tirsdag 6. september 2011

Barn og karate - vinn eller forsvinn?

Da jeg begynte å trene karate i 1993, var vi rundt 50-60 personer på nybegynnerpartiet. Etter et år var gruppa godt og vel halvert, og etter to år var det kanskje mellom fem og ti fra det samme partiet som trente ennå. Karate er ikke for alle, men dessverre var frafallet de to første årene større enn det det burde ha vært. Karate passer for flere enn den tilsynelatende konklusjonen som kunne trekkes fra det nybegynnerpartiet jeg startet på.

Nå for tida, ser det ut til at de fleste seniorene som begynner med karate holder ut. Lenge. Det er veldig bra for klubben. Flere faktorer spiller nok inn her, men først og fremst er det trolig miljøet i klubben som har gjort denne utviklinga mulig.

Like fullt er forholdet gjerne som tidligere på juniorsida. Barn vil gjerne prøve ut. Karate høres spennende ut, men de er også i en alder der de vil prøve ut nye aktiviteter - gjerne en hvert semester om så. Det gjelder derfor å vinne dem, skape energi og glede raskt slik at de holder ut. Samtidig er det viktig å huske at unger ønsker regler å rette seg etter. De ønsker disiplin. Kanskje ikke kadaverdisiplin, men like fullt må de ha et sett regler. Uansett hvor mye de forsøker å tøye og bøye på reglene i nået, oppfattes det som urettferdig og urettmessig dersom noen andre bryter en regel uten å bli satt på plass.

Følelsen av mestring er dessuten viktig i all slags aktivitet med barn. Dersom de ikke føler at de mestrer, eller at de blir pålagt så store oppgaver at de tror de aldri blir å mestre dem, faller de fra. Derav blir det gjerne et vinn eller forsvinn med barn. De må få oppgaver som de mestrer, men som ikke kjeder dem. Det må ikke terpes for mye på vanlige treninger, men være et skifte av aktiviteter med ujevne (men gjerne tette) mellomrom. Samhold er også viktig innenfor barnegruppa. Det må være mulighet for lek før trening, og gjerne litt i treninga. I tillegg bør det stilles opp for noe sosial aktivitet. Får vi det til, kan vi kanskje vinne ungene i stedet for at de forsvinner?

(Foto: Ingrid Leithe)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar