Hva skjedde med løpegleden?

Høstbilde tatt på vei til jobb.

Jeg tenkte å skrive om dørstokkmila i dag. Trolig er det noen som har møtt den allerede i høstmørket og hverdagen, til tross for at høstværet er det vakreste noensinne. Jeg tenkte å finne noen inspirerende setninger for å dra dem og meg selv i gang igjen. Når jeg skulle sette meg ned, skjønte jeg at den betegnelsen ville bli lite presis fra mi side. Det er ikke dørstokkmila jeg har møtt. Det er savnet etter løpegleden. Løpegleden jeg kjente på uansett vær og føreforhold. Da får jeg vel skrive om det i stedet...



Universitetsrypene har begynt å skifte til vinterdrakt.

Hvor har det blitt av løpegleden? Det begynte nok med en liten skade i låret, og fortsatte med at fremgangen uteble med skaden. Så ble hverdagen overveldende, og så kom det dørgende mørket. Jeg kommer meg jo aldri ut for å jogge før det har blitt stupmørkt ute. Så må jeg vel heller ikke glemme denne tilsynelatende evigvarende forkjølelsen. Jeg blir ikke kvitt den.

Jeg SAVNER løpegleden min, eller mer korrekt å komme meg ut med et fornøyd sinn. Jeg ønsker fremdeles å jogge til jeg løper. Sukk. Nå handler det altså om å ta seg sammen. Jeg trener fremdeles, det er ikke det. Treninga skjer innendørs nå om dagen. Karate og kettlebells. Snart blir det kanskje også sykling på rulle. Det blir minimum tre økter i uka.

Det er i alle fall inspirerende å være med i Northern Runners, å se andres resultater. Da må det jo være mulig å forbedre seg selv også. Det må jo bare bli inspirerende å trene sammen med noen. Jeg må bare prøve å ikke la andres gode form gjøre at jeg selv holder meg borte fra fellesøktene nå som de kommer på løpende bånd. MÅ er et ord som gjentas, og jeg håper å komme over å være nødt til å bruke det. Det er bedre å være sist enn ikke å være med i det hele tatt.

På vei til trening, mens det ennå ikke er helt mørkt.