Full av optimisme marsjerte jeg opp bakkene til lysløypa. Intensjonen var et rolig milløp. Pulsen ble litt vel høy allerede i oppoverbakkene, så jeg bestemte meg for å ta det som det kom. Kanskje bare jogge en time i tusletempo.
Omgivelsene var de beste for lunting i marka, med sol og de vakreste høstfargene. Nok en gang ble det slik at ånden var villig, men kjødet skrøpelig. Brystet kjentes ut som om det skulle sprenges, og jeg roet ned jogginga og gikk til og med litt innimellom. Det ble fem kilometer. På kroppen kjentes det ut som om jeg hadde LØPT dobbelt så langt. På tide med en tur til legen? Akk, kjedelig!
Uansett var det fabelaktig å komme seg ut i lyset igjen. Nå sitter jeg og funderer over hvordan det kan la seg gjøre oftere. En beskjed til alle de som har muligheten: Kom dere ut og nyt været, folkens!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar