På (trenings)galeien igjen!

Jippi! Jeg måtte ta en sykedag og deretter en jobbedag før jeg kjente på kroppen at jeg kunne tåle ei trening. Det ble kjørt relativt hardt på gårsdagens karatetrening, og jeg klarte meg bedre enn (jeg hadde) forventet. Hvilket gjorde utrolig godt.

Jeg er utrolig slurvete med uttøying for tida, og grudde meg dermed til en ille dag i dag. Jeg er nemlig av den gammeldagse sorten som i bunn og grunn liker å tøye ut etter trening. Det er bare det at jeg ofte ikke tar meg tid til den delen lenger. Veldig dumt så lenge fleksibiliteten ikke er hva den engang var.

I dag var kroppen klar som et egg til mer trening. Når samboeren kapitulerte for trøttheten, var det bare å slå til og løpe seg en tur selv. Herlig. Jeg hadde i bunn og grunn håpet å få tid til ei mil, men tiden strakk ikke til der. Det ble en femkilometer. Jeg valgte ei ny rute, men er litt dusement fordi jeg ikke får ned kilometertiden ytterligere. Jeg ligger på ca 6.30 på relativt flat mark, og det begynner å føles utrolig tregt. Heldigvis reddet noen drøye nedoverbakker æren, men jeg jubler likevel ikke for å ha løpt. Det mangler ennå litt over ett minutt til den tid. Det er mulig jeg har noe mer å hente på mila med bare å trene slik jeg har gjort til nå, men ellers er det nok på høy tid med intervalltrening. Fart er ikke min forse. Sukk.

Fartslek i mørket i lysløypa... Ja, det er vel det det blir til. Ei artig utfordring, vil jeg tro.

Undres også om jeg er klar for ei ny karatetrening i morgen? Da må jeg i hvert fall få meg litt søvn først!