Badevektas forbannelse

Jeg har sagt det til meg selv mange ganger: Badevekta skal ikke få lov til å forstyrre min følelse av å bli i bedre form etterhvert som jeg trener, men det er lett å bli avhengig av den hersens vekta - slik jeg har skrevet om tidligere (29.8. og 3.9.).

I det siste har jeg prøvd å bli kvitt min avhengighet. Det vil si at jeg ikke går på vekta hver dag. Om jeg føler meg "røten" en dag, ser jeg på vekta med stor mistro og holder meg unna. Likevel synes det meg vanskelig å ikke gå ytterligere ned, enda jeg trener mye mer enn jeg gjorde så seint som i vår. Da er det godt å lese artikler som denne (de dukker opp fra tid til annet i jungelen av slanke-ditt-og-datt som jeg forøvrig skyr) der Thomas Stellander, tidligere tredobbel norgesmester i kroppsbygging, anbefaler å  kaste badevekta:  http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7832236 .

Jeg klarer ikke å bli den som holder meg på en eller annen diett. Trua er fremdeles større på variasjon og glede i kostholdet og ikke minst trening. For meg er det veien til godt humør, overskudd, god form og resepten til et godt liv!

Kom deg ut, jeg kom meg ut!

Det er 13. oktober. Jeg er i Tromsø. Her er det 2 grader på utsida, plussgrader riktignok. Regner det? Snør det? Aner ikke. Det har vært en maratondag til nå, og lite og dårlig søvn natt til i dag. Jeg misset på karatetreninga. Muligens med vilje... Det kjentes ut som om jeg kunne sovne stående. Hvor mye frister da intervalltrening?

Kommer jeg meg ut, så kommer det til å skje. Jeg kommer meg ut!

Veldig skeptisk i forkant..



OK, da mangler bare lua.



Føler meg som verdens dårligste kondis-menneske,
men jeg kom meg ut!

Nye strategier, gamle mål

Dagens tilståelse: Av og til tar det lang tid før man skjønner at endringer må til. Enkelte ganger må man brenne seg flere ganger før en skjønner hvor lite fornuftig man har vært. Å høre på gode råd, kan faktisk redde en person fra dyrekjøpt erfaring.



Kettlebell. Foto: Sigurd Leithe

 I og under styrketrening har jeg vært flink å høre på fysioterapeuten i mitt liv. Det nytter ikke når jeg er lite flink til å høre på erfarne løpere når jeg skal sette i gang med joggetrening. Jeg har gått altfor hardt ut, og ikke fått trent opp grunnkondisjonen, som rett og slett har vært av kaliberet ødelagt ei stund. Når jeg så styrter avgårde for å nå mine mål raskest mulig, går det som det går - skadene kommer raskt, og målene synes fjernere enn noen sinne. Jeg har derfor tatt til vett, og spurt om råd. Nå skal ukeplanen legges opp for å nå de opprinnelige målene - til slutt.


Det gjelder å ikke være utålmodig (hvilket jeg alltid er og har vært). Det legges nå planer for opptil to karatetreninger i uka, ei intervalltrening, ei roooolig langøkt og to styrketreninger. Om jeg takler dette, skal jeg være strålende fornøyd.




Intervalltrening med NR. Foto: ukjent dame på tur

Målet med jogging er fremdeles å kunne løpe under timen på ei mil og under halvtimen på fem kilometer. I utgangspunktet var faktisk målet å klare det under Mørketidsløpet, men Midnight Sun Marathon er mer realistisk. Da satser jeg på det!

Innenfor karate har jeg vel egentlig nådd alle de mål jeg har satt meg tidligere. Det skal litt til å toppe de resultatene, og eventuelle mål der må jeg faktisk tørre å tenke tanken på før jeg legger en strategi og tidspunkt. Vi får se hva det blir til. For året som kommer, tror jeg det er nok å komme tilbake i karateform, ha det morsomt på treningene og være ei støtte for de andre i klubben.

Det beste av alt nå er at treningsgleden og gløden er tilbake. En venn av meg innenfor Northern Runners påpekte at kurven for treningsglede nå former et smil. Det smilet er det verdt å holde fast ved!




Kyokushinkai karate. Foto: Torfinn Larsen

 





Svinger kettlebells-ene igjen!

Jepp! Koser meg nå, også når styrken skal trenes og kettlebells-ene skal svinges, presses, trues, med mer....

Et stenk av vinter

Det er ennå vakre høstfarger..

Frosten har lagt seg enkelte steder.

Målet for helga har vært å melde seg på Mørketidsløpet 7. januar. Ei mil rett etter nyttår. Det vil si ei mil etter ei tid med julemiddager, juledesserter, julekaker, julegodter, juledrikke... og så det samme for nyttårsfesten... Abstinensene har knapt rukket å legge seg, luftveisinfeksjonene er på god vei til å innta kroppen. Jeg har vanligvis et absolutt bunnpunkt når det gjelder energi i januar - og så... 2012: Mørketidsløpet. Jeg blir noe mørkeredd av tanken, ja.

