Forsøk: å jogge bort forkjølelse

Papirlommetørkler er for tida gode å ha i nærheten. Det samme
nedfallsrosene ungene reddet fra hagen. Et glimt av skjønnhet.

"Un nez qui coule", sier de på fransk. Jeg tenker på frasen hver gang det renner fra nesen. Noen synes alt høres bedre ut på fransk, jeg synes i hvert fall dette høres bedre ut enn "rennende nese". For å avslutte denne uappetitlige introduksjonen: Jeg er fortsatt nysende forkjølt.

I tillegg til å være nysende forkjølt, har jeg hatt joggeabstinenser som går på humøret løs siden torsdag. Til i dag har jeg klart å la være å trene av meg forkjølelsen, men nå klarte jeg det ikke lenger!

Mens ungene var opptatt med barne-TV, skyndte jeg meg i joggeskoene og hastet ut døra. Jeg tok meg tid til ei god oppvarming, men her skulle det jogges (og helst løpes) fem kilometer. Jeg gjorde alt feil! Fra å ta ei ny rute som begynte med en hardere motbakke enn det mitt ulne hode hadde sett for seg, til å stresse med å forbedre kilometertida hvert steg. Det var et slit for pusten til og med i nedoverbakker. Etter fire kilometer var jeg nesten hjemme, og da var det heller ikke mer å hente. Heldigvis tok jeg til fornuft, men det satt langt inne. Jeg lot den siste kilometeren være, og lusket hjemover. Stakkåndet, kvalm, vekselvis varm og kald, med antydning til øresting og fremdeles med rennende nese.

Hva har jeg lært: Nei, jeg kan ikke jogge meg bort fra forkjølelsen. Kanskje andre kan, jeg kan ikke. OG - det er utrolig surt!

Heldigvis er det jo slik at forkjølelser går over. Selv de som varer flere dager. Da er det bare å være klar igjen. Lysløypenettet og veiene i Tromsø har ikke sett det siste av meg, nei. Så til alle dere andre trimmere: Vi ses!