Litt motgang å bryne seg på

Hva gjelder motgangen? En tilsynelatende evigvarende halting på grunn av vondt i høyre lår, og en likeledes tilsynelatende evigvarende forkjølelse (eller kanskje det er virus nummer to, tre eller fem i rekka - hva vet jeg...). Kommende mørketid og vintertid på jobb gidder jeg ikke å ta innover meg. Så lenge formen kan dyrkes og skadene/sykdom uteblir, får tidsklemma være ei mindre utfordring.

Vondtet i høyre lår er særlig irriterende. Heldigvis merker jeg lite eller ingenting til det under karatetrening med mindre vi skal jogge litt i oppvarminga eller noen sparker på låret. Da er det imidlertid litt heftig. Jeg trodde irritasjonen hadde gått over, og prøvde meg på et par joggeturer i forrige uke. Det gikk relativt greit under selve øvelsen, men å gå rundt og halte i dagesvis etterpå er ikke fullt så spennende.

Månelys treningstid. Foto: meg

I kveld skulle vært min herlige kveld da samboer fysioterapeut hadde satt av tid til behandling av fenomenet "vondt i låret". Slik skulle det ikke gå. Minsten våkna, og det hjalp verken med fornuft, kjærlighet, irettesettelser, lovnader om gull og grønne skoger eller sinne for den saks skyld: Jeg måtte innse at han trengte sin mamma, og at han hadde bestemt seg for å kose seg langt inn i soveland med henne ved sin side.

Forkjølelsen? Ja, den går vel over. Et irritasjonsmoment er det imidlertid at disse luftveisinfeksjonene ser ut til å være så glade i meg at de ikke vil gi slipp når de først får tak i meg. Det er vel bare å håpe at de ikke strammer grepet! I det stadiet av forkjølelse jeg er i nå, gidder jeg ikke å sitte hjemme og vente på at den skal gå over. Nei, her er det bare å trene det kroppen tåler. Hvis ikke blir nok humøret taperen, og det vil vi jo ikke. Jippija!