I dag hadde jeg ei rolig økt på ca 7-8 km. Når jeg sier rolig, betyr det mye gåing, litt fartslek, noe slapp jogging. Faktisk koste jeg meg mest. Jeg leter etter jogge-/løpegleden. For å få den tilbake, er målene om stadig forbedring av tidene på fem og ti kilometer endret. Jeg skal rett og slett kose meg tilbake til gleden. Pulsen skal ikke overstige 170 i hvert fall. Så får vi se - når gleden er tilbake, kan jeg begynne å presse på. I mellomtida håper jeg å få lov til å være frisk (om ikke alltid rask).

Dagen i dag ga et stenk av vinter. Jeg var ute og beundret vakre Tromsø(marka) i fem-sekstida. Lykkelig er jeg som bor her, så nært ei praktfull lysløype som gir så mange fine naturopplevelser i nabolaget. Jeg hadde det skikkelig fint i dag, og tok mange bilder av blandinga av seinhøst og tidlig vinter som vi nå har. Overraskelsen var stor da jeg så at frosten hadde lagt seg like oppi bakken her, og at det tidvis var veldig glatt i løypa. Det er bare å sko seg, i alle fall for dem av oss som skal ut i mørket fremover.



Et skråblikk på frosten.





Tinden i vinterskrud



Marka med et stenk av hvitt

Men det suser stadig i sivet...

Barn og karate: Sjarmørenes aften

foto: Sven Johnson

Foreldrene sitter i salen, ungene "opptrer". Hva gjør ikke ungene mer opprømt enn å få vise frem det har trent på til sin foresatte? De foresatte på sin side sitter der med svulmende hjerter og store smil.

Ungene jeg trener er fra seks til elleve år, og sjarmtroll av dimensjoner. En god gjeng er det også. Jeg skulle gjerne hatt enda flere med på matta i går, men det er nok dem som er for sjenerte. Det kommer etterhvert. Det viktigste er å føle at de mestrer oppgaven.

Det var ti unger fra mi gruppe som gikk kata (mønster) og kamp. Å stå alene på matta i katamesterskap, og skulle være midtpunkt i et par minutter er ganske så tøft. De klarte seg bra, og jeg syntes å kunne spore betydelig framgang etter siste mesterskap i mai. Selvsagt var de både nervøse og hadde lampefeber, men de var flinke. Der jernteppet falt ned, tok gjerne kreative løsninger over. En sjarmerende seanse!

Deretter var det klart for kamp. Gira unger klarte seg veldig bra, og tok tap og vinn med samme sinn. Hver kamp fikk en vinner, men det var ingen rangering på slutten. Det er like bra. Det så ut som om ungene forlot dojoen glade og fornøyde med diplom i handa. Jeg gleder meg til mandagens trening - og til NNM med ungene i november!

"Gladiatorens kamp"

Jeg er ingen Gladiator, men det kan være
artig å gå kamp likevel...
(foto: Sven Johnson)

I kveld har det vært klubbmesterskap i Tromsø karateklubb. Jeg deltok som lagleder for de yngste juniorene og som dommer under seniorkonkurransene. Å lede den yngste garden i vinn og tap-situasjoner, er en historie for seg. Nå må jeg vel heller få ut min opplevelse av seniorkampene.

Denne gang var det Gladiatorens kamp mot Bjørnen, Slangen og Hesten. I den rekkefølgen. Ingen av de involverte må ta dette ille opp. Historien må bare bli slik da Gladiatoren er ei dame som er rundt 40 kilo under vekta av Bjørnen (den tyngste av mennene, som også er en relativt god tekniker), Slangen (som er den letteste, 10 kilo tyngre enn Gladiatoren, og er en god tekniker og internasjonalt drillet fighter), og til slutt Hesten (som er snill som bare det, men som også er utrolig utholdende og "beinete" å gå mot).

Gladiatoren kastet seg altså inn i ringen mot Bjørnen først. Det ble en kamp preget av mot og gå-på-vilje fra -Gladiatorens side, men det er utrolig tungt å få slag og spark fra Bjørnen. Jeg undret meg over om hun kom til å gå i bakken, men det skjedde ikke. Hun overlevde kampen, men tapte på poeng. En seier i seg selv.

Kampen mot Slangen var jevn, og hun scorte også. Faktisk kunne hun ha seiret om alle dommerne hadde sett det samme som mattedommer. I stedet fikk hun Slangen i poengnød, og til slutt fikk han inn en teknikk som gjorde at magemusklene til Gladiatoren krampet seg. Knock out.

Gladiatoren fikk en kort pause, men insisterte på å gå siste kamp som var mot Hesten, selv om pusten ikke var helt i orden ennå. Hesten var utholdende, mens Gladiatoren også klarte seg bra. Mot slutten av kampen fikk Hesten inn et sleivslag i magen på Gladiatoren. Det var Gladiatorens sorti.

Neste stevne Gladiatoren skal være med på er mot damer (forhåpentligvis på hennes egen størrelse). De skal være utrolig gode for å ha en sjanse mot den jenta her om hun gjør det like bra som i kveld.

Takk til Gladiatoren for kveldens vitamininnsprøyting til inspirasjon og glede - og ikke minst vilje!