Tilværelsens uutholdelige letthet

Det er så utrolig godt å få bevege seg, løpe, trene karate, styrketrening, gå på fjelltur - og ikke minst alle aktivitetene man gjør sammen med ungene. Jeg gikk hjem fra trening i dag og tenkte på akkurat det - så heldig jeg er som får lov til å bruke kroppen min, og som får lov til å trene den opp uten noen sykdom av noe slag. Jeg er så evig takknemlig for at det ser ut til at samboeren og ungene mine også er friske nok til å kunne trene opp kroppen sin til akkurat det de vil.

Rett nok er våren ei mare med mye støv i lufta og pollenallergi, men det er da bare for en bagatell å regne i forhold til hva andre sliter med.

Jeg har vært nede i en liten bølgedal, men er på tur opp igjen. Da er det viktig å kjenne på hvor heldig en er.

Takknemlig og ydmyk ovenfor livet. Det er ingen selvfølge å få ha det slik.

Milan Kundera sa det slik: "Tilværelsens uutholdelige letthet". Jeg holder den ut!

På (trenings)galeien igjen!

Jippi! Jeg måtte ta en sykedag og deretter en jobbedag før jeg kjente på kroppen at jeg kunne tåle ei trening. Det ble kjørt relativt hardt på gårsdagens karatetrening, og jeg klarte meg bedre enn (jeg hadde) forventet. Hvilket gjorde utrolig godt.

Jeg er utrolig slurvete med uttøying for tida, og grudde meg dermed til en ille dag i dag. Jeg er nemlig av den gammeldagse sorten som i bunn og grunn liker å tøye ut etter trening. Det er bare det at jeg ofte ikke tar meg tid til den delen lenger. Veldig dumt så lenge fleksibiliteten ikke er hva den engang var.

I dag var kroppen klar som et egg til mer trening. Når samboeren kapitulerte for trøttheten, var det bare å slå til og løpe seg en tur selv. Herlig. Jeg hadde i bunn og grunn håpet å få tid til ei mil, men tiden strakk ikke til der. Det ble en femkilometer. Jeg valgte ei ny rute, men er litt dusement fordi jeg ikke får ned kilometertiden ytterligere. Jeg ligger på ca 6.30 på relativt flat mark, og det begynner å føles utrolig tregt. Heldigvis reddet noen drøye nedoverbakker æren, men jeg jubler likevel ikke for å ha løpt. Det mangler ennå litt over ett minutt til den tid. Det er mulig jeg har noe mer å hente på mila med bare å trene slik jeg har gjort til nå, men ellers er det nok på høy tid med intervalltrening. Fart er ikke min forse. Sukk.

Fartslek i mørket i lysløypa... Ja, det er vel det det blir til. Ei artig utfordring, vil jeg tro.

Undres også om jeg er klar for ei ny karatetrening i morgen? Da må jeg i hvert fall få meg litt søvn først!

Barn og karate - vinn eller forsvinn?

Da jeg begynte å trene karate i 1993, var vi rundt 50-60 personer på nybegynnerpartiet. Etter et år var gruppa godt og vel halvert, og etter to år var det kanskje mellom fem og ti fra det samme partiet som trente ennå. Karate er ikke for alle, men dessverre var frafallet de to første årene større enn det det burde ha vært. Karate passer for flere enn den tilsynelatende konklusjonen som kunne trekkes fra det nybegynnerpartiet jeg startet på.

Nå for tida, ser det ut til at de fleste seniorene som begynner med karate holder ut. Lenge. Det er veldig bra for klubben. Flere faktorer spiller nok inn her, men først og fremst er det trolig miljøet i klubben som har gjort denne utviklinga mulig.

Like fullt er forholdet gjerne som tidligere på juniorsida. Barn vil gjerne prøve ut. Karate høres spennende ut, men de er også i en alder der de vil prøve ut nye aktiviteter - gjerne en hvert semester om så. Det gjelder derfor å vinne dem, skape energi og glede raskt slik at de holder ut. Samtidig er det viktig å huske at unger ønsker regler å rette seg etter. De ønsker disiplin. Kanskje ikke kadaverdisiplin, men like fullt må de ha et sett regler. Uansett hvor mye de forsøker å tøye og bøye på reglene i nået, oppfattes det som urettferdig og urettmessig dersom noen andre bryter en regel uten å bli satt på plass.

Følelsen av mestring er dessuten viktig i all slags aktivitet med barn. Dersom de ikke føler at de mestrer, eller at de blir pålagt så store oppgaver at de tror de aldri blir å mestre dem, faller de fra. Derav blir det gjerne et vinn eller forsvinn med barn. De må få oppgaver som de mestrer, men som ikke kjeder dem. Det må ikke terpes for mye på vanlige treninger, men være et skifte av aktiviteter med ujevne (men gjerne tette) mellomrom. Samhold er også viktig innenfor barnegruppa. Det må være mulighet for lek før trening, og gjerne litt i treninga. I tillegg bør det stilles opp for noe sosial aktivitet. Får vi det til, kan vi kanskje vinne ungene i stedet for at de forsvinner?

(Foto: Ingrid Leithe)

Barn og karate - instruktørrollen

Hilsen før trening (foto: Ingrid Leithe)

I dag må jeg rett og slett skrive om å instruere barn. Mandager er nemlig min instruksjonsdag.

Jeg har instruert unger innenfor kyokushinkai karate i årene 1993 til 2003, og fra 2010 til i dag. De to-tre første årene var jeg hjelpeinstruktør, mens jeg senere har fungert som instruktør.

Samlet sett ser jeg tilbake på tiden jeg har trent ungene, eller juniorene som vi kaller dem, med glede.

(foto: Ingrid Leithe)

Det som er spesielt med å trene de yngste, er at du må gi så mye av deg selv, og du må være deg selv. Du må tørre å utfordre dine sterke og svake sider - og du må være ærlig og rettferdig (eller i alle fall klar på hvorfor du er urettferdig). Ungene gir alt. De følger deg som instruktør, og dine ord er lov - i alle fall innenfor dojoens grenser. Lover terses hele veien og grensene prøves ut. Det gjelder derfor å ha ungene med seg, ikke mot seg, og det er derfor du må gi hele tiden. De ser rett gjennom deg dersom du ikke er med selv.

(Foto: Ingrid Leithe)

Det har ikke alltid vært like lett å være instruktør. Spesielt i de første årene slet jeg, og det går ennå i bølger. Noen ganger kjenner en på motgang. Mest når en selv er trøtt, sliten og fantasiløs. En tommelfingerregel for instruktører, er gjerne å ha planlagt 70 % av treninga på forhånd. Jeg må innrømme at jeg nesten ikke orker det lenger. Treninga blir nesten aldri som forutsett når jeg har juniorene. Jeg tenker over noen hovedmål for instruksjonen, og prøver å få dem til. Som regel må treninga bli til mens vi er der, for det dukker alltid opp noe underveis. Enkelte ganger tar ungene ting mye raskere enn forventet. Andre ganger går ikke teknikkene inn i det hele tatt.

(Foto: Ingrid Leithe)

Uansett er jeg veldig takknemlig og ydmyk for å få lov til å lære juniorene alt dette artige, tøffe, farlige. Det er et stort ansvar foreldrene deres har gitt meg, og det er bare å håpe og tro at jeg forvalter det på best mulig måte.

Til slutt reklamen: Tromsø karateklubb tar opp medlemmer (fra 6 år og oppover) i hele september. Det betyr at det er mulig å trene i september, mens du bestemmer deg for at du ønsker å fortsette uten å betale. For å få vite mer om klubben, er det bare å sjekke nettsidene http://www.tromso-karateklubb.net/

Forsøk: å jogge bort forkjølelse

Papirlommetørkler er for tida gode å ha i nærheten. Det samme
nedfallsrosene ungene reddet fra hagen. Et glimt av skjønnhet.

"Un nez qui coule", sier de på fransk. Jeg tenker på frasen hver gang det renner fra nesen. Noen synes alt høres bedre ut på fransk, jeg synes i hvert fall dette høres bedre ut enn "rennende nese". For å avslutte denne uappetitlige introduksjonen: Jeg er fortsatt nysende forkjølt.

I tillegg til å være nysende forkjølt, har jeg hatt joggeabstinenser som går på humøret løs siden torsdag. Til i dag har jeg klart å la være å trene av meg forkjølelsen, men nå klarte jeg det ikke lenger!

Mens ungene var opptatt med barne-TV, skyndte jeg meg i joggeskoene og hastet ut døra. Jeg tok meg tid til ei god oppvarming, men her skulle det jogges (og helst løpes) fem kilometer. Jeg gjorde alt feil! Fra å ta ei ny rute som begynte med en hardere motbakke enn det mitt ulne hode hadde sett for seg, til å stresse med å forbedre kilometertida hvert steg. Det var et slit for pusten til og med i nedoverbakker. Etter fire kilometer var jeg nesten hjemme, og da var det heller ikke mer å hente. Heldigvis tok jeg til fornuft, men det satt langt inne. Jeg lot den siste kilometeren være, og lusket hjemover. Stakkåndet, kvalm, vekselvis varm og kald, med antydning til øresting og fremdeles med rennende nese.

Hva har jeg lært: Nei, jeg kan ikke jogge meg bort fra forkjølelsen. Kanskje andre kan, jeg kan ikke. OG - det er utrolig surt!

Heldigvis er det jo slik at forkjølelser går over. Selv de som varer flere dager. Da er det bare å være klar igjen. Lysløypenettet og veiene i Tromsø har ikke sett det siste av meg, nei. Så til alle dere andre trimmere: Vi ses!

Skrekkvekt eller vektskrekk?



Ny vekt. Dratt frem fra skjulestedet.

Det er fjerde dag uten trening. Fjerde dag med en forkjølelse som ikke vil slippe taket. I morgen er det ut på veiene uansett.. Jaja, med mindre det er feber i tillegg da.

I dag var i alle fall dagen for å gå til innkjøp av ny vekt. Til tross for ei halv ukes treningsopphold og litt mye mat - og til og med litt mye vin i helgestarten, hadde jeg ikke regnet med at vektøkninga skulle bli dramatisk. Badevekta skulle til pers under de verst rådende omstendigheter: Kveld, tunge klær på, hele kjernefamilien samla til ungenes kveldsstell på vårt lille bad...

NEI, jeg kunne nesten ikke tro det. Vekta viste sikkert like mye som da jeg startet opp seriøs trenging i begynnelsen av juli. Fysj og fy! Etter at ungene hadde lagt seg, måtte jeg ta en kontroll uten alle tunge klær. De hadde veid en kilo, men likevel... Fornøyd ble jeg ikke! Håper bare ikke jeg har gått tilsvarende tilbake i form.

Det er en ny diktator i huset. Badevekta. En rosarød diktator. Jeg skal nok vinne over den også, bare vent!!

Forkjølelsesdiktatoren

Dette blir andre hviledag på rad, og det er ikke frivillig. Trøtt, slapp, uggen i halsen og urven i hodet forstår jeg at et eller annet virus har fått seg et spillerom i kroppen. Ikke ville jeg taklet ei karatetrening, og mila kunne jeg bare drømt - eller fått feberfantasier - om. Det skulle nemlig vært en av delene i dag. Nå er jeg rett og slett mest sliten.

Jeg vurderte å jogge av meg hele forkjølelsen, men leste en løpeblogg (http://www.lettbent.com/ ) der ei hadde prøvd seg på den innfallsvinkelen uten særlig hell. Siden jeg kom til å tenke på at jeg i tidligere tider trente omtrent uansett virus, fant jeg ut at det kan være greit å holde seg på matta denne gangen. Det er dessverre slik at sykdom gjerne holder seg litt lenger i kroppen dersom jeg sliter den ut fysisk i tillegg.

Jaja, om ikke annet er det Døgnvillfestival i Tromsø i helga. Roxette høres nå gjennom veggen her hjemme. Det er trivelig å ta del i festivalen på denne måten også. Jeg er faktisk glad jeg ikke har prioritert å gå på konserter i det hele tatt. Det hadde vært trasig i denne tilstanden. Artig å tenke på at jeg ikke hadde trengt spotify i alle fall på en joggetur.

Uansett har forkjølelsesdiktatoren talt: I kveld blir det tekos...