god fisk. Det virker som om han spør ut all mulig ekspertise han kan komme over, og han finner vel også svar på sine spørsmål.

Det er ingen hemmelighet, ettersom boka heter "Født til å løpe", at dette er ei bok som postulerer og fører beviser for denne hypotesen. Selv om boka er sagt å skulle promotere barfotløping, noe den også gjør, synes jeg den til tider viser større forståelse for å løpe slik en gjorde tidligere - uten oppbygging av løpeskoene. Det å løpe barfot synes heller å være noe en bør gjøre i "trygt" terreng, og at det i større sammenhenger (kanskje) kun passer for de enkelte.

"Født til å løpe" er skrevet i et journalistisk språk. Historien er fantastisk, således er også de lange digresjonene. Med arkeologutdannelse, må jeg innrømme at jeg leste veldig raskt gjennom evolusjonsteoriene som ble skrevet med en type amerikansk journalistisk selvsikkerhet som jeg ikke helt vet om jeg setter pris på eller ei. Det problematiske og utfordrende ble med ett svært enkelt. Boka er uhyre lettlest, og budskapet blir prentet inn i leseren.

For å få et mer balansert syn på fenomenet barfotløping/forfotløping, kan det være vel verdt å lese kapittelet i "Den ultimate løpeguiden" (Edwards, Foster og Wallack). Jeg må likevel si at "Den ultimate løpeguiden" virker veldig traurig i forhold til den entusiasmen og gleden som legges til grunn i "Født til å løpe". Kanskje farges det av at jeg selv, i den grad jeg har løpt på karatetrening, har løpt barfot. Denne erfaringen har jeg tatt med meg ut. I starten jogget jeg med oppbygde sko, og fikk fort en slitasjeskade i foten som forplantet seg til låret. Etter å ha kjøpt meg sko uten oppbygging, har jeg merket lite eller ingenting til denne skaden. Jeg har i alle fall lyst og tanker om å prøve meg barfot, og etterhvert i sko tilpasset forfotløping.

Jeg har en idé om at menn vil falle mer for språket og fortellerstilen i "Født til å løpe" enn kvinner, men en passasje mot slutten av boka fikk meg nærmest til å gå/løpe bort fra den konklusjonen. Passasjen mellom forfatteren og Scott Jurek, en ultraløper av rang, snakket rett til meg:

" "Utrolig bra løpt", sa Scott.

"Ja visst", sa jeg. "Utrolig sakte."

"Det er det jeg mener", fastholdt Scott.

"Jeg har vært der, mann. Jeg har

vært der mye. Det krever langt mer

mot enn å løpe raskt." "