Jeg er så ufattelig heldig å ha en fysioterapeut i nærmeste omgivelse når noe skjærer seg! Fredag og lørdag fikk jeg behørig behandling for låret. Det gjorde selvsagt ikke bare godt, men hvem bryr seg når det faktisk blir mye bedre? Gode fysioterapeuter er gull verdt. Skulle ønske det offentlige også kunne innse det.
I går ble jeg sendt på prøvetur for å teste ut dette sabla låret. Det må innrømmes at høsten hadde nådd meg, og jeg var ikke helt lysten på å luske ut - frosen og trøtt som jeg var. Den ugne følelsen av å ikke være i form holdt seg, men jeg måtte da yte noe for den gode behandlingen jeg hadde fått. Dermed var lysløypa og gamleruta for en femkilometer det jeg satset på.
La meg si det med en gang: Jeg stemmer for mer lys i lysløypa! Man trenger ikke å vær mørkeredd for å mistrives der. Mange partier var helt mørke, og det var vanskelig å la være og treffe sølepytter og å snuble på litt ujevne grusstier. I de opplyste partiene var alt bare bra, men jeg ville jo teste fart - og det ble vanskelig når en måtte passe seg for dype sølepytter.
Jeg halset meg ut av lysløypa, og reddet tid og fart med noen lange nedoverbakker. Det ble ikke rekord, men temmelig tett ved. En rekord hadde vel vært for mye å forlange med forkjølelsen som lager pusten min om til heseblesing. Jeg er utrolig fornøyd med å ha kommet meg ut på tur, men savner godfølelsen av å løpe. Det gjør jeg altså ennå ikke.
Låret? Ja, det tålte den temmelig harde belastninga bra. Det er langt fra like ille i dag. Jeg håper på at ei behandling til gjør de siste underverkene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